Håkon Thelin sitter på en benk i solen utenfor øvingsrommet sitt i Biermannsgården i Oslo. Han har nettopp sluppet albumet ”a Stefano Scodanibbio”, en hyllest til den italienske kontrabassisten som Thelin både har samarbeidet med og latt seg inspirere av. Han forteller at albumet er et av ”10 eller 11” plateprosjekter i år, som blant annet også inkluderer soloalbumet ”Folk”; en samling folkemusikkinspirerte stykker skrevet av Thelin, Lars Petter Hagen og Scodanibbio, som slippes til høsten.
Sammen med saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og trekkspiller Frode Haltli utgjør Thelin samtidsensemblet Poing. Trioen har over 70 urfremføringer på CVen og har turnert i bådeinn- og utland siden oppstarten i 1999. Kontrabassisten er også å finne i produksjoner med de anerkjente samtidsensemblene musikFabrik og Ensemble Modern i Tyskland, og med dette i mente skurrer det kanskje litt når Thelin opplyser om at han ikke føler seg helt hjemme i samtidsmusikken lenger – kanskje aller mest for musikeren selv.
– Jeg har følt meg litt alene de siste årene ettersom samtidsmusikken har utviklet seg i en helt annen retning enn det jeg har klart å følge den i. Helt siden jeg ble interessert i samtidsmusikk så var det å spille med Ensemble Modern drømmejobben for meg, men så viste det seg at det ikke ble slik. Så det har vært mange illusjoner som har blitt knust de siste årene. Mye av det jeg trodde skulle være mitt liv er ikke blitt det likevel.
Fant folkemusikken
Hans nye hjem ligger i folkemusikken. Sammen med samarbeidspartner Unni Løvlid urfremførte han nylig en av sine egne folkemusikkinfluert komposisjoner under Festspillene i Bergen. Duoen planlegger også å sette ny musikk til Draumkvedet neste år (”Det er et drømmeprosjekt.”). Interessen for folkemusikken vokste ut av et stipendiat ved Norges Musikkhøgskole fra 2007 til 2011 hvor Thelin videreutviklet Scodanibbios spilleteknikker knyttet til flageoletter – et tonespråk han fant igjen i den norske tradisjonsmusikken.
– Jeg er opptatt av at det skal være en naturlig musikk i arbeidet mitt. I samtidsmusikken i dag har kanskje litt av musikken forsvunnet og de multimediale og teatrale eksperimentene tatt over.
– Sier du det ut ifra et nasjonalt eller internasjonalt perspektiv?
– Det er blitt veldig tydelig i Norge med mange av de kunstneriske lederne vi har i dag for festivaler og organisasjoner som Ultima, Borealis og Ny Musikk. Konseptkunsten og performance-kunsten er sentral i samtidsmusikken i dag. De ulike utrykkene har samlet seg, og det er kanskje det som er samtidsmusikken nå. Dette er positivt i den forstand at hver gang jeg er i utlandet så opplever jeg det som om det er vi her i Skandinavia som driver utviklingen videre. Men jeg er jo selv nesten ikke tilstede i denne kunsten. Det er ikke plass til meg som musiker der, jeg får ikke uttrykt meg. For meg har denne kunsten enten et mekanisk eller teatralsk uttrykk – en idé eller et konsept som blir viktigere enn musikken.
– Du ønsker deg musikken tilbake i samtidsmusikken, med andre ord?
– Ja, på en måte. Men det tror jeg er et litt tapt prosjekt.
– Men du regnes fremdeles som en samtidsmusiker?
– Jeg gjør fortsatt det, og helt inntil nylig ville jeg sagt at jeg hovedsakelig drev med samtidsmusikk. De siste tre-fire årene har jeg spilt i Ensemble Modern og musikFabrik i Tyskland. Der er det mer machotilnærming til samtidsmusikken. Det skal være så mange noter som mulig på kortest mulig tid, og nesten alltid er det objektivt sett helt umulig å spille. Det er egentlig veldig forskjellig fra hvordan utviklingen har vært i Norge, hvor musikken skal være relativt enkel og konseptuell. Musikerne som spiller i de tyske ensemblene er utrolig dyktige og de elsker å vise seg frem, så de pusher nok komponistene til å skrive veldig vanskelig musikk – musikk som har en ekstrem aktivitet på overflaten, men med veldig lite innhold. Dette er en annen side av samtidsmusikken som jeg heller ikke føler meg så hjemme i. Så jeg har rett og slett litt problemer med å være tilstede i utviklingen slik den er i dag.
– Så hvor vil du si at du befinner deg nå?
– Jeg har gått inn i folkemusikken, blitt ganske nasjonalromantisk egentlig. Jeg har blitt glad i klisjeen, naturen og folkekulturen på en følelsesmessig måte. Jeg vil bare bli grepet, og for min egen del ønsker jeg ikke å problematisere eller kritisere det. Det har vært en ganske naturlig vei å gå i og med at jeg bruker de spilleteknikkene som er så vanlige i folkemusikk. Og et av samtidsmusikkens yndlingsområder har jo vært å undersøke mikrotonaliteten. Når jeg lager musikk nå så lager jeg hverken folkemusikk eller samtidsmusikk, men jeg bruker begge som bakgrunn for alt jeg gjør.
– Jeg er opptatt av at det skal være en naturlig musikk i arbeidet mitt.
– Hvor viktig er det å skrive egen musikk?
– Viktigere og viktigere. Også gjennom prosjektet med Unni Løvlid hvor en ny musikk vokser ut i møtet mellom mine egne spilleteknikker og folkemusikken. Når det gjelder behandlingen av norsk folkemusikk så er det veldig personlig og nytt i den forstand at det er ingen som for eksempel har videreutviklet slåttemateriale for kontrabass før.
– Ligger det en driv i å være banebryter på eget felt?
– Tja, det skjer bare. Det er et personlig driv som hele tiden gjør at jeg gjerne vil oppdage og skape noe nytt. Men jeg merker at det sitter veldig langt inne for andre å plukke opp den nye kunnskapen. Jeg tror nok at det jeg gjør blir sett på som veldig komplisert og vanskelig, men jeg håper at man bare trenger å ta tiden til hjelp. Det var nesten ingen som var interessert i musikken til Scodanibbio før han var oppi 40-50-årene heller. Og nå har det eksplodert for ham.
– Du spiller mye sammen med andre – hva gir det deg å samarbeide?
– Jeg er forsiktig med å gå inn i ulike typer prosjekter. Jeg er veldig privat på det jeg gjør og det er faktisk vanskelig for meg å klare og gjøre mine egne ting sammen med andre. Det gjør at jeg stort sett har komponert for duoer eller små besetninger. Den enkelte musikeren har vært mer interessant for meg enn ensembleklangen, forklarer han.
– Det er en veldig ærlig og personlig musikk jeg holder på med, og slike rene musikalske uttrykk virker det som ikke får plass på kunstfestivalene i dag. Den ærlige musikken vil nok oppfattes som litt gammeldags; mine nye komposisjoner vil nok også oppfattes som litt gammeldagse.
Man burde fjerne vanskelige og stigmatiserende kategoriseringer, man burde kunne tørre å stole på at musikkens kraft i seg selv er sterk nok til å underholde publikum, og man burde tørre å gjøre smale prosjekter brede.
– Synes du selv de er det?
– Ja, i og med at jeg jobber mye med folkemusikk for tiden så føler jeg meg ofte veldig gammeldags. Stykkene mine peker også mer mot lyder og klanger i samtidsmusikken som ligger bak oss en det som ligger foran oss. Samtidig så blir jeg hele tiden minnet på at det klassiske miljøet fortsatt har en lang vei å gå før de har absorbert teknikker og klanger som for meg er dagligdagse.
– Vil det si at du er litt ukomfortabel med din egen musikk?
– Ja, på mange måter, men bare sett i forhold til det som blir fremhevet som de viktige uttrykkene av i dag. Samtidig så er det i min egen musikk jeg vil være, og jeg trekker meg jo inn i den på øverommet hver eneste dag.
– Du sier du ikke lenger føler deg hjemme i samtidsmusikken, men har du visjoner eller håp for feltet?
– Jeg har ingen egne visjoner for fremtiden eller ideer om hvor det vil gå, men jeg føler meg trygg på at jeg alltid vil finne på ting å gjøre som interesserer meg. Jeg vil nok alltid ha en plass i samtidsmusikken, og det jeg håper for musikken sin del er at media, festivalene og konsertarrangørene tør å bevege seg bort fra det som jeg blir fortalt er økende krav fra politikere, styrere og kommersielle aktører om at musikken skal tilfredsstille ”folk flest”. Man må bort fra myten om at musikken er vanskelig å lytte til.
– Så ansvaret ligger ikke hos musikerne synes du?
– Nei, det er samfunnet, og da særlig mediene sin oppgave å gjøre musikken tilgjengelig. Folk sin smak bestemmes av det som gjøres tilgjengelig for dem, og vi trenger mye mer oppfølging fra media. Bort med å si at det er vanskelig, vi gjør ikke ting som er spesielt vanskelige å lytte til. En del av kritikken som har kommet nå under Festspillene i Bergen synes jeg er berettiget. Man burde fjerne vanskelige og stigmatiserende kategoriseringer, man burde kunne tørre å stole på at musikkens kraft i seg selv er sterk nok til å underholde publikum, og man burde tørre å gjøre smale prosjekter brede. Som Thomas Møller nettopp har nevnt på Ballade, så burde Festspillene egentlig være det ultimate utstillingsvindu for norske komponister. I stedet blir konsertene gjemt, og glemt, bak de store klassiske produksjonene. De må tørre å åpne dørene mellom publikum og oss!
Ujevn og uklar "Terminus"
Tekst og musikk trekker i hver sin retning, kryssende agendaer gjør resultatet dels for anmassende, dels for sprikende, midt i den gode viljen, skriver kritiker Erling E. Guldbrandsen om kammeroperaen "Terminus".
Om søyler, sari og svevende skip
Ballade klassisk tar for seg fire nye kunstmusikkplater, og kritikeren gleder seg over det han får oppleve.
Hvor brenner det, Erica Leypoldt og Lars Tefre Baade?
Vi må snakke om PROMO. Fungerer utstillingsvinduene i dag, og hvordan promoterer artister seg best i 2025? Hvem vil pressen egentlig snakke med? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
