Bassist Eivind Opsvik har levd som musiker i New York i tjue år. Det er et hav mellom landet der han lærte å elske jazz og landet der han i dag skaper musikk. Hvordan utforsker man en slik avstand musikalsk?

Eivind Opsvik Foto: Julie Messel

Det er vår i New York, og Ballades journalist er på reportasjereise i USA. Jeg tatt fergen fra Wall Street over East River til Dumbo og Brooklyn Heights, og sitter på subwayen til Bergen Street i Carroll Gardens, i Brooklyn. Nede i den den mørke t-banejungelen er det folksomt og ensomt på samme tid. Jeg leter frem Opsvik på Spotify på mobilen. Hvor begynner jeg, tenker jeg, i det jeg scroller meg nedover lister der han bidrar som musiker, i eget band, eller der han selv spiller solo.

Jeg lander vilkårlig på Italian Movie Theme fra albumet Overseas I, fra 2002. Nydelig og lett, godt å høre på, så vennlig, tenker jeg. Så tar jeg øreplugggen ut av øret. Og hører lyden av New Yorks transportåre nummer 1: T-banen har skrangla seg sydover og lyden av skrikende skinner og bankende vogner er intens og vond. Jeg putter proppen tilbake i øret. Vennlig stryker musikken meg og verden kan bare fare. Godt å være overseas, tenker jeg og hopper av undergrunnen.

Det er gått tre dager siden bassist og komponist Eivind Opsvik har holdt konsert med bandet Opsvik & Jennings. For første gang på syv år samlet de seg i det lille konsertrommet tilknyttet bryggeriet-bar-restaurant-musikkstedet Threes Brewing sør i Brooklyn for å spille. Spillelista var lang, musikerne før dem var flere, og Opsvik og Jennings skulle på først kl. 22, denne mandagen i mai. Men et interessert og lyttende publikum, kjente og ukjente lyttere, tok godt i mot musikken.

Nå venter han ved hjørnet av Bergen street og Eileen C. Boulevard i Carroll Gardens.

– Så fin konsert! Fortell.

– Det gikk fint. En god opplevelse å spille sammen live igjen. Opsvik & Jennings er jo først og fremst et studioband, så det har alltid vært utfordrende å presentere det live. Vi har hatt et par års pause, blitt eldre og mindre ambisiøse. Så det var mindre stress, mer som å spille for vår egen glede, men man vet jo aldri helt på forhånd hvordan det blir. Det er en av tingene som gjør livet som jazzmusiker så fint, sier han.

Eivind Opsvik Foto: Michelle Arcila

Fri(ere) for sjenanse
Som et stille barn i Asker fant han trygghet og kreativitet i musikken. Først prøvde han trommene, deretter lånte han en el-bass av en fetter. En spire var sådd, og en 14-årig Eivind Opsvik visste at det var musiker han skulle bli. Etter endt musikkutdannelse på kontrabass ved Musikkhøgskolen i Oslo, satte han seg på flyet til New York. Og ble bergtatt.

– Jeg kjente det ganske umiddelbart, ja. At New York var for meg. Byen. Musikken. Livet her. Det begynte sikkert allerede tidlig på 80-tallet da jeg som mange andre unge i Norge ble bitt av break-dance-basillen Litt senere, da jazzinteressen begynte å ta tak, studerte jeg plateomslag og så at de fleste klassikere innen stilarten var innspilt og oppstod i NYC. Første gang jeg kom hit, var på ferie på midten av 90-tallet. Jeg ble skikkelig hekta på alt, stemningen, mangfoldet, energien og visste allerede da at hit måtte jeg tilbake. Resten er historie, sier han.

Som 24-åring begynte Opsvik på Manhattan School of Music, langt nord på Broadway, omtrent i Harlem. Her tilbragte han all sin tid. Her fikk han musikervenner han fremdeles spiller med, tjue år etter. Han har en drøss av samarbeidspartnere, men jobber også med sitt eget band, nevnte Overseas, som gav ut sitt første album i 2002, og kom med det femte i 2017.

Opsvik kjøper kaffe og vi setter oss ut på gata. Det ligger en skole ved siden av kafeen. Vi ser en liten vennegjeng med unger på 8-9 år, på vei hjem fra skolen.

– Jeg var sjenert som barn, jeg. Jeg kjente meg aldri helt hjemme. Nektet å spille i korps, ville ikke delta på organiserte aktiviteter, trivdes best hjemme med å lage musikk på firespors kassettopptaker og med å høre på plater. Da jeg kom hit etter at jeg hadde gått på musikkhøgskolen, kjente jeg meg så fri. Mye av det jeg kjente på hjemme i Norge, var ikke så farlig her. Ingen brød seg likevel, jeg var friere musikalsk. Her er de fleste så utrolig skolerte. Kanskje for skolerte, det kan man sikkert diskutere. Samtidig kjente jeg at jeg her i New York ikke var bundet, ikke er bundet, av trender.

– Kan du utdype det?

– Jeg vet ikke om det var reelt, men jeg følte i hvert fall at på 90-tallet i Oslo skulle man så mye rart, man skulle spille med DJ-er, man skulle spille frijazz, og mye mer. Her borte er det utrolig mange bra musikere, og man forsvinner i mengden. Det kan høres rart ut, kanskje, men det gav meg et spark i baken til å jobbe mer, øve mer, være mer frempå. Kanskje gjorde det at jeg kom nærmere den norske jazzen også, her var den annerledes – og det gav meg en mulighet til å ta elementer fra den i bruk i mitt eget uttrykk.

– Dessuten tiltalte det meg at amerikanske musikere er så på høgget, liksom. Det er ikke noen støtteordninger her. Du må jobbe hele tida. Den amerikanske musikkscenen er kanskje mer aggressiv, på godt og vondt. Musikerne i miljøet mitt her har en sånn fin dybde i uttrykket. De har tradisjonen i bånn, men er allikevel åpne for alt.

For et par tiår siden var det ganske mye mer tradisjonelt i USA, minnes Opsvik, det var i hvert fall den musikken som fikk oppmerksomhet. Men også den amerikanske jazzen har forandret seg mye de siste årene.

– Jeg spiller lite tradisjonell jazz i disse dager, men har en dyp kjærlighet for denne stilen, og når jeg lytter til jazz i disse dager er det som regel plater fra 30-60 tallet., forteller Opsvik.

Variasjon gir inspirasjon
Han spiller i over 15 forskjellige band og prosjekter. I tillegg tester han ut eget solomateriale og samarbeider med fotograf-kona om flere prosjekter. Han har sitt eget studio i South Park Slope i Brooklyn, der han også spiller inn, mikser og produserer for andre artister.

– Hvordan balanserer du rekken av forskjellige jobber? Gir det utfordringer og hvordan fungerer det musikalsk?

– Det er jo ofte sånn man gjør det som jazzmusiker. Og det går i bølger. Man turnerer med et band noen uker, så ligger det kanskje stille noen måneder, mens man da har aktive perioder med noen andre. Jeg liker å jobbe på ulike ting. Det gir inspirasjon, variasjon og erfaringer.

– Hvordan opplever du forskjellen på å spille som musiker for noen, å ha sitt eget band og å spille solo, da?

– Ideelt hadde jeg ønsket å fokusere på mitt eget band og egne soloprosjekt pluss kanskje en håndfull “sideman”-band, men det er ikke realistisk akkurat nå. Det blir til at man jobber med mange forskjellige band, og jeg er heldig som får være med i band som jeg virkelig liker og hvor jeg får utløp for andre sider ved meg som musiker enn når jeg spiller mine egne prosjekt.

– Jeg har i grunnen alltid vært tiltrukket av de som står bak og gjør jobben, liksom. Ikke av ham som står i front. Når man jobber som musiker for andre, for eksempel i hva man kaller strøjobber i Norge, får man ofte notene på e-post kanskje, og reiser dit man skal spille. Det er ikke alltid at vi har møtt hverandre til gjennomgang før vi spiller konsert. Som bandleder er man jo mer ansvarlig, både sosialt og økonomisk; må blant annet betale musikerne og sånne ting, sier han og ler.

Ikke at det egentlig er noe å le av, for å leve som jazzmusiker i New York er ingen enkel yrkesvei.

– Men det er jo bandlederen som bestemmer hvilken musikk og hvordan. I Overseas er jeg mindre opptatt av bassen enn av helheten, merker jeg. Jeg er mer opptatt av hvordan det hele går sammen, og ikke så hekta på å skrive inn eller å ha spotlight på bassen. Det er litt interessant å kjenne på hvordan det funker. Man skulle kanskje tro at man var opptatt av å skrive inn sitt eget instrument, men sånn er det ikke for meg.

Eivind_Opsvik og bandet Overseas

– Er det en sammenheng mellom all reisingen, sjangerbredden og de mange prosjektene dine?

– Ja, det vil jeg si. Jeg er tiltrukket av musikk der jeg føler at det er ekte kreativitet i bildet. Det finnes mye oppramsing av klisjer og gjenbruk av de samme ideene — innen alle musikksjangere. Jeg liker å bli overasket, å bli tatt på en reise. Alt er blitt gjort før, sies det, så det kan være lettere sagt enn gjort. Men det er i hvert fall det jeg ser etter i meg selv og andre musikere. Derfor kan jeg fort bli litt gretten i band der jeg føler at alt går på gamle oppgåtte stier og det ikke kommer noen ideer fra bandleder om å gå litt til høyre eller venstre. Jeg liker å røske opp litt.

– Hva får de ulike bandene til å fungere musikalsk?

– Det handler jo om den som styrer bandet. Det er ditt uttrykk, det er du som bestemmer retning. Når det er sagt, så vet man aldri helt hvordan det går på konserten. Det spiller jo inn hva slags dag du har hatt, hvordan togturen til konserten var, hvor tidlig du ankom, om du var stressa, om du ringte hjem. Alt har en innvirkning. For meg ligger mye av gleden ved å spille i å finne nye veier underveis: Å ha et band man stoler helt på at vil sette musikken i fokus og som gjennom samspill vil lage noe større en oss som enkeltmusikere. I utgangspunktet skal vi jo forholde oss til samme låta, samme beaten, svarer han.

Les også: Kan du uttrykke bærekraftig friluftsliv musikalsk?

– Når du komponerer. Hvordan vet du om det funker?

– Det vet jeg ikke helt før jeg får det spilt av musikere eller begynner å spille inn i studio. Men etter mange år har jeg såpass god feeling, komposisjonen må gi meg litt kick, det må være noe der som fenger meg før jeg tar det videre. Så det blir en del skisser som aldri ser dagens lys. Og som sagt, jeg stoler på bandet mitt. Det er det den rette kombinasjonen av musikere og en bandleder som vet hvor han vil som egentlig avgjør om det funker.

– Hvordan finner du folk å spille med?

– Da jeg begynte å studere her, spilte jeg med alle mulige folk. I New York er det bare å hoppe i det. Ta initiativ, spille på sessions med andre. Slik ble nettverket sakte men sikkert utvidet. Nå har jeg ikke tid til å spille så mange session lenger, men møter stadig vekk nye musikere, ofte kommer de på spillejobber. Det er stor tilstrøm av unge musikere fra hele verden, for kortere eller lengre perioder. Jeg var en av dem, for 20 år siden, hehe.

– Hva leter du etter når du komponerer?

– En stemning, melodiske og harmoniske vendinger som jeg har en følelsesmessig reaksjon på et vis, en bra beat. Man har jo et uttrykk man har filt på i mange år, samtidig som det også er bra å prøve å bryte ut av den komfortsonen. Kanskje.

– Hva ligger det i det?

– I soloprosjektet mitt nå tester jeg ut litt ulike ting. Blant annet å bruke stemmen. Det er litt ut av den sonen.

– Som Håkon Kornstad?

– Hahah. Nei, ikke som Håkon! Så er det heller ikke utenfor komfortsonen hans. Han er jo en fullformet sanger blitt. Jeg har ingen som helst ambisjoner om å bli sanger, men i mitt siste soloprosjekt som jeg jobber med nå, eksperimenterer jeg med hvordan jeg kan bruke stemmen mer som et instrument også gjennom elektronisk bearbeiding. Jeg har til og med skrevet litt tekster, noe som er nytt for meg. Så får vi se hvordan det blir, en slags mystisk, rar popmusikk. Dette er et studioprosjekt jeg jobber på når jeg har tid innimellom alt annet

– Lettere å reise med stemmen enn å reise på kontrabassen…

– Ja, det kan du si. Men nå reiser jeg ikke lenger med kontrabassen. Jeg låner den der jeg kommer.

– Er det en dyrekjøpt erfaring?

– Ja, det er det. Jeg hadde to sånne erfaringer. Den ene gangen hadde jeg en sånn softcase, men med forsterkninger og greier. Da jeg kom frem og skulle hente bagasjen var hele kontrabassen vræka.

– Oida.

– En annen gang hadde jeg en sånn skikkelig kasse. Det var i Skottland. Men de nektet å fly den. Så flybilletten røk, jeg måtte ut og shippe den istedenfor. Det tok vinter og vår, og jeg måtte ut til JFK og hente den flere uker etter. Det er helt unødvendig.

– Vurdert en sånn der du kan legge ned halsen?

– Ja. Og når kommer det en ny på markedet, som kan foldes ned til størrelsen av en koffert, tenker jeg skal prøve den, så får vi se om det er noe lyd igjen etter så mye snekkerarbeid. Men det funker ok sånn jeg gjør det nå. Det er kanskje ikke helt optimalt, men det går greit og jeg føler at jeg som et resultat av dette har blitt bedre på å få min sound samme hva slags bass jeg får tildelt. Men heldigvis har dette også blitt såpass vanlig, at mange konsertarrangører har skaffet tilgang til bra instrument.

– Hvorfor kontrabass? Hva betyr den for deg?

– Det var en veldig naturlig prosess egentlig, det bare skjedde — og det er vel ofte sånn at man ikke alltid kan forklare hvorfor man er tiltrukket av noe. Jeg begynte på trommer, men følte at jeg stagnerte der, og når jeg så begynte å klimpre på en elbass var det gjort, kontrabassen kom som en naturlig videre utvikling. Jeg spiller fortsatt elbass. Og trommene bruker jeg mye i egen musikk i studio.

Eivind Opsvik – Indian Summer at Moritz House from Search and Restore on Vimeo.

– Mye skjer i studio. Hvorfor er du begynt å spille solo?

– Jeg har alltid puslet mye med egen musikk, så det er ikke noe nytt. Men det å gjøre solo kontrabass-konserter er av litt nyere dato. Det begynte med at jeg ble spurt om å gjøre et sett på København Jazz festival for ca. ti år siden. Jeg fikk kick på det og senere begynte samarbeidet med min kone, Michelle Arcila. Vi gjorde shows der jeg spilte bass med hennes bilder og video prosjektert.

Prosjektet kulminerte med utgivelsen av “A Thousand Ancestors” i 2014, forteller Opsvik. En LP-boks et sett, med 10 fotografitrykk som samsvarte med ti spor på vinyl LP (og også CD). Prosjektet fikk god mottakelse, blant annet i New York Times.

– Vi har gjort en del jobber med prosjektet, men det viser seg at ofte sjangerkrysninger som dette faller mellom to stoler, fotomiljøet vet ikke helt hvordan de skal forholde seg og det samme med musikkmiljøet. Men jeg trives best i sprekkene mellom de forskjellige sjangeroppdelingene, der nede i mørket kan jeg bevege meg fritt, hehe.

Trives med kontrast
Opsvik rører seg fra det helt myke til det avantgardistiske. Hvor føler han seg mest hjemme?

– Jeg liker egentlig best når det avantgardistiske møter det du kaller “myke”. Jeg liker kontrasten av det helt plaine og ting som er på skakke. Er det kun mykt og fint, så kan det bli litt kvalmt. Er det kun avantgardistisk så savner jeg ofte en referanseramme. Jeg tror man kan tydelig høre dette i min musikk med Overseas.

I disse dager turnerer Eivind Opstad mindre enn han har gjort tidligere, ikke nødvendigvis som et bevisst valg. Men det passer bra, for nå er han far — og han jobber dessuten mer med andre artister i studioet sitt enn før. Men alt går i bølger som musiker, så det er umulig å si hva han kommer til å gjøre mest av et par år fra nå, sier han, og åpner for det selvfølgelige:

– Annet enn å spille jazz, da. Det er på en måte gitt, ler han ut i våren da vi går hver vår vei mot subwayens F-linje.

Publisert:

Del: