Alt dette skal vi komme behørig tilbake til, men det har seg slik at vårt møte i Fridas kontor/øvingslokale midt i Oslo sentrum finner sted bare noen dager etter at HamKam nesten har sikra opprykket til vår øverste divisjon for første gang siden 2008. Noen dager seinere var det ikke nesten lenger – det var helt klart.
– Jeg er pessimist og tror at alt som kan gå galt, går galt. Derfor tror jeg ikke Kamma er oppe i toppen igjen før det er 100 prosent sikkert, sier Frida Ånnevik (37), som åpenbart er stolt av sine røtter på så mange vis.
Født og oppvokst på Ridabu like utenfor Hamar, så var HamKam-interessen en del av oppdragelsen. Etter ei pause med litt laber interesse, så har det tatt seg veldig opp igjen de seineste 4-5 åra.
– Som Kamma-supporter er jeg vant til skuffelser. I fjor var det ille, og jeg husker en konsert da vi gikk på og Kamma leda 2-0 og så var det et nytt tap da konserten var over.
I år har det der i mot stort sett gått rette veien og Frida håper å få sett mange av Eliteseriekampene neste år.
– Det blir sikkert beintøft neste år, og pessimisten i meg tror jo ikke det går bra – før det gjør det, smiler Frida lurt.
Mye mer enn fotball
Oppveksten ikke så langt fra Mjøsas bredd handla definitivt om mye mer enn fotball. Musikk, teater og kultur i de fleste former har vært en viktig del av oppdragelsen.
– Pappa Tor Karseth er visesanger, og har jobba mye med teater. Sammen med Geir Willard skrev han på begynnelsen av 90-tallet et stykke som heter «Lussi», og som har vært spilt så og si hvert eneste år siden. På mer eller mindre den samme tida skrev han også et stykke som heter «Den levende skogen». I de stykkene var jeg med flere ganger, og det var kjempestas, sjølsagt. På den måten slapp de barnevakt, ler Frida som mener hun var involvert i farens prosjekter fra hun var fem til hun var 18.
Frida Ånnevik i et av skuespillene faren, visesanger og teatermann Tor Karseth, skrev. – På den måten slapp de barnevakt, ler Frida. (Foto: Privat)
I tillegg spilte bokstavelig talt skolekorpset, Vang skolekorps, må vite, ei viktig rolle. Her var det klarinett Frida blei tildelt – et instrument Frida har et nært forhold til den dag i dag.
– Jeg sparer faktisk til bassklarinett. Jeg er sikker på at klarinettspill er bra for lungekapasiteten og sangstemma, sier en hardt sparende Frida.
Frida Ånnevik i Vang skolekorps. (Foto: Privat)
Klar retning
I Fridas hode var det aldri noen tvil om hva hun skulle drive med.
– Nei, det var ikke noe snakk om det. Det måtte bli noe som hadde med kunst og kultur å gjøre. Musikklinja på Stange videregående blei en bekreftelse på det. Der hadde musikere som Andreas Ulvo, Espen Berg, Helge Lien, Ole Gjøstøl, Hanna Gjermundrød og Guro Moe gått eller gikk, så kvaliteten eller inspirasjonen stod det ikke på.
Men hva og hvor skulle ferden gå? Frida trivdes i opplevelsen av å være en del av et kollektiv; et korps, en teatertrupp og liknende, men hun trivdes definitivt ikke med å være en langt framskutt hovedrolleinnehaver lengst fremme på scena. Likevel valgte hun et år på teaterlinja ved Sunnhordland folkehøgskole – noe hun mer enn ante at hun kom til å mistrives med.
– Det var noe med den typen utadvendt miljø som jeg var ukomfortabel med. Samtidig kjente jeg på at jeg måtte bli fortrolig med scenerommet og tenkte at kanskje et år på ei slik linje og i et slikt miljø ville hjelpe meg med det.
I motsetning til de fleste på skolen, hadde Frida enerom – noe hun mente var en nødvendighet.
– Det bare måtte jeg ha for å få plass til å tenke og jobbe med tekster og musikken min, sier en overbevist Frida noen år seinere.
Musikkutdanning og skam
Deretter gikk veien videre til musikkutdanning på lærerskolen i Kristiansand. Drømmen om å fremføre egne sanger lå nok på lur, men samtidig var usikkerheten langt framskreden. Derfor var tanken om å ha noe trygt i bunnen, som en formell musikkutdannelse, en viktig tanke for henne.
– Helt siden jeg gikk på videregående hadde jeg hatt en stemmeslitasje. Det var faktisk slik at jeg skamma meg over at stemma mi ikke funka slik den skulle, sier Frida og tenker tilbake på usikre år.
Etter 1,5 år ved lærerskolen, så søkte hun i all hemmelighet på «konsen» (musikkonservatoriet, red. mrk.) i samme by.
– Jeg var jo ikke noen jazzvokalist, og droppa derfor å søke både Oslo og Trondheim. Kristiansand opplevdes som mye åpnere og passa nok en type singer/songwriter som meg mye bedre. I første omgang sang jeg mye andres stoff, men så ble det mer og mer eget stoff. Lærere som Hilde Norbakken, Torun Eriksen, Bernt Moen, Geir Holmsen og Tore Bråthen har vært veldig viktige på veien dit jeg har kommet i dag, sier en takknemlig Frida.
Frida Ånnevik med gitaren. – Helt siden jeg gikk på videregående hadde jeg hatt en stemmeslitasje. Det var faktisk slik at jeg skamma meg over at stemma mi ikke funka slik den skulle, forteller hun. (Foto: Privat)
Vekk med skammen
Skammen over hesheten i stemma tok det tid å få gjort noe med, men løsninga dukka opp gjennom en logoped.
– Vi snakker selveste dronninga, Jorunn Frydenbø. Jeg hadde faktisk blitt mobba av en lærer i hørelære som hengte meg ut for hesheten. Det satte spor hos en usikker kanskje-artist i begynnelsen av 20-åra. Men Frydenbø avdekka feil bruk av stemma. Noe hadde med genetikk å gjøre, noe med feil teknikk og noe skyldtes bruk av astmamedisin.
– Jeg er veldig bevisst på alt som har med stemma å gjøre nå og er nøye med oppvarming før konserter, sier Frida om stemma og skammen, men glemt er den ikke.
Frida Ånnevik fikk Grappas Debutantpris i 2009. (Foto: Håkon Eikesdal)
Gjennombruddet
Fra hun blei tildelt Grappas debutantpris i 2009 og slapp debutalbumet Synlige hjerteslag året etter (en plate som ble kåret til Årets plate i NRK P1s «Norsk på norsk«), har egentlig karriera pekt bare en vei. I 2013 fikk hun Spellemannpris for Ville ord, og det har blitt ytterligere fire priser av samme høye valør siden den gang. Ånnevik har også jobba mye med jazzmusikere, blant andre bandet In The Country og Sigurd Hole og Helge Lien med prosjektet «Lyden av Prøysen».
– Jeg stortrives sammen med jazzmusikere. Det er noe med åpenheten og rommet som skapes med jazzmusikere, og slik ble det også med hyllesten av Joni Mitchell.
Frida Ånnevik stortrives sammen med jazzmusikere. Her med In the country – Morten Qvenild, Pål Hausken og Roger Arntzen – i prosjektet og den Spellemann-nominerte plata Skogenes sang, med jazzversjoner av Hans Børlis dikt. (Foto: Andreas Ulvo)
Undertegnede var også så privilegert å få være tilstede på gjenoppstandelseskonserten til Stian Carstensen for noen år siden. Sammen med kameratene Ola Kvernberg og Ole Morten Vågan leverte han en strålende konsert på Herr Nilsen – den blei ikke mindre spektakulær av at Frida hoppa opp og gjorde sin norske versjon av Joni Mitchells «Both Sides Now». «En og annen» har den blitt til i hennes versjon. Uforglemmelig – intet mindre.
Et stadig større publikum blei kjent med Frida gjennom deltakelsen i TV 2-programmet Hver gang vi møtes i fjor. En avlegger derfra er duetten «Hvis verden» med Chris Holsten – et hørbart bevis på at koronatida faktisk førte noe flott med seg også.
Frida Ånnevik var med i TV2s populære program «Hver gang vi møtes» i 2020. Gjester denne sesongen var Tuva Syvertsen (Valkyrien Allstars), Aslag Haugen (Hellbillies), Chris Holsten, Frida (ytterst til høyre), Linnea Dale, Odd Nordstoga og Magnus Clausen (Morgan Sulele). (Foto: )
– Tro det eller ei, men jeg har jobba veldig mye i koronatida, faktisk. Vi reiser med et lite band og et enkelt oppsett og det gjør alt lettere. I fjor sommer gjorde jeg stort sett doble gigger hver dag! Det gikk helt fint når man er en artist som ikke må ha tusener i salen hver eneste gang, smiler hun.
– Trioen er enkel å få på veien. Og når jeg får lov å leke med Andreas Stensland Løwe, Ove Nesheim og Haldor Røyne så storkoser jeg meg. Jeg elsker faktisk å spille med de gutta, sier Frida på et vis som utelukker all form for tvil.
Blir satt pris på
Spellemannprisene har kommet på rekke og rad. Fire har det blitt til nå, og den seineste blei feira med bananbrød og aquavit – noe annet skulle tatt seg ut. Likevel blei nok overraskelsen en smule – kanskje et helt brød, som Øystein Sunde ville ha sagt det – større da Frida fikk beskjed om at hun som den første ikke-svenske blei tildelt legenden Olle Adolphsons stipend fra hans minnefond. Utdelinga blei av naturlige årsaker utsatt fra i fjor, men i høst var Ånnevik på plass på selveste Confidencen utenfor Stockholm for å ta i mot hederen.
– Det var en opplevelse for minneboka. Å stå på scena og synge sammen med Lisa Nilsson – det var stort. Jeg innrømmer gjerne at det frister til gjentakelse, sier Frida. Jeg vet om noen flere som gjerne ville ha vært tilstede ved et slikt møte.
Liker seg sjøl bedre
Ånnevik sin karriere har skutt voldsom fart siden 2014/15. Da fikk hun mye hjelp av dronning Frydenbø, nye medisiner og ny kunnskap om hvordan hun skulle behandle stemma. I tillegg tok hun timer hos stemmetekniker Marie Pihlstrøm Frostlid. Dessuten har Frida jobba mye med teknikk, og har på det viset blitt i stor grad sjølhjulpen. På toppen av det har Frida undervist mye og er hellig overbevist om at man lærer best av å lære bort.
– Jeg synes etter hvert jeg høres ut som meg sjøl. Jeg liker at identiteten i stemma ikke er helt satt og at jeg skal fortsette å utvikle meg. Det er stor forskjell fra sånn jeg låt i 2010, og jeg liker best den jeg er i dag, sier hun.
– Akkurat nå er jeg der jeg vil være. Nå eier jeg tida mi, og det er en veldig fin følelse, sier Frida Ånnevik. (Foto: Sesong 1)
Skrive nytt og badstu
Frida Ånnevik er en disiplinert og strukturert artist som vet hvor hun vil – og hun vet hvordan hun skal komme dit. Hun er på kontoret/øvingsrommet hver dag, nesten som en 10-16-jobb, og målet er å skrive noe hver eneste dag.
– Jeg skriver jo ikke A4-låter sjøl. Det er akkorder som skurrer, ler hun, og ser ikke bort i fra at det er derfor hun synes om å samarbeide med jazzmusikere.
– Jeg har nok materiale nå til ny skive, men jeg vil ha mer før jeg går i studio. Jeg jobber jevnt alene og så har jeg vært i Bergen og jobba litt med produsent Vetle Junker. I desember skal jeg jobbe litt med mine faste makkere Andreas, Haldor og Jo Berger Myhre, og det tror jeg det kan komme mye fint ut av.
Dessuten har Frida blitt bitt av badstubasillen og man kan sjølsagt ikke se bort fra at det kan bli sanger ut av det også!
– Akkurat nå er jeg der jeg vil være. Nå eier jeg tida mi, og det er en veldig fin følelse.
Noe forteller oss at det vil det komme mye godt og fint ut av.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Akkurat som i 1989 er det like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
