Skaper musikk i samarbeid med selve havet

– Ideen kom en gang jeg selv lå i et basseng, jeg fikk lyst til å høre musikk som handlet om vann mens jeg lå i vann. Hva skjer med tolkningen, da, eller helst dette; opplever man da musikken intuitivt, med sanser og følelser? Komponist og kunstner Marianne Stranger vil at lytteren skal være i elementet.

Er du en av de 12 på en av forestillingene – denne gangen passer det ekstra godt å kalle det installasjon – av «Vannverk», blir du plassert i din egen plastboble. Ballade snakker med Stranger mens hun er opp og ned til Voksenåsen hotell over Oslo, der det skal skje i, på, utebassenget. De gjennomsiktige ballene i tynn plast blåses opp og lukkes rundt deg, og du settes ut på vannet. Lyden av det elektroakustiske verket spilles av i surround med manipulerte klanger, og eget lysdesign til.

Musikk tegnet i samarbeid med havet
– Jeg tegner gjerne partituret – og jeg bodde noen år ved havet, ved Hvaler, der har jeg laget mange av partiene, egentlig i samspill med havet. Jeg har laget én del, og så har jeg justert og justert i runder med omgivelsene og mot feltopptak. Slik får jeg inn hvordan havet forandrer seg.

Slik ser musikken ut: Fordamping i «Vannverk» slik Stranger tegner, og dermed komponerer lyden av den. (Foto: Marianne Stranger)

Stranger skaper musikk på det som kalles grafiske partitur, denne gang er det blekktegninger.
Så har hun også tegnet vannets kretsløp. Du vet; væske – damp – frosset.
– Jeg fanger det visuelt, med følelse, tekstur og valør, på ett stadie.

Slik kan man si at hun forfølger selve essensen av vann. Så får man se om dem som vugger eller flyter rundt tar til seg vannets former. Eller bare kjenner seg klamme? I de femten minuttene av verket de er i ballen, aleine med sin egen vanndamp, tynt tynt avsondret fra vannet under seg. Hver av ballene, to meter i diameter, som mange kanskje assosierer med The Flaming Lips’ legendariske rockekonserter, har nok luft til et menneske i 4o minutter. Stranger understreker at det er trygt, og skal føles trygt.

– Dette er jo i kontakt med omgivelsene også, oppe på Voksenåsen der man har følelsen av et litt forgangent spa. Om det regner, eller annet skaper subtile lyder, er dét også lyden av vann, eller vannets omgivelser. Også lysdesignet følger de tegnete partiturene, og forsterker hvordan lytteren kjenner vannflata, når lyset reflekteres i flata.

Marianne Stranger og Jakob Glans tester ut opplevelsesballene (Foto: Lea Basch)

Den tegnede musikken ga hun til en strykekvartett, som har tolket dette. Så har Stranger igjen tatt med opptaket av strykermusikken i studio og mikset det ytterligere. I arbeidet med grafisk partitur blir det mer en samtaleprosess, enn en instruks. Stranger lytter etter strykernes tolkning, og veileder og bearbeider det igjen.
– Jeg leter etter den viserale lyden av vann. Mer enn alt det politiske man kan knytte til vann, leter jeg etter den, den taktile følelsen av vann.
– Men hvis du jakter på essensen av vann … og vil spille av musikk for å sette lytteren i en tilstand tett på essensen av vann: Trenger vi musikk til det? Kan man ikke bare skru av distraksjoner og lytte til selve vannet?
– Ja, du kunne jo bare tatt deg et bad, hehe! Men jeg iscenesetter deg, jeg setter publikum i en situasjon, sier komponisten og kunstneren.
– Jeg har en tro på å lage refleksjonsrom med den lyden. Først er de i rommet. Så går de inn i ballene, i sin egen private sfære. Inne i ballen tar du på vannflaten, men du er ikke i kontakt med den, det er fravær av vann – unntatt det vannet inne i ballen som er deg selv! Vi kommer fra vann, alle sammen!

«Vannverk» urframføres på Ultimafestivalen 16. september.