Fargespill endelig på barnas premisser

Surmaga opplevelse
Det er om lag ett og ett halvt år siden jeg satte meg på et tog til Larvik for å oppleve fenomenet Fargespill for første gang som voksen kvinne. I hodet gnagde et noe surmaga minne fra Bergen på 2000-tallet, men jeg forsøkte legge det til side og gi Fargespill anno 2018 en sjanse.

Jeg lener meg tilbake og åpner hjertet og sjela for å ta imot. Den neste timen farer unger fra 25 forskjellige nasjoner over scenen og synger i kor og alene, viser, vuggesanger og poplåter fra uidentifiserbare steder rundt om i verden – eller, det er egentlig ikke sant. Sangene plasseres på kontinenter og i kulturer ved hjelp av ymse kostymevalg. Alt fra bastskjørt, hoftesmykker, spraglende, flagrende gevanter, til nasjonale fest- og folkedrakter, forteller deg hvor sånn cirka du er i verden. Når vi for femte gang i forestillingen er midt i en vuggesang fra et uspesifisert sted i verden, og en blond, bunadsbekledd Kari kommer “right on cue” fra sidescenen, og Marineorkesteret snur om på melodien, for «Se(!), du kan flette et stev inn i ei hvilken som helst eksotisk vise! Ah, se hva vi får til når vi synger sammen!!» …  Da kjenner jeg surheten i magen ta overhånd. 15 unger løper ut i flagrende fjær, sølvstoff, rosa tyll og silkegevanter, for å danse noe «sørasiatisk», og det oppleves samtidig latterlig og respektløst. Jeg mener, hva er dette? Hvem og hva er dette ment å representere? Hva slags fantasi eller virkelighet er det jeg ser? Eller er det en drøm? En futuristisk, utopisk fantasi? Hvorfor føles den så innmari 1994, da?
(fra «Plass til mer enn glansbildet?», Ballade, 20.04.18)

Ettersom forestillingen sank ned i kroppen ble jeg mer og mer provosert og fortvilet over at et prosjekt som hevder å fremme likeverdighet og synliggjøring, aktivt visket ut særegenheter og skarpe kanter på scenen. Barna virket som aktører på noens kultursafari.

Jeg kom etter hvert til konklusjonen at denne typen prosjekter ikke lenger hadde livets rett. At det må bli slutt på dette. Nå!

Så skjedde det beste som kunne skje: Fargespill ringte.

Dialogmøte i Bergen
Noen måneder etter et ganske personlig angrep, inviterte Fargespill meg til et dialogmøte på hovedkontoret i Bergen. Jeg trodde riktignok at flere enn jeg skulle ta del i dialogen da jeg takket ja, men å tre inn i «løvens hule» var ikke så skummelt likevel.

Med alle landets Fargespill sittende i halvsirkel rundt meg startet vi en samtale, og med noen få unntak, opplevde jeg at alle i rommet var åpne og lyttet intens. Jeg forlot Bergen noen timer senere utmattet og forventningsfull, og lovet meg selv at jeg skulle gi dem ett år. Enda én sesong til å jobbe med dem selv og gjøre endringer i arbeidsformen, før jeg begynte å lage bråk. For misforstå meg rett, jeg var klar for å legge all min vekt og innflytelse inn i en kamp for å fjerne offentlig støtte til et prosjekt jeg mener gjorde mer skade enn godt.

Om lag ett og ett halv år etter setter jeg meg i stolen på Det Norske Teatret for å se Fargespill anno 2019. Forestillingen har fått navnet «Lufta er for alle», og jeg forsøker som sist å gi slipp på motforestillinger og gi det en fair sjanse.

«Lufta er for alle»
En danser kommer på scenen. En hvit søppelpose fylles med luft imens hun kaster og drar den mellom hendene med grasiøse bevegelser. Hun er fryktelig god. Kanskje litt for god for en barneforestilling? Jeg frykter et øyeblikk at min klagesang har resultert i et talentshow i stedet for en barneforestilling.

Danser i Fargespills «Lufta er for alle» (Foto: Knut Utler)

Musikken dras i gang av kapellmester Olav Torget, som har tatt med seg et ordentlig stjernelag der bakerst. Og så løper en gruppe unge jenter ut på scenen. De synger fantastisk. En intrikat sammenvevd harmoni fyller en sangers hjerte med eufori, og bekymringen for at jeg nå har tatt del i å skape enda en «flinkisarena» kjemper mot gåsehuden sangen fremkaller.

Men etter hvert som forestillingen skrider frem går det opp for meg at ja, Fargespill Oslo har en stor del eldre ungdom i gruppa, og mange av dem løfter helheten med talent de tok med seg da de kom, men magien ligger ikke der. Magien ligger i at det er deres sanger og koreografier vi får se. Alt er så helstøpt og vanvittig bra fordi produksjonen har latt ungene øve! Igjen og igjen. Helt til det sitter. Og resultatet er at både små og store inntar scenen med selvsikkerhet og trygghet – på hverandre og det de skal gjøre. Og det smitter.

Fargespill med «Lufta er for alle»  med gjest Miss Tati. Det Norske Teatret i Oslo i september 2019 (Foto: Knut Utler)

Klassisk Fargespilloppskrift
«Lufta er for alle» har en fin miljøtematikk, men er i hovedsak myntet på den klassiske Fargespill-oppskriften med barnesanger, klappeleker og danser barna har med fra andre land, men noe var likevel annerledes denne gangen. Jeg fikk ikke vondt i magen.

Der jeg tidligere klagde over keitete overganger og gammelmodige tablåer, opplevde jeg nå at barna eide sangene og dansene sammen. At de delte noe de synes er viktig og gøy. For de ga sjenerøst av seg selv, men harmoniene eller koreografiene var aldri viktigere enn barna selv. Etter hvert fikk vi også se egenkomponerte koreografier, klappeleker og kjente barne- og popsanger sunget på nye måter.

Fargespills «Lufta er for alle» (Foto: Erika Hebbert)

Masse honnør og kjærlighet må gå til bandet som stod for et gjennomarbeidet, organisk, og musikalsk utforskende verk. Barnas sanger og danser var ledesnor, men også tatt på det rammeste alvor. Rune Andersen (trommer), Safaa Al-Saadi (fløyte og perkusjon), Gjermund Silseth (bass), Marte Eberson (tangenter) og kapellmester Olav Torget (konting og gitar) rammet aktørene inn i et moderne lydbilde som var deres innsats verdig. Og gjesteartisten Miss Tati stormet scenen med en fantastisk energi og samlende kraft. Spesielt i samkvem med barna strålte hun, uten å legge skygge på vertene.

Gjesteartisten Miss Tati fra Bergen med fantastisk energi og samlende kraft. (Foto: Knut Utler)

Skjer ikke av seg selv
Et av mine tyngste ankepunkter ved tidligere Fargespillforestillinger har vært hvordan deltakerne har vært kledd. Nasjonal- og festdrakter utgjorde en usunn representativitet i mine øyne, og virket bare å forsterke en slags nasjonalisme på scenen. Jeg er i utgangspunktet ingen motstander av folkedrakter, men opplevde at de spilte en så stor rolle i seg selv at det ble problematisk.

På Det Norske Teatret har Fargespill Oslo løst det på beste måte: kle deg i noe som gjør at du føler deg fin. Og da er det rom for at den lille gutten på 7-8 år ser ut som en glitrende prins i sin nasjonale festdrakt, mens en litt eldre rapper er mer komfortabel i sine urbane klær. Det er ikke så farlig at de er forskjellige, for de er begge komfortable og glade og trygge i rollene sine. De representerer både seg selv og Fargespill-fellesskapet med det de gjør, og ikke det de har på seg.

«Lufta er for alle» beviste for meg at Fargespill kan være en god arena for barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, men at det ikke skjer av seg selv, skriver Monica Ifejilika (Foto: Erika Hebbert)

«Lufta er for alle» beviste for meg at Fargespill kan være en god arena for barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, men at det ikke skjer av seg selv.

I programmet fikk vi noe bakgrunn om materialet, om hvor sangene var fra og hvem som hadde tatt dem med til gruppa. Det virker kanskje ubetydelig, men denne typen anerkjennelse tror jeg er viktig. Det minner både deltakere, produksjonsteam og oss i publikum på hvem som skal stå i fokus, og gir oss i salen et innblikk i det som har foregått bak scenen og i øvingsrommene.

Og for en jobb dere har gjort! Det ser ut som om dere har hatt det veldig gøy. Gratulerer!

Fargespill «Lufta er for alle» hadde premiere 25. september, og denne anmeldelsen er fra den kvelden.