– Det virker ikke som det har så innmari mye å si om jeg kommer med ny plate eller ikke for hvorvidt jeg er aktuell som liveartist, sier artist og moromann Egil Hegerberg, som for tiden er på turné med sitt niende – eller var det fjortende? – soloalbum.

Egil Hegerberg, © LP Lorentz

Gårdstunet på Bøler ligger i gangavstand fra t-banestasjonen. Musiker og låtskriver Egil Hegerberg sitter og jobber inne på den store røde låven et sted, men hvor? Best å ringe. Hodet til Hegerberg kikker ut av en inngang ved siden av kjørebroa. Han leder vei innover en korridor fylt med dører til andres kontorer før vi finner hans helt i enden. En mikrofon med popfilter står plassert midt i rommet, bassgitarer og gitarer henger på veggen. I løpet av dagen skal han lage en låt om Lillestrøm før han spiller konsert i byen senere samme kveld. Men skrivingen går trått.

– Refrenget har vært klart kjempelenge, men jeg kommer ikke videre. Ofte representerer refrenget en form for punchline, så kommer det andre verset, som er å tvære ut vitsen. Når jeg skal prøve å være morsom så er det ofte litt marerittaktig å skulle lage andre og ikke minst tredje vers, da skal helst refrenget være morsomt på en annen måte. Det er fare for at jeg bare må kaste alt og begynne på nytt.

Ideen om å skrive en ny låt om hver by han spiller i ble til platetrilogien Norge på kryss og tvers utgitt i perioden 2011-2014. Siden har han fortsatt. Han liker prosjektet, det sikrer god oppmerksomhet både i lokalpressen og på selve konserten, og ikke minst, det holder produksjonen oppe.

– Nesten alt jeg har laget de siste sju årene har vært sånne låter. Og med konseptet om å lage en ny låt til hver konsert blir det jævla mye materiale, gliser han, innrømmer glatt at alt ikke er like bra.

Jeg var helt sjokka første gang det kom en liten gutt bort til meg og sang Arne. Jøssenavn liksom, hva er det foreldra dine lar deg høre på!

Lav terskel
I det ligger også noe av den kunstneriske visjonen som har preget enmannsbandet Bare Egil Band siden debuten Absolutt ikke Bare Egil Band i 1996 – «i det kontinuerlige gnålet av nye låter», som Hegerberg selv beskriver det.

– Grunntanken i starten var at hvis jeg ikke vet hvordan jeg gjør dette kan jeg i alle fall gjøre det gærent med vilje slik at når det blir dårlig så er det mitt bevisste valg. Det er lettere å gjøre feil med vilje enn å gjøre det riktig.

Noe rett har han likevel gjort. Siden han møtte Kristopher Schau på videregående og bandet Gartnerlosjen ble til, har Hegerberg vært en viktig profil i norsk musikkliv – enten som soloartist eller som bandmedlem i nevnte Gartnerlosjen, Hurra Torpedo, Black Debbath eller Thulsa Doom, alle vokst ut av samme vennegjeng («Alt vi har drevet med er basert på at vi har vært mer opptatt av vennskap og moro enn kanskje det kunstneriske»). I fjor mottok han Audun Tyldens Minnepris for å ha posisjonert seg som «en av våre skarpeste og rareste artister». Men mange år som musiker betyr ikke at Hegerberg nå har skjønt hva han driver med, ifølge ham selv.

Bare Egil Foto: LP Lorentz

– Når jeg lager innspillinger med band i studio så har jeg så innmari lett for å bli fornøyd. Det er ganske primitivt det jeg lager selv, det er melodi og en tekst og noe klunking på gitar, så jeg blir jævlig lett begeistra over at det plutselig høres ut som en sang! Lista ligger ganske lavt. Nå har jeg spilt bass i 30 år snart og jeg aner ikke hva som foregår. Jeg har et pussig utgangspunkt for det jeg driver med.

– Du får ikke behov for å ta mer kontroll?

– Joda, jeg prøver å lage litt mer utarbeidede demoer. Kanskje en dag i fremtiden, når jeg blir eldre og har mer erfaring, kan jeg ha mer å si for mine egne produksjoner.

47-åringen smyger inn en sløy, litt kneggete latter, den første av flere i løpet av samtalen.

– Men foreløpig synes jeg ikke jeg er bra nok, da.

Humor og musikk «ikke nødvendigvis kjempesmart»
Hegerberg turnerer for tiden med sitt niende album med Bare Egil Band, JO!, omtalt i presseskrivet som «hans 14. albumutgivelse».

– Platene må jo ikke nødvendigvis komme i kronologisk rekkefølge, forklarer han, forteller at han er inspirert av Star Wars, hvor første film som ble sluppet var nummer fire i rekken.

Med seg på JO! har han blant annet musikerne Martin Horntveth, Audun Erlien, Fredrik Wallumrød og Kari Iveland, med Øyvind Blomstrøm som produsent. Hegerberg er opptatt av at resultatet skal være morsomt, men kompet som pisker frem låter som DeLillos og jeg er uenige og I kveld skal tante Sofie dø låter helproft, tight og helt seriøst.

– Det er det samme vi driver med i Black Debbath og Gartnerlosjen også. Det er jo uvanlig at man gjør så godt man kan for å lage originalmusikk og så bruker humor så voldsomt. De fleste som driver med humormusikk gjøre det jo med coverlåter med en ny tekst. Når man legger humor oppå så er musikken brukt opp med en gang man er lei av vitsen, og hvis man ikke liker vitsen så er musikken også dritt. Det er ikke nødvendigvis en kjempesmart ting å holde på med.

Tekst i transformasjon
Mye av tekstmaterialet til Hegerberg er basert på en slags syng hva du ser–tankegang. Ikke helt ulikt Ut i vår hages Aproposband?

Hegerberg gliser.

– Da jeg så den Bård og Harald-sketsjen tenkte jeg, ja, gjør narr av meg dere!

Bæsj i skjegget, første gang utgitt i 2015, ble til fra en avisartikkel som hevdet at det var mer avføring i skjegg enn i et skittent toalett. Hegerberg vegrer seg litt fra å bruke samme tematikk en gang til, men ruger på en idé om en ny låt i samme sjanger. Han synger:

Inn å bæsje, inn å bæsje, det har blitt så in å bæsje. Det er en hit som ligger der og venter! Det er utrolig at det ordet skal være så gøy for et godt voksent menneske, men det er noe med lyden, det er onomatopoetisk på en måte. I de gamle låtene jeg laget er det én til én forhold mellom hva jeg synger og hva det handler om. Da jeg skrev Sko skrev jeg først en liste med ord på et ark, så på det igjen og tenkte sko, det er gøy. Det er ingen tanke bak utover at det er morsomt å skrive en sang om sko, en bevisst naivisme kanskje.

Men tekstene er i ferd med å endre seg. Over rockekomp og pumpende gitarer på siste platas tittelspor synger han: Trodde ikke jeg hadde noen oppgave i samfunnet utover å være en ansvarsløs klovn eller narr, trodde ikke noen var så tjukk i huet sitt at de så til meg for å finne politiske svar. Trodde ikke en som meg var nødvendig for å påpeke noe vi alle forstod, trodde ikke jeg kunne gjøre noen forskjell. Til du sa jo.

Låten ble skrevet kun dager før albumet gikk i trykken.

– Jeg fikk ikke tid til å drive med så voldsom selvkritikk, så da slapp det gjennom en låt som var litt mer alvorlig. Ikke kjempealvorlig, den er ganske morsom egentlig, men den mener noe mer enn jeg vanligvis gjør. Jeg fikk litt smaken på det.

– Hvorfor skjer det nå, tror du?

– Jeg har alltid blitt spurt om jeg ikke vil lage noe mer alvorlig, bli tatt mer seriøst. Jeg har egentlig aldri hatt en voldsom drive mot det. Men kanskje vi lever i så vanskelige tider nå at jeg vil prøve å påvirke et eller annet i en ørliten god retning, med humor som virkemiddel i stedet for eneste mål.

Les også: En god formel for barnemusikk

Han har to, kanskje tre, album klare til innspilling i juni, som byr på mer musikk med litt mer mening. I tillegg venter festivaler med Black Debbath, en ny Thulsa Doom-plate skal turneres, og til høsten tar han med seg Aslag Guttormsgaard på kulturhusturné med Bare Egil og Aslags superpopulære barneshow, som de blant annet har spilt for en rekke barneskoler i regi av Den kulturelle skolesekken. I fjor debuterte han også som skuespiller i blant annet barnefilmen Gilberts grusomme hevn, regissert av Hanne Larsen.

– Humor for barn og humor for voksne – skiller skriveprosessene seg eller flyter det over i hverandre?

– Mye av materialet mitt som appellerer mest til barn er definitivt ikke skrevet med tanke på barn som målgruppe, tvert imot. Jeg var helt sjokka første gang det kom en liten gutt bort til meg og sang Arne. Jøssenavn liksom, hva er det foreldra dine lar deg høre på!

Han forteller om en spillejobb i Haugesund på slutten av 90-tallet, hvor han i taxien på vei fra flyplassen fikk vite at han skulle opptre på en barneskole hvor oppdragsgiver var 1. til 4. klasse, som selv hadde fått bestemme underholdningen på sommeravslutningen.

– Det hadde ikke jeg fått med meg. Det jeg skrev på den tiden var enda mer slibrig, det var en dårlig periode. Det var selsomt å spille den konserten, i sola ute i skolegården foran 1. til 4. klasse og deres småsøsken og foreldre. Jeg følte meg så innhelvetes dust, ler Hegerberg.

Egil Hegerberg Foto: LP Lorentz

Vissheten om at barn på bakgrunn av barneshowet han reiser rundt med kanskje søker ham opp på Spotify og finner Bergen, du er ei fitteby blant Bare Egil Bands mest spilte låter murrer litt i bakhodet. Han føler ikke nødvendigvis ansvar og forsøker å ikke legge bånd på seg selv i skriveprosessen, men sier han prøver å «styre unna det verste griseriet nå».

– Jeg begynner å bli gammal, det blir så patetisk. Å opptre for barn er dritkult, det morsomste egentlig. De følger jo faktisk med og gir respons på det som skjer i motsetning til drita fulle voksne, som også kan gi masse respons, men det er ikke alltid det er så relevant i forhold til hva jeg holder på med.

Lever av live
Hegerberg og bandene han er involvert i har skapt mye blest rundt seg selv opp gjennom årene. De fleste husker kanskje hvordan prisutdeler Kristopher Schau i 2000 ga Spellemannprisen for hardrock til kompisene i Black Debbath i stedet for til rettmessige Kovenant. I 2011 trakk Hegerberg seg fra nominasjonen som tekstforfatter fordi han var «nominert sammen med en rekke kvinnfolk» og «alle vet at kvinner leser mer, er mer pliktoppfyllende og har høyere krav til egne prestasjoner og dermed har et solid fortrinn som tekstforfattere». Hurra Torpedos besetning av bass, gitar og hvitevarer har ført til utsolgte konserter i Praha og Budapest, mens Ford tok dem med på USA-turné på midten av 2000-tallet som en del av en reklamekampanje.

– Musikkbransjen har endret seg fra du startet og frem til nå. Er det lettere eller vanskeligere å gjøre seg bemerket i dag?

– Det har blitt veldig vanskelig å nå gjennom. Det er slitsom at man alltid må ha en vinkling og gjerne forskjellige vinklinger til hvert mediehus. Man må dele noe privat og personlig, ha et sykt barn eller stå frem med kreft, skilsmisse eller utroskap. Hele den greia der er døv. Sosiale medier gjør at man kan nå ut til alle på en gang, men det fører bare til at man må gjøre enda mer fordi alle gjør det. Det er ganske slitsomt.

Han tar noen basketak innimellom, blogger og skriver og lager små videosnutter. At han har sceneantrekk på raideren gjør også at han plutselig ender opp med å spille konsert utkledd som blekksprut eller fisepute. Slikt slår an på sosiale medier.

– Men jeg har ikke gjort så innmari mye ut av den skiva jeg kom med nå. Det er ikke så farlig for meg om den går bra eller ikke, det går ikke ut over andre enn meg selv. Jeg tjener bra på å reise rundt og spille, og det ser ikke ut som det markedet er i ferd med å gå bort. Det virker heller ikke som om det har så innmari mye å si om jeg kommer med ny plate eller ikke for hvorvidt jeg er aktuell som liveartist. Jeg er bare ute og spiller hele tiden uansett jeg, gliser Hegerberg.

Bare Egil Band spiller på Miniøya i Oslo søndag 11. juni.

Publisert:

Del: