«Denna sorgen bi alltid å følg me. Men dæ e greit.»
NB: Dette er historien om et sjølmord, som en advarsel til lesere som kan få vanskelige tanker av dette.
Trenger du noen å snakke med? Mental Helses hjelpetelefon har nummer 116 123.
– Jeg ble kjent med ham da jeg var 15–16 år. Vi møttes og ble sånn euforisk pangforelska. Og så var det ikke bare bra, det blei ganske dårlig, tenåringsdrama, samtidig. Og så ble alt satt i nytt lys igjen …
Ingeborg Tiltvik fikk, med artistnavnet Ingeborg Oktober, Spellemann for sin forrige plate, «Skjømmingsboka». Det var altså én som aldri fikk hørt den plata, spilt inn tre uker før han tok sitt eget liv. Da hadde det gått to år uten kontakt mellom dem.
Nå har hun bearbeida sorgen til å bli bok, animasjonsfilmer og nye sanger. Plata «2018» kommer fredag.
– Han var jo en av de jeg har møtt som har formet meg aller mest.
– Dere var så unge. Ikke så rart at du da gikk med noe som ikke var ferdig med deg. Det er ganske naturlig at du gikk og kjente på en motsetning, som du har skrevet i omtalen. Først var han definerende, og så ble tapet av ham definerende igjen.
– Hva var den eksakte formuleringa mi, igjen? spør hun. Jeg finner fram mailen jeg fikk på forhånd:
Ingeborgs sorg: I boka som handler om både tapet og det å leve videre skriver hun at «livet ikke har én mening, men mange små». (Foto: Lars Martin Hunstad)
Tonen i stemmene våre avslører jo ofte hva vi føler, og slik er det også med sang. Med dette albumet har jeg flere steder lekt med hvordan tonene kan være glade, men tekstene forstyrrende. Akkurat slik jeg ofte kunne føle meg i ettertid. Som om jeg var glad, men at jeg inneholdt noe som var feil. At en del av meg var borte, siterer jeg.
– Mmm. Ja, der traff jeg godt i formuleringene. Og så gikk jeg og kjente på dårlig samvittighet, for vi hadde jo ikke kontakt lenger. Hadde jeg rett til å kjenne dette? Å formulere dette? Men jeg tror han ville vært enig, i å lage dette, støtta meg i kampen for åpenhet rundt psykisk sykodom og sjølmord, sier Ingeborg.
Singelen som ble gitt ut før jul heter «EHD». E. Hata. De. Kortformen sier sitt om at mange som mister noen til sjølmord reagerer med sinne.
– Hvilke passasjer i sangene eksemplifiserer denne dobbeltheten du skreiv om?
– Jeg har ofte følt meg splittet. Ambivalent.
Jeg kjente at først ble den bare trist på trist. Da klarer du ikke høre på det.
– I refrenget til «EHD», en ting er ordene der hat og kjærlighet stilles sammen. Men også i lyden av den: jeg skreiv den på kassegitar, og den var sakte, rolig, men så kjente jeg at den ble bare trist på trist. Da klarer du ikke høre på det en gang. Så jeg kjente at «nei, vi føkka det her opp» og gjør det mer fengende. Så kan man heller oppdage nivåene etterhvert. Jeg er veldig glad i kunst som kan oppdages lagvis. Hvor man oppdager noe nytt hver gang.
Plata er produsert av Anne Lise Frøkedal, og det rocka lydbildet minner om mye av indierocken Frøkedal har laget før.
Anne Lise Frøkedal bidrar med fuzz. (Foto: Vidar Landa)
Frøkedal beskriver det sånn i presseskrivet:
– Undervegs planla me arrangement og diskuterte referansar frå Laurie Anderson via Sonic Youth til New Orleans-jazz. Det har vore viktig å skape det rette rommet for tekstane og historia som blir fortalt. På denne plata resulterte det i ganske ulike rom, det spenn frå det nakne og akustiske til ganske uvøren alternativ pop. Eller frå salmesong til rockeklubb og ut til den opne, frie nattehimmelen.
– Jeg vil at albumet skal være tilgjengelig, så folk klarer å ta til seg informasjonen, for temaet er så kjempevanskelig, sier Ingeborg.
Derfor tar hun også inn vitenskap, og ikke bare meg-historiene. I boka opptrer satellitter og tidsreiser, og oppfinnelser som ekkolodd og røntgenstråler. For å appellere til mannlige lyttere. Menn er som kjent mer i faresonen for å ta sjølmord.
– Spesielt i boka skriver jeg mye om maskiner. Og dingser.
Også en annen norsk artist, Cathrin Gram, ga ut en sang hun skreiv om og til en altfor ung mann som valgte å ta livet sitt, før jul. Både Ingeborgs og Cathrins singler fikk meg til å notere: «Det siste tabuet» – sjølmord – i musikk.
– Men! sier jeg til Ingeborg; – Etter å ha kjent litt på det, tenkte jeg at musikken vel egentlig alltid har vært stedet der sjølmord har kunnet blitt bearbeida, omenn i omskrevne former, bemerker jeg til Ingeborg.
– Ja, absolutt. Det er noe med at ordene og melodiene avslører hva du føler om noe. Og så er musikk en veldig samlende kommunikasjonsform. Men jeg tror ikke nødvendigvis lenger at sjølmord er det siste tabuet, det føler jeg allerede vi motbeviser nå om dagen med mer åpenhet. Det å få sjølmordstanker er veldig vanlig når man møter utfordringer som virker uløselige, men det er ikke nødvendigvis et faktisk behov for å dø. Snarere et behov for å komme seg ut av situasjonen. Og her er nettopp åpenhet en måte å komme seg ut av den utfordrende situasjonen på, mener Ingeborg.
Etter at han hun synger til døde har både bandet Kråkesølv og rapper Jørgen Nordeng (Joddski) gitt ut låter om ham. Mental Helse i Bodø arrangerte en minnekonsert med rundt 800 publikummere nesten ett år etter. Mange flere som kjente ham har stått i bresjen for å bryte ned tabuene.
Multitalentet Ingeborg
Plata er kommet til etter et bestillingsverk med animasjoner, tekst og musikk for Festspillene i Nord-Norge – og kalles en søsterutgivelse til boka «Et fucka år» med forord av Peder Kjøs. Målet med bok og plate er at den skal åpne for andre til å snakke åpent. Som rådgiver har hun brukt psykologen Kjøs.
– Det var tryggere å ha en fagperson med, som en beskyttelse mot å si noe som kunne inspirere til sjølmord framfor å forebygge. Det blir heldigvis bedre og bedre på åpenhet rundt mental helse. Men målet med plata er å få folk til å snakke om ting. Folk gjør ikke dårlig ting hvis de har det bra med seg sjøl, sånn i utgangspunktet.
Fra Ingeborg Oktobers bok «Et fucka år» (gitt ut i 2020). (Foto: Ingeborg Oktober)
OK ved reisens slutt
Plata er ei sånn med tydelig start og slutt: Du blir pakka inn musikalsk som lytter. I introen snakker Ingeborg direkte til han som er borte – men også til seg sjøl? Om at det er greit at sorgen skal følge henne, for alltid.
Og så slutter plata med en haltende herlig gladjazz med trompet og et piano borti hjørnet, som på ei bule, på et sirkus … Men bare nesten-glad er den jazzen. Instrumentene finner til slutt sammen i noen rolige blå toner.
Plata 2018 kommer fredag 21. januar. Sangene har hatt én framføring, som bestillingsverk på Festspillene i Nord-Norge. Det blir neppe spilt live i denne formen igjen, der animasjoner og tekst også ble framført. En idé om hvordan det så ut kan ses her.
Behøver du noen å snakke med? Mental Helses hjelpetelefon har nummer 116 123. Hjelpetelefonen er døgnåpen.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
