Sosiale skadedyr

At tolvtetten Skadedyr og folkemusikeren Anders Røine samarbeider føles naturlig: Deres sympatiske fellestrekk er at de har en uhøytidelig tilnærming til utøvelsen. Når flere av musikerne et stykke uti konserten bruker instrumentene sine på ”feile” måter – spiller munnharpe på kraftige innpust, synger liksom-surt eller tar fiolinen og buen i omvendt hånd – er det noe oppriktig ved utforskingen deres: De fjoller og tøyser ikke bare, og de fremstår heller aldri selvhøytidelige. Bandet har det gøy mens det mener alvor.

Røine innleder konserten med et kvad om en orm som kommer inn i huset hans. Delvis følger han en tradisjonell oppbygning, med et omkvad som går igjen. Etter hvert bidrar medmusikerne til at lydbildet fjerner seg fra det typisk folkemusikalske, og stemningene skifter fort, fra rislende mystisk til funky dansbart over i blippende kaos. Alt sammen med et imponerende samspill og en tydelig flat struktur blant musikerne. Her byttes det på å gi tegn, telle opp og lede an.

Etter en stund glir konserten over i andre låter – noen med tekst, andre uten. Iblant er lydbildet så fyldig at det ikke er godt å vite helt hvilke klanger som kommer fra hvilke steder. I enklere deler får en høre få instrumenter tilføre hverandre noe på uvante måter. Jeg har for eksempel aldri før tenkt over at slæppende el-bass og munnharpe kunne låte så bra sammen. Skadedyr får sammenstillingen til å virke helt åpenbar.

Kveldens høydepunkt er sekvensen der hele bandet finner frem munnharpene. Når tretten personer virkelig tar seg tid til å gå inn i munnharpeklangen og studere hvordan den kan bygges opp og lekes med – ikke bare som et kort, morsomt innslag, men som en grundig og inderlig del av et større verk – oppstår en helt spesiell stemning i salen, både høytidelig og lystig samtidig. Noen av utøverne bruker stemmen samtidig som de spiller, og lar lyden øke i intensitet før det hele roes ned igjen og enkelte i bandet går over til å spille fløyte. Gruppen på scenen fremstår nærmest som et enormt, prustende dyr som holder på å våkne fra vinterdvale. Som anmelder aner jeg ikke hvilke referanser jeg skal ty til for å gjøre skildringen min mer presis. Skadedyr er like vanskelig å sjangerbestemme som de er lett å like.

I en låt som handler om å slåss med maskiner, løfter bandmedlemmene hendene over hodet og klapper. Også her tar de seg tid: Klappingen er ikke en måte å løfte stemningen hos publikum på, den er et musikalsk element som utforskes.

Samtaler om musikk
I regi av Jazznytt dagen etter konserten, snakker tre av de komponerende Skadedyr-medlemmene og Anders Røine med redaktør Audun Vinger om arbeidsprosessen. Trommis Hans Hulbækmo forteller at det har vært et poeng for alle å forsøke å spille noe uvant: Skadedyr-medlemmene har ønsket å lære av Røines erfaring fra tradisjonsmusikken, Røine har villet trekke veksler på Skadedyrs eksperimentelle stil.

Verket Mutationes Tempestas er ment å handle om måten vi mennesker fjerner oss fra naturen på og gjør oss avhengige av stadig flere hjelpemidler i hverdagen, forteller utøverne, ironisk nok i mikrofoner som ikke funker helt optimalt. Problemene med teknikken bidrar nok til at det tar litt tid før praten kommer ordentlig i gang, de medvirkende klarer liksom ikke helt å sette ord på prosjektet sitt i begynnelsen. Det er ikke første gang jeg opplever at musikere har vanskelig for å formidle verbalt hvordan de jobber. Jeg ønsker meg ofte at slike samtalearrangementer kunne vare lenger og ha en litt friere form, om ikke nødvendigvis uttalt interaktiv så i hvert fall løsere i stilen, for kanskje å åpne for mer fri improvisasjon i samtalen – akkurat som i samspillet.

Skadedyr og Røine er fulle av lovord om hverandre: Mens bandet er imponert hvordan Røine bruker folkemusikken usentimentalt, skryter han av Skadedyrs samarbeid innad i bandet og hevder de er helt rå på å lytte til hverandre. Selv har han fått større ører av å jobbe med dem og å tenke i så stort format, mener Røine.

En vei bort fra idoldyrkelse og individualisme, ensomheten bak en laptop, mot ensemblet som organisme – en musikalsk delingsøkonomi?

Under hele konserten fascineres jeg over hvor mye musikerne ser ut til å kose seg sammen: De ser forventningsfullt på hverandre i overgangene, gliser oppmuntrende når det tar litt av, og tilfører live-opplevelsen min noe med det gode humøret sitt. Selv om de musikalske henvisningene til naturtematikken ikke er åpenbare for en som ikke har lest programbeskrivelsen, er det noe organisk ved konserteringsmåten til Skadedyr: Det tette, fortrolige samspillet gjør at de sammen minner om et stort, levende vesen snarere enn et maskineri.

Likheter og forskjeller mellom bestillingsverkene
Også i hovedtingingsverket dagen etter, det 37. i Vossajazz’ 45-årige historie, er det – i tillegg til mye musikalsk glimt i øyet i selve komposisjonen – tydelig at utøverne har det moro i hverandres selskap på scenen. De seks erter hverandre og ler høyt mens de spiller. Kontrasten til fjorårets mørke og innadvendte tingingsverk av Susanna Wallumrød er sterk. Komponisten bak årets verk, saksofonist Eirik Hegdal, er også med på Jazznytt-arrangementet lørdag ettermiddag. I samtalen med Audun Vinger understreker han at han er svært opptatt av ensemblelyden, at samklangen er det viktigste i arbeidet hans. Hegdal beskriver verket Musical Balloon som en ballongferd, selv om det består av flere ulike låter som ikke nødvendigvis henger sammen. Den røde tråden er, ifølge Hegdal, de som er samlet på scenen. Under konserten samme kveld merker jeg meg at musikerne er plassert i hestesko, ingen er i forgrunnen. Et morsomt innslag er at de medvirkende som ikke syns på scenen, blir hentet dit indirekte: Når hvert av bandmedlemmene får applaus og portretter av dem projiseres i bakgrunnen, får lyd- og lysdesignerne også kredden sin i form av fotografier og ivrig applaus.

Les også: Konsekvent innadvendt

Stilmessig er disse to bestillingsverkene av i år svært ulike. En grunnleggende tanke om hvor viktig det er med samspill og ensemblefølelse synes imidlertid å påvirke komposisjonen og fremføringen i stor grad i begge tilfeller. Jeg gledes over den kollektive tenkemåten i musiseringen. Denne sosiale innstillingen til utøvelsen er nok allerede sterk i jazzen, men kanskje er den også et tegn i tiden for musikk mer generelt? En vei bort fra idoldyrkelse og individualisme, ensomheten bak en laptop, mot ensemblet som organisme – en musikalsk delingsøkonomi?

Jan Erik Vold prøvde å sette ord på det under fredagens festivalåpning, i et nytt dikt, spesialskrevet for anledningen:

Hva er det jazzen har, som ikke-jazzen iblant mangler?

Situasjonsfornemmelse. Ujålethet. Naturlig samarbeidsvilje

«Demokratisk sinnelag» låter altfor bombastisk, men det betyr selve viljen til å skape noe man i k k e er alene om. Jazz handler om å gjøre seg tilgjengelig. Ikke om å bli «best». Jazz er folkemusikk, Jazz kommer nedafra. FOT.

– Jan Erik Volds åpningstale til Vossa Jazz, gjengitt med forfatterens tillatelse.