Solist eller ingenting?

Ellen M. Stabell har med ph.d.-en «Being talented – Becoming a Musician» undersøkt hvilken type læring og kunnskap som fremheves som viktig og verdifull ved tre talentutviklingsprogrammer for unge musikere opp til 18 år – to i Norge og ett i England. Anonymiserte intervjuer, observasjoner og dokumentstudier belyser blant annet undervisningens sosiale kontekst, og gir innsyn i tilbudet elevene får i de avgjørende årene før en eventuell høyere musikkutdanning.

Ved å identifisere karakteristiske trekk ved læringskulturen knyttet til dedikasjon, spesialisering, hierarki og musikalsk kapital, viser studien samtidig hvilken kunnskap som overses eller anses som uvesentlig.

Disputasen fant sted torsdag 6. september på Norges musikkhøgskole (NMH).

Talentutdanning et «nytt felt»
Stabell er selv musiker, og forteller at hun i likhet med mange av elevene ved talentutviklingsprogrammene drømte om å bli konsertpianist som tenåring. Drømmen endret seg, og Stabell har i dag en utdannelse i musikkpedagogikk fra NMH. Etter endt mastergrad fikk hun ansvaret for å koordinere NMHs talentutviklingsprogram TUP, et undervisningstilbud for ungdom mellom 13 og 19 år. Det var her interessen for å forske videre på nettopp talentutvikling meldte seg.

– Talentfeltet i Norge er nytt. Før vi fikk et nasjonalt talentutviklingsprogram i 2004 ved de statlige musikkutdanningsinstitusjonene fantes bare talentutviklingsprogrammet ved Barratt Due Musikkinstitutt, og det er fortsatt mye vi trenger å vite om effekten det har på elevenes utvikling og ambisjoner å være en del av et slikt miljø. Vi vet også lite om de som dropper ut og velger andre veier, sier Stabell, som jobber som rådgiver for CEMPE, NMHs senter for fremragende utdanning i musikkutøving.

«For snever og spesialisert»
I England har talentutvikling vært en naturlig del av utdanningen siden 80-tallet, ifølge Stabell. Mens alle elevene ved de norske talentutviklingsprogrammene drømte om å bli musikere og solister, fant hun på det engelske to kandidater som ikke hadde ambisjoner om å vie karrieren til musikken – noe som gikk imot hennes egne antagelser om at alle på talentutviklingsprogrammer ønsker å jobbe profesjonelt med musikk. De engelske elevene som hadde lyst til å bli frilans- og porteføljemusikere hadde dessuten lærere som var det –lærerne som deltok fra de norske programmene hadde hovedsakelig orkesterbakgrunn.

– Forbildene de unge har er solister. Vilde Frang og Hemsing-søstrene profileres, og det er hele tiden soloutøvelse som prioriteres og vektlegges. Drømmen om å bli solist er utrolig sterk for mange av studentene og en viktig motivasjonsfaktor. Og langsiktige mål er viktig for å opprettholde intensiteten i den daglige øvingen. Kanskje hadde det vært vanskelig å øve så mye som man må for å komme inn på høyere musikkutdanning hvis man tidlig ble bevisstgjort på hvor vanskelig det er å lykkes som solist eller orkestermusiker i dag.

Samtidig, Stabell legger ikke skjul på at hun synes talentutdanningen slik den er i dag er snever.

– Tradisjonen er veldig sterk, det viser hovedinstrumenttimen, hvor skriptet er veldig etablert og likt på tvers av programmene. Man øver på teknikk gjennom skalaer og etyder og gjennomgår klassiske soloverk for instrumentet som tilhører kjernelitteraturen, hovedsakelig skrevet før 1920. Jeg er ikke den eneste som kommer med kritikk om at utdanningen er for snever og spesialisert. Mange har adressert dette de siste årene, særlig med tanke på at høyere musikkutdanning ikke kvalifiserer studentene tilstrekkelig for det mangfoldige arbeidslivet som møter dem etter endt utdanning.

– For snever og i utakt med arbeidsvirkeligheten, sier du – har avhandlingen ført til konkrete ideer for hvordan de unge bedre kan forberedes på realiteten?

– Det hadde vært fantastisk om elevene kunne si at de har lyst til å undervise litt, spille litt kammermusikk, eller at de har lyst til å starte sitt eget prosjekt. Studentene gjør mye forskjellig, og har rike musikalske liv også utenfor talentutviklingsprogrammet.

Men avhandlingen viser at det å spille i band med venner og komponere egen musikk ikke har en rolle på programmet.

– Men hvis de har lyst til å bli musikere er det kjempekult at de har ulike kompetanser. Og hvis de fortsetter å utvikle disse vil de stille sterkere enn sidekameraten, som kanskje blir nummer to til solistjobben, og som ikke har utviklet andre musikkompetanser ved siden av den utøvende biten. Men hvis det settes opp som en motsetning … Det var en student som skjulte for læreren at hun gjorde andre ting, fordi hun visste at han ville si, «burde du bruke tid på det?».

– Men er ikke det også en reell innvending? Talentbegrepet innebærer vel en form for spesialisering?

– Andre studier har vist at elever som bruker mye tid på uformell øving, som for eksempel spilling med venner, improvisasjon og kosespilling av stykker, også bruker mye tid på formell, målrettet øving. Dette henger også sammen med de andre feltene som talentutviklingsprogrammene er i relasjon til, hvor det man først og fremst jobber mot er opptaksprøver til høyere musikkutdanning. Å gjøre det bra i konkurranser kan også være kjempeviktig for karrieren og tilgangen du da får til andre lærere. Så lenge det er slik, kan det virke som en trussel at elever bruker tid på ting som ikke måles i en senere opptaksprøve eller audition.

Les også: Nyanser av klassisk

Og, det ville vært uforsvarlig hvis talentutviklingsprogrammene la opp til en breddetalentutdanning for å utdanne allsidige musikere, som i konsekvens ikke kom inn på høyere musikkutdanning fordi de ikke hadde tilstrekkelig spesialisert kompetanse på instrumentet sitt, påpeker Stabell.

Hva er et talent?
Selve talentbegrepet er heller ikke uproblematisk. På ene siden brukes begrepet som noe selvsagt, man vet hva det vil si å være talentfull. På den andre siden har man ingen klar definisjon.

– Du kan være et kjempetalent i Finnmark uten å være det i Oslo. Talent er en merkelapp du får, den virker ikke ved at du selv sier at du er det. Talent er et relasjonelt begrep og er dermed heller ikke noe absolutt – du kan slutte å være et talent, eller du kan miste posisjonen din som et «spesielt talent». Å føle på om du har talent nok kan ha negative konsekvenser, men det ligger også en sterk motivasjon i å få den merkelappen.

Stabell forteller at i England omtales talentutviklingsprogrammene som «junior department» og de snakker mindre om talent.

– Det har også vært interessant at selv lærere som sier de ikke tror at talent er medfødt uttrykker seg på måter som underbygger oppfatningen av talent som en medfødt gave. Dette skjer for eksempel når de beskriver en elevs framføring ved å snakke om «en naturlig frasering», eller noe som «bare er der som en gave». Når man beskriver elever og fremføringer slik er man med på å opprettholde begrepet, nesten mer enn om man kaller det et talentutviklingsprogram eller ikke.

Et studentperspektiv
Stabell håper at de som administrerer talentutdanninger, og som gjerne først og fremst har kontakt med lærere, vil kunne dra nytte av studentperspektivet hun har kartlagt gjennom studien. Det viser nemlig at ikke alle synes det er like motiverende og stimulerende å være en del av et miljø med mange som vil nå langt, selv om man gjerne omtaler talentprogrammene som en «fantastisk mulighet».

– Flere i undersøkelsen beskriver det som veldig stressende. For noen kan det se ut som de personlige kostnadene av å være en del av et høyt presterende miljø kan være veldig høye.

– Men er ikke det også en måte å skille ut hvem som er egnet til den type karriere og ikke?

– Delvis er jo det sant. Avhandlingen viser at flere studenter sliter med prestasjonsangst, og at de i liten grad får hjelp med å håndtere dette problemet utover rådet om
å spille flere konserter helt til nervøsiteten forsvinner.

Slik blir prestasjonsangst til noe man har eller ikke har.

– Etter min mening gjøres den da til en unødvendig seleksjonsmekanisme. Alle musikere vil kjenne på prestasjonsangst og nervøsitet i løpet av karrieren, og derfor ville alle kunne hatt godt av å lære ulike verktøy for å håndtere nervøsiteten. Da ville prestasjonsangsten i mindre grad opplevdes som et individuelt problem som hver student må løse alene, men mer som en generell utfordring musikere står i.