– Det blir meningsløst å gjøre et verk en gang, og så liksom være ferdig med det, sier lydkunstner Maia Urstad, som ikke kommer til å la de seks eskene med kassettradioer hun har på loftet stå i fred.

© Tellef Øgrim

Det er nærliggende å kalle lydkunstner Maia Urstad musiker, eller komponist, og så være ferdig med kategoriseringen. Det ville ikke vært helt feil, men feil nok. Urstad har bakgrunn som musiker og låtskriver. Manipulerte gitarer, brukt under en installasjon i Oslo nylig, eller hennes remiksing av Geirr Tveitt i en installasjon under Borealisfestivalen i Bergen i 2008 sier noe om hvor mye musikk og komposisjon det er i lyden hun produserer.

Hennes bruk av radioer som byggesteiner og kulisser i installasjoner trekker henne mot billedkunsten. Herved foreslås den nye yrkestittelen lydbildekunstner.

Ballade tilbrakte nylig et par timer i Urstads studio på kaikanten på USF Verftet i Bergen. Hun har holdt til der i 17 år. Rommet hun disponerer har vært startpunkt for oppdrag i Johannesburg, Stavanger, London, Paris, Malmø, Budapest, Changmai, Toronto og Berlin, blant annet.

Både utsikten til fuglene ute på Puddefjorden, båttrafikken, bassgitaren i hjørnet, den defekte spolebåndspilleren innerst i bokhylla, Macen og Genelec-høyttalerne har gitt fruktbare bidrag til hennes utstillinger, forestillinger og installasjoner.

Og ikke minst hennes samling av lyd.

– Jeg har samlet radiolyd i mange år. Samlingen omfatter blant annet angivelser av sted og klokkeslett over radioen i et utall land og byer. Sammen med annen radioprat er lydene manipulert og klippet, noen ganger til det ugjenkjennelige, sier hun.

Noen ganger blir en del av en setning igjen i et verk, noen ganger en stavelse. Andre ganger er stemmen filtrert slik at bare høyfrekvent støy blir igjen. Ut av slik filter-eksperimentering kan det av og til komme små uventede melodier.

Over tid
– Resultatet har blitt mange installasjoner, og fra tid til annen forestillinger eller performancer, i flere land. Jeg liker å holde på med et materiale over tid for å utvikle installasjonene videre for hvert nytt sted jeg kommer til. Det blir meningsløst å gjøre et verk en gang og så skal en liksom være med det.

Hun sier at rommet hun kommer til spiller en stor rolle når det endelige resultatet skal settes.

Kanskje lager hun en sti flankert av radioer som publikum skal gå mellom. Kanskje blir det en 10 meter lang vegg. Radioene kan få signal fra cd-spillere, gjerne flere spillere med forskjellige lydmikser som sendes til grupper av radioer i veggen, eller fra fm-sendere av den typen man kan kjøpe for å sende lyd fra en mp3-spiller til bilstereoen.

Bare et par uker etter at dette intervjuet gjøres skal hun til Barents Spektakel i Kirkenes. Hun har bestilt et antall bærere som skal bringe radioene ut i publikum. Radioene vil være innstilt på forskjellige frekvenser slik at de kan få tilsendt lyd fra mikseren via fm-sendere.

Urstad forklarer oppsettet:
– Lydkomposisjon ut fra Mac – inn i lydkort.
– 8 kanaler ut fra lydkort inn i mikser.
– 8 kanaler rutes til 8 utganger på mikseren, som fordeles slik:

  • kanal 1 og 2 ut fra mikser går til FM-sender 1
  • kanal 3 og 4 går til FM-sender 2
  • kanal 5 og 6 går til FM-sender 3

– I tillegg sendes to kanaler ut til PA, fortsetter hun. – Dermed har jeg full kontroll over hva som sendes til PA, og hva som sendes til de tre ulike gruppene av radioer via FM-senderne.

PA-en brukes kun i korte partier – for å utvide rommet og lage et helt annet, større, dypere lydbilde enn det som kommer fra radioene.

Mikrofibervev med gitar
Urstad jobber oftest solo, men langt fra alltid. Hennes siste installasjon, som hadde tittelen SPRANG og var et samarbeid med tekstilkunstneren Hilde Hauan Johnsen, kunne oppleves i Galleri SOFT i Oslo i desember i fjor.

Det avlange, smale gallerirommet var dominert av et liggende teppe av fiberoptiske kabler som lyste opp i “takt” med Urstads sparsomme lydspor.

Maja Urstad tegner likheten mellom maskene i en 2000 år gammel vevteknikk og mønsteret når en streng vibrerer. Foto: Tellef Øgrim
Maja Urstad tegner likheten mellom maskene i en 2000 år gammel vevteknikk og mønsteret når en streng vibrerer. Foto: Tellef Øgrim

Svingninger
Hun griper raskt til et ark og en blyant for å vise hvordan valget måtte falle på lyden av gitarstrenger, en kobling som dukket opp da hun så likhetene mellom maskene i den 2000 år gamle vevteknikken og mønsteret som kommer frem når en streng vibrerer.

Tanken var å gripe tilbake til noe opprinnelig. Urstad endte opp hos den greske filosofen og matematikeren Pytagoras (560-480 før Kristus) og hans tanker om svingende strenger og overtoner. Det endte med at hun baserte lyddelen av installasjonen på opptak av flageoletter spilt på gitarer.

– Mønsteret gir samme form som det fiberoptiske teppet, sier hun.

Hva rommet er og hva det kan bli
Duoen Hauan-Urstad har gjennom flere år utviklet sine fiberoptiske lyd-prosjekter, blant annet i utstillingene 01001-110, Effluxux og Horizon.

Men Urstad jobber oftest jobber solo, og da med rommet hun kommer til som en aktiv medspiller. Da handler det både om utforming og akustikk. Ikke minst handler det om hva rommet kan bli til når installasjonen tar form (og lyd).

Stereo har aldri vært noe prioritert verktøy for Urstad. Tvert imot betrakter hun fenomenet som et kunstig virkemiddel som ikke benytter seg av menneskets mulighet til å oppfatte og forstå lyd fra mye mer enn to retninger.

– Jeg har aldri presentert noe i stereo med mindre det har vært til film eller et annet sideprosjekt. Jeg ender alltid opp med mange høyttalere og kanaler, sier hun.

Bandmusikeren
Urstad er født inn i musikken. Hennes foreldre var musikere og hun har selv spilt både piano, keyboard og gitar i band siden 1970-tallet. Først i folk- og siden i nyveiv-sammenheng (sjekk ut 80tallsfenomenene Program 81 og 82).

I studioet hennes står en elbass lent opp mot et bassanlegg (intervjueren blir varm om hjertet da han for første gang på 25 år ser en HH-forsterker).

– Jeg spiller fortsatt i band. Da jeg ble spurt om å være med tenkte jeg at da skal jeg gjøre noe nytt, og så ble det bass. Vi har ikke store ambisjoner, men det er gøy. Vi spiller for folk, men det gjelder å holde det på et lavt nivå så det ikke blir slit.

Til tross for låtskriving, spilling og turnering på 1980-tallet ble det ikke musikk-, men kunststudier på Urstad. I et annet intervju har hun forklart at tekstilvirksomheten etter planen skulle skaffe henne penger til livets opphold. Det fungerte ikke. Dessuten ble hun mer interessert i eksperimenteringer med lyd. Hun hadde fått tak i en firespors kassettopptaker, og prøvde blant annet ut effekten av å legge så mange gitarer oppå hverandre at lydsporet skiftet fullstendig karakter.

Etter hvert ble det oppdrag for teater og det var der hennes interesse for å bruke radioer til å omslutte publikum i lyd kom.

– Etter hvert fant jeg ut at jeg også kunne bruke radioene som byggesteiner.

- Jeg liker kombinasjonen av varighet og tilstand, sier Maja Urstad. Foto: Tellef Øgrim.
– Jeg liker kombinasjonen av varighet og tilstand, sier Maja Urstad. Foto: Tellef Øgrim.

 

Hun avviser ikke tanken om at flørtingen med visuell kunst i 80-tallets nyveiv kan ha vært et utgangspunkt for det hun gjør i dag.

– I 1982 koblet vi (Program 82) på en billedkunstner og en fotograf som laget bilder vi viste på lerreter under noen av konsertene. Dessuten handlet det mye om klær og hatter. Vi nærmet oss kunstuttrykket, selv om musikken sto foran.

Varighet og tilstand
En klarere forbindelse ligger i det musikalske. Hun og hennes medmusikere var opptatt av det amerikanske bandet Talking Heads, som ofte baserte låter på ostinater som går og går, og som utviklet et uttrykk som la vekt på tilstand mer enn forløp.

– Jeg liker kombinasjonen av varighet og tilstand. Når noe skal vare lenge liker jeg at det også inneholder en variasjon som gjør at du har lyst til å holde ut med det lenge, at det ligger en tidslinje, eller fremdrift, også i installasjonene.

Kanskje er denne musikalske tankegangen som gjør at hun trives så godt i den internasjonale gruppa  freq-out. Ledet av den svenske kuratoren, kunstneren og  komponistenCarl Michael von Hausswolff setter freq-out opp lydinstallasjoner der 12 lydkunstnere får tildelt hvert sitt frekvensspekter. Det laveste ligger fra 0-25 hertz, det høyeste fra 5000-11000. Fellesinstallasjonen utarbeides i en workshop som varer i 4-5 dager og har siden starten i 2003 blitt gjennomført i en rekke land. I 2004 besøkte freq-out Ultima-festivalen i Oslo.

– Arbeidet i freq-out har lært meg mye om hvordan jeg kan forholde meg mer aktivt til frekvensspekteret og å bruke rommet selv og ikke minst rommet inne i lyden, dessuten om å skape rom for andre medspillere.

I dag er det to norske kvinner med i freq-out – Jana Winderen og Maia Urstad. (Den tredje kvinnen kunstneren Christine Ödlund fra Sverige.)

Spill selv
Urstads lydkunst er en god illustrasjon på hvor mange forskjellige uttrykk og metoder som finner plass innen for sjangeren. For mange av aktørene er det et poeng i seg selv å utforske en slags lydøkologi, om det er fra natur eller i kultur. Urstads samling av radiolyd fra hele verden, enten det er kringkastet fm-radio eller drosje-radio, kan betraktes som en behandling av eller kommentar til en viktig del av kulturlandskapet og kommunikasjonshistorien, en behandling som kan gå så langt at hun spiller selv.

Når noe skal vare lenge liker jeg at det også inneholder en variasjon som gjør at du har lyst til å holde ut med det lenge, at det ligger en tidslinje, eller fremdrift, også i installasjonene.

Som i 2008, da hun ble utfordret av Borealis-festivalen i Bergen til å lage en installasjon i Olav Kyrres gt. 11, hvor Geirr Tveitt i sin tid holdt sin debutkonsert.

– Jeg oppdaget raskt at musikken hans egentlig ikke lå meg så veldig nærme, sier hun.

Det var vel en grunn til at samplene fra stykkene hun likevel valgte å bruke ble strukket og bearbeidet, nesten til det ugjenkjennelige.

Urstad spretter opp fra stolen borte ved vinduet for å spille fra opptaket.

– Høyttalerne sto på gesimsen. Jeg tror ikke det var mulig å høre noe på dagtid på grunn av trafikken, men nattevandrerne fikk sitt.

En langsom pianolinje lyder fra høyttalerne.

– Her spilte jeg faktisk selv. Men jeg brukte hans toner og vandret oppover skalaen. Så lot jeg lyden gå fra høyttaler til høyttaler.

Mot slutten av opptaket høres pipingen fra en fotgjengerovergang manipulert slik at tonehøyden synker gravis fra støt til støt før lyden toner ut.
– Nei akkurat det der var ikke bra, den liker jeg ikke.
– Hvorfor ikke? Ble det kitch?
– Ja (latter).

Til salgs?
De siste to årene har hun hatt arbeidsstipend. Det har gjort det mulig å jobbe ordentlig med prosjektene hun blir invitert til å gjøre, og Urstad kan ikke få fullrost den effekten dette har hatt på kunsten hennes.

– Det er uvurderlig, men nå er det bare et år igjen av stipendet, og da må jeg finne lønnen min andre steder, sier hun og viser til at hun både har vært  produsent for et kunstprosjektog lærer tidligere.

– Det er vel da du svarer på utkallingen fra kulturministeren og leter etter penger i næringslivet. Kan lydkunsten din selges?

– Da jeg var i Argentina nylig møtte jeg kolleger som absolutt mente at verkene mine kan selges, men jeg fatter ikke hvem i Norge som skulle komme inn og kjøpe et av mine verk. Jeg sier ikke at det ikke kan skje, men jeg ser ikke helt hvordan et av mine verker skulle kunne stå montert permanent, bortsett fra i museer eller hos samlere, svarer Urstad.

Hittil hadde imidlertid verken museer eller samlere meldt seg for å kjøpe Urstads arbeider før hun nylig fikk en bestilling fra KORO (Kunst i offentlig rom) til en permanent lydinstallasjon på Kongsvinger festning.

En av utfordringene permanente lydinstallasjoner møter i det offentlige rom er i følge Urstad knyttet til behovet for å redusere lyden vi omgis av.

– Lydkunsten bør i så fall stå i egnede miljøer eller egne rom som kan oppsøkes av publikum.

– Med temporære lydinstallasjoner, derimot, er det mange spennende muligheter.  I 2007 organiserte jeg en installasjon for Lydgalleriet i en bank i Bergen for Borealis. Det fungerte veldig bra, men ville ikke vært særlig egnet som en permanent installasjon.

– Ser du noen prinsipiell forskjell mellom å arbeide for KORO eller IBM, eller for den saks skyld Statoil?

– Nei, kanskje ikke i utgangspunktet, men det avhenger av kontekst, hvilken sammenheng verket skal plasseres inn i og hvorvidt man har full kunstnerisk frihet. Jeg avviser med andre ord ikke muligheten.

Vi blir avbrutt av noen dype og dramatiske støt fra Hurtigruten, som er i ferd med å legge til kai bare noen hundre meter unna.

– Hør på det, sier Urstad og river opp vinduet. Er det ikke fantastisk? Og hør på refleksen i fjellsidene!

Maia Urstad
Musikalsk bakgrunn fra Bergens bandmiljø på 1980-tallet (flere instrumenter)

Studerte tekstilkunst ved Kunsthøgskolen i Bergen
Har arbeidet med lyd i teater, installasjon, film og andre kunstprosjekter
Opptatt av kommunikasjon fra morse til fiberoptikk
Var med på å stifte Lydgalleriet
Medlem av lydkunstkolletivet freq-out

 

 

Publisert:

Del: