Jazzpianist Maren Selvaag tilbrakte to uker med et piano ved Gjende i Jotunheimen, hvor hun forpliktet seg til å komponere musikk om bærekraft.

Maren Selvaag Foto: Anki Grothe / DNT

– Det ble en helt utrolig opplevelse , sier Maren Selvaag til Ballade, tydelig rørt av sterke opplevelser høyt til fjells og mulighetene til å gjøre musikk ut av det.

På oppdrag fra Den Norske Turistforening — snart 150 år – skulle hun komponere musikk til deres konferanse om bærekraftig friluftsliv, som gikk av stabelen i desember 2017.

Salen på Folkets Hus var full. Første mandag i advent var det så vidt begynt å ligne på vinter i Oslo. Var det snø vi ante i det fjerne? Konferanselokalene ved Youngstorget var rigget for flere hundre gjester. Klokka var ennå ikke 08.45, og deltakere både med og uten fleecegensere og nikkers strømmet til. De var kommet for å høre politikere og forskere, aksjonister og miljøvernere snakke om friluftslivets fotavtrykk, om naturens svar på menneskeskapte klimaendringer, om overforbruk og bærekraft.

Akademias inngang
Kristin Halvorsen, leder for det statlige forskningssenteret Cicero, som forsker på klimaendringer, snakket om 2-gradersmålet satt under Paris-avtalen. Hun snakket om snøen i Nordmarka, den som daler sjeldnere og sjeldnere. Bare de siste 50 årene er skisesongen i Nordmarka i Oslo krympet med fem uker.

Folk i salen rynket brynene og håpet at neste taler skulle gi håp. Men det gjorde han ikke. Den britiske miljøaktivisten Tony Juniper snakket om naturens ressurser, om det biologiske mangfoldets fremtidige potensial for ressursutnytting, om behovet for å ta klimaendringene inn over oss før det er for seint.

Kanskje var nestemann mer positiv? Men akk. Forskeren Carlo Aall fra Vestlandsforskning snakket om vårt overforbruk av friluftsutstyr, og behovet for å bremse. Vi skiftet tyngde i stolen igjen, vi visste jo at alt de sa er rett. Likevel trengte vi noe annet enn disse ordene, som ikke gav håp, men snarere mørke, og spørsmål:

Overbruker jeg naturen? Burde jeg kanskje ikke reise dit opp denne helgen, kanskje vi ikke skal kjøpe nye ski til barna likevel? Dårlig samvittighet gnager et vanlig friluftsmenneske.

Maren Selvaag Foto: Anki Grothe / DNT

Det var da hun satte seg til pianoet. Jazzpianist Maren Selvaag var konferansens kunstneriske innslag. Mellom powerpointer og lysbildeshow satte hun seg på krakken og spilte det man kan tolke som en bærekraftens vise, som hun sa fra scenen. Jeg holdt pusten litt. Engstelig. Men så pustet jeg lettet ut. Her var noe jeg kjente igjen. Tonene av tung marsj var avløst av en lettere melodilinje og den hjalp meg opp stien. Den varslet at jo, det haster nå, du må ta tak, men du kan få det til. Sammen skal vi få det til.

Gjennom musikken ble vi igjen brakt tilbake til det ordløse. Til det som ikke så lett kan beskrives, bare kjennes. Til det jeg kan føle og erkjenne, men som jeg ikke så lett kan sette ord på. Klimaendringer og overforbruk kan gjøre en maktesløs, men endring er mulig om vi drar i samme retning.

Du kunne høre en knappenål falle da Selvaag var ferdig å spille, før den spontane applausen brøt ut. Takknemlig for at noen hadde brakt meg tilbake til det ordløse, til naturopplevelsens sterke altomsluttende følelse av at noe er større enn meg selv. Nær utgangspunktet for hele DNTs filosofi: Du er del av naturen, gå ut og vær i den. Det var ikke entusiastiske forskere og byråkrater som brakte meg dit. Det var musikken. Hva kan musikken formidle, som ordene ikke kan?

Delta i den offentlige samtalen
Det er gått to dager siden årskonferansen når jeg møter Selvaag, og spør henne om musikken kan bidra i samtalen om bærekraft. Og dersom den gjør det, hvordan gjør komponisten og musikeren det?

– Jeg vet ikke om den nødvendigvis bør gjøre det, men generelt mener jeg at musikk kan bidra til å åpne oss og gjøre oss mer mottagelige for et budskap, svarer Selvaag.

– Å tematisere bærekraft, er det i det hele tatt mulig?

– Ja, det føler jeg. Det er selvfølgelig mer utfordrende i et instrumentalt stykke. Jeg tenker at kontekst, presentasjon og historiefortelling rundt også hører til stykket – slik som Ludovico Einaudis “Elegy for the Arctic”-samarbeid med Greenpeace. Det var mektig! Å nærme seg denne tematikken estetisk er ikke vanskeligere enn å tilnærme seg annen tematikk, synes jeg. Det tenker jeg handler om språket mitt i musikken, som jeg jo har brukt livet så langt på å utvikle.

– Føler du at du bidrar i den offentlige samtalen omkring klimaspørsmål ved å gjøre oppdrag som dette — at dette kan være ditt bidrag i samtalen?

– Nei, det føler jeg blir litt voldsomt å si. Jeg tenker at prosjektet kanskje har bidratt til å bevisstgjøre hvordan man kan bruke et bestillingsverk som hjelp til å løfte fram et budskap. Og så har det blitt mange fine samtaler på veien.

– Kan du si noe om hvordan det er mulig å beskrive natur i musikk? Og hva var viktig for deg da du komponerte ved Gjendes bredd?

– Gjennom tekst er det jo greit. Med instrumental musikk blir det mer abstrakt. Likevel mener jeg at det er mulig å formidle stemninger og følelsen jeg hadde da jeg opplevde noe. Mitt beste eksempel på det er platen jeg ga ut i fjor som heter “Close to Shore”. Tittelen kom fordi jeg i prosessen forstod at det er mye bedre å stå i forhold til noe og noen, enn å kave alene ensom ute på det store havet. En som anmeldte platen skrev om musikken: “Det føles som du har fått en ny venn”, og hvis platen hadde ett mål så må det ha vært det.

– Hva betyr det for deg å delta i denne samtalen om bærekraftig friluftsliv? Føler du at du bidrar i en større sammenheng, og hvordan?

– Det har vært et favorittoppdrag, helt klart. Det føles bra å være til nytte og å vise hvordan vi kan bruke kunsten som et verktøy. Min drøm er å kunne kombinere musikk med min friluftsinteresse, så her er jeg på god vei. Men å si at jeg bidrar i en større sammenheng føler jeg blir litt voldsomt, da tenker jeg at jeg burde gjort mer ut av det i så fall. Men det har vært et uvanlig oppdrag, som har skapt mye nysgjerrighet.

– Samarbeidet med DNT kom egentlig i stand på mitt initiativ. Jeg hadde gjort en jobb for dem tidligere, og da de ville de ha meg til å spille på DNT-konferansen ville jeg ta det et skritt lenger. Hvorfor ikke bruke anledningen til å lage noe som forholdt seg til bærekraft og friluftsliv?

–  Forskere og klimaaktivister på konferansen malte et ganske dystert bilde av fremtiden. Hvordan føler du at musikk og kunst kan belyse denne tematikken?

– For å skape et engasjement må man appellere til følelsene, det hjelper ikke å bare forstå det i hodet. Vi må føle det, da kan det bli endring. Musikken er et sterkt verktøy i så måte fordi den appelerer til følelsene, sier Selvaag.
Og følelsene for naturen og friluftslivet er sterke for pianisten.

– Friluftslivet, med fjellklatring og skikjøring er en viktig del av livet mitt. Etter masteren på NMH, som jeg delvis gjorde mens jeg bodde i New York, kjente jeg så sterkt på å gjøre noe annet.

Maren Selvaag Foto: Anki Grothe/ DNT

Dette andre ble studier i fjellklatring i Henningsvær, i Nord Norge.

– Men jeg hadde ikke tenkt meg særlig godt om. Så stod jeg der nederst ved en fjellvegg i havgapet, en kald februarmorgen. Av med vottene, og begynne å lete etter sprekkene som skulle ta meg oppover.

Dét ble et opplevelsesrikt halvår, der pianisten fikk kjenne på egen frykt.

– Det viste seg imidlertid at overførbarheten mellom friluftslivet og musikken er enorm, sier Selvaag.

Les også: Lyden bak lyden

Det å henge på syvende taulengde og være usikker på om du klarer det neste flyttet, den angsten og frykten du kjenner på da:

– Den er den samme som når du skal gå på scenen og spille et nytt stykke foran et fremmed publikum. Men å overvinne den, og klare å skille mellom hva som er rasjonell og irrasjonell frykt, følelsen er den samme. Det er sterkt, sier hun.

For én ting er frykten du opplever klatrende opp til 4000 meter. Det andre er den følelsen du har når du står på toppen.

– Den er ubeskrivelig og treffer meg på et dypt plan, som jeg nesten ikke kan beskrive, sier hun.
Og det var dette hun ville formidle musikalsk. Denne følelsen av å avmakt, og kontroll på samme tid.

Kunstneropphold i Jotunheimen
Med to ukers kunstneropphold på turisthytta Gjendesheim på kalenderen, fikk Selvaag fraktet et piano dit opp. Her samtalte hun med turgåere til middag hver ettermiddag, her spilte hun for de samme gjestene i peisestua hver kveld. Med utgangspunkt i Jo Gjendes bu, der kunstnere som Edvard Grieg har vært før henne, komponerte hun musikk.

– Fra toppen av Knutshøe, med utsikt mot Besseggen, så jeg alle menneskene på tur over Norges kanskje mest besøkte rute. De så ut som bittesmå svarte maur. De bar sekker, og gikk etter hverandre i lange rekker. Noen hadde det tungt og vanskelig, var redde underveis, andre hadde godt vær og syntes det var lett, noen løp over fjellet og andre syntes det var en umulig oppgave. Flittige med flere tunge bører enn den du kan se, gikk de over Besseggen.

– Og det er dette som er bærekraft. Hadde vi samarbeidet mot et felles mål, slik vi ofte gjør på fjellet. Da hadde vi klart det. Da klarer vi det.

Stykket Maren Selvaag begynner med denne første arbeidsdagen i desember, foran byråkrater og friluftsfolk i skjønn forening, starter med en tung marsj. Alle har vi kjent på den tunge stigningen som må gjennomføres om du skal opp. Veien er lang, du vet det er flere timer til du når målet. Så akkompagneres marsjen av en lett melodilinje som ligger over, en melodi som hjelper deg videre. Som om du hører “vent på meg” i melodilinjen. Som sier opp, opp, for der venter utsikt til innsikt. God tur.

Publisert:

Del: