Låtskriver, multiinstrumentalist, produsent og forfatter Jacob Holm-Lupo foran en nedlagt Fina-stasjon på Sandøya, en bitteliten ferjetur utenfor Brevik i Porsgrunn kommune. (Foto: Erik Valebrokk)

Einstøing med stort nettverk: Jacob Holm-Lupo samler verden på en knøttliten øy

En gang var han mest kjent for progrockbandet White Willow. I 2022 er han mer aktiv enn noen gang, med til enhver tid minst tre-fire aktive prosjekter. Møt Jacob Holm-Lupo, låtskriver, multiinstrumentalist, produsent og forfatter.

Kalender

Rockeklubben i Porsgrunn 30+2 år 20. august!

20/08/2022 Kl. 17:00

Vestfold og Telemark

VårFEST 2022 – «Nye konstellasjoner»

23/08/2022 Kl. 18:45-21:00

Oslo

VårFEST 2022 – «Nye konstellasjoner»

24/08/2022 Kl. 19:30-21:00

Oslo

– Jeg tror aldri jeg kunne forutsett at jeg skulle lage så mye musikk som jeg har gjort, sier Jacob Holm-Lupo der han sitter i andre etasje i huset han deler med kona Teresa, barna Gabriel og Ina, og Armand, en søt og sosial selskapshund av rasen coton de tulear.

Dette er hjertet av Dude Ranch Studio, med Jacob sittende i en kontorstol omringet av synthesizere og innspillingsutstyr, effektbokser og forsterkere, gitarer, bassgitarer og trommesett. Herfra kan han spille inn alt han vil av musikk, og det han ikke mestrer selv får han hjelp til takket vært sitt omfangsrike nettverk og gode renommé. Fra forskjellige kanter av verden sendes digitale filer, om de kommer fra Rachel Haden i Los Angeles, Bill Bresley i New Jersey, Tim Bowness i England, Keith Carlock i Austin, Hedvig Mollestad på Nesodden eller Marte Eberson i Oslo, som havner på et eller flere av Jacobs mange pågående prosjekter.

Jacob Holm-Lupo i hjertet av Dude Ranch Studio på Sandøya. (Foto: Erik Valebrokk)

Vi befinner oss åpenbart ingen av disse stedene, men derimot på Sandøya, en ti minutters fergetur utenfor Brevik i Telemark, et i sannhet fredens sted dit den lille familien flyttet for fem år siden. Per 1. januar 2021 var det 265 fastboende på øya, og selv om det finnes noen fritidsboliger her som fylles opp om sommeren, blir det ikke direkte folksomt på Sandøya da heller.

Det var flere årsaker til at de havnet nettopp her, men den tilnærmede isolasjonen har gjort Jacob i stand til å jobbe adskillig mer målrettet og konsentrert enn før.

– Er det disiplinerende å bo sånn?
– Jeg kan ikke kalle meg selv disiplinert, for det er jeg ikke, men jeg tror kanskje nettopp fordi jeg ikke er disiplinert, så er det bra for meg å være her, fordi jeg ikke kan finne på så mye annet. Og arbeidsmengden jeg får gjort er jo et resultat av at jeg er her. Jeg står opp om morgenen og drikker kaffe, så går jeg opp hit og sitter her mer eller mindre til jeg legger meg. Jeg er nede med barna og jeg spiser middag og går tur med hunden og sånn, men jeg har jo ingen hobbyer, jeg har ingen annen jobb, så det er det jeg gjør.

Jacob Holm-Lupo flyttet med familien sin til idylliske Sandøya, en ti minutters fergetur utenfor Brevik i Porsgrunn kommune. (Foto: Erik Valebrokk)

– Er du egentlig mer rastløs?
– Nei, overraskende lite egentlig. Jeg føler ikke at jeg har behov for noe annet enn det jeg har her. Til og med sånn utstyrsmessig har rastløsheten lagt seg, jeg føler ikke at jeg trenger flere gitarer eller flere synther, så jeg tror nok jeg har funnet roen, som vi liker å si i den kulørte bladbransjen.

At Jacob refererer til den kulørte delen av medieverdenen på en slik måte, skyldes at han har en fortid som journalist og redigerer i ukeblader som Hjemmet, Det Nye og KK, en tilværelse han vendte endelig ryggen da han flyttet til Sandøya i 2017.

– Da sa jeg bare fra at nå flytter vi, og sannsynligvis blir det ikke så aktuelt for meg å gjøre mer for dere.

Det viste seg å stemme godt.

– Da vi kom hit, hadde vi litt penger til overs fra salget av det gamle huset vårt i Asker, så jeg kunne kjøpe litt utstyr og det jeg trengte for å kunne satse fullt. Når dette først var på plass, så bare fløt det, både med min egen musikk og jobber for andre.

«Egentlig» er Jacob Holm-Lupo mest kjent som låtskriver, gitarist, keyboardist og produsent i den internasjonalt anerkjente progrockgruppa White Willow, som ga ut sin syvende og foreløpig siste plate Future Hopes i 2017, med coverkunst av den legendariske illustratøren Roger Dean. For uinnvidde kan vi fortelle at Dean er mannen bak alle de mest ikoniske Yes-coverne, samt omslag til plater av Asia, Gentle Giant, Atomic Rooster, Budgie og mange andre band som har etterspurt hans karakteristiske kunstverk fra fremmede fantasiverdener. De inspirerte sågar James Camerons filmunivers Avatar. En signatur lik Roger Deans er nærmest en garantist for at progrock på en eller annen måte er ditt fag.

White Willows album fra 2017, Future Hopes, med coverdesign av den legendariske illustratøren Roger Dean. (Foto: Roger Dean)

Men Jacob Holm-Lupo er veldig mye mer. Hans andre sentrale prosjekt er The Opium Cartel, et prosjekt som i større grad er kun hans eget, med innleide musikere og vokalister. Han står også bak nesten-instrumentalprosjektet Telepath hvis 2019-utgivelse Mental Mutations så vidt han husker var det første han satte tennene i etter å ha flyttet til Sandøya, og han har produsert en lang rekke artister, hovedsakelig innen progsjangeren.

Venke Knutson har jobbet med Jacob både i The Opium Cartel og på den siste White Willow-skiva. Her fra innspillingen av The Opium Cartel-albumet Ardor. (Foto: Privat)

– Jeg hadde bygd meg opp et ganske stort nettverk i løpet av årene med White Willow. Det var grunnlaget for at jeg startet studiovirksomheten, først i Asker der jeg hadde det opprinnelige Dude Ranch Studio. Jeg visste at jeg kjente nok folk til at det kunne bli noe av det, og var vel litt på gli rundt den tiden vi flyttet med å få ganske faste oppdrag fra selskapene Karisma og Apollon i Bergen, og det har ballet veldig på seg siden.

– Det handler alltid om kontakter. Jeg har ikke vært noe flink til å bygge nettverk i Norge spesielt, men White Willow hadde alltid sitt marked i USA og nedover i Europa og sånn, så uten at jeg bevisst har jobbet for det, så oppdager man plutselig en dag at jøss, jeg kjenner jo sykt mange mennesker over hele verden som driver med disse tingene. I 2007 startet jeg og Lars Fredrik Frøislie, keyboardisten i White Willow, en label, Termo Records. Den eksisterer fremdeles, men er lagt veldig på is. Lars er blitt småbarnsfar og jeg driver med alt dette her, men det var også et sånt prosjekt som vi satte i gang fordi vi forsto at vi hadde et nettverk.

I november 1995 spilte White Willow sin andre konsert – overhodet – i Los Angeles. Anledningen var festivalen Progfest ’95, da White Willow spilte sammen med andre sentrale band i den nye progscenen, som svenske Landberk og amerikanske Spock’s Beard. Her vokalist Sara Trondal og Jacob, lettere utslitt og lettet på hotellrommet etter konserten. (Foto: Privat)

Som Jacob sier har han fått en del internasjonal oppmerksomhet, men for så vidt i et lite miljø. Slike miljøer – uavhengig av om det er prog, black metal, punk eller andre ting – blir imidlertid ganske store når de betraktes i global sammenheng. De ser ut til å bestå av mennesker som veldig lett finner sammen, så hva er egentlig mekanismene som trer i kraft?

– Jeg tror det ligger en nerdemekanisme i det, at de som er fans av små sjangere eller smale sjangere, er nerdete av personlighet, opptatt av detaljer, opptatt av å vite så mye som mulig, opptatt av å gå på internettet og finne ut ting, finne andre mennesker som liker de samme tingene, og jeg tenker at spesielt når du liker noe som de fleste ikke liker, så blir det viktig å finne meningsfeller. Da får du et veldig sterkt fellesskap. Det tror jeg gjelder både black metal og progrock. I Norge tror jeg også det gjelder folkemusikkmiljøer, alle miljøer som er ildsjeldrevet, og det er jo progrocken absolutt. Både de som lager musikken og de som hører på musikken er ildsjeler som er overbevist om at det de gjør eller hører på er det beste. Og spesielt når det gjelder progrock har det nok også mye med at de som hører på det veldig ofte er menn med høy IT-kompetanse, så internettet har vært et spesielt bra arnested for den fandommen til progrock, tror Jacob.

I 2001 spilte White Willow på den prestisjetunge rockefestivalen NEARfest i Pennsylvania. Her fanget på en parkeringsplass i 40 varmegrader i den lille byen Bethlehem. Fra venstre: Ketil Einarsen, Brynjar Dambo, Jacob Holm-Lupo, Johannes Sæbøe, Aage Schou og Sylvia Skjellestad. (Foto: Privat)

De seneste årene har han beveget seg stadig lenger vekk fra progrocken. Da han slapp det tredje The Opium Cartel-albumet Valor i 2020, var det med musikk marinert i lyder og stemninger fra både 70- og 80-tallet som vi kjenner igjen fra blant annet Jean-Michel Jarre, Alan Parsons Project, Camel og The Blue Nile, og for den saks skyld også den mer moderne franske duoen Daft Punk som også var opptatt av gamle synther, slik Jacob er det.

I fjor høst slapp han albumet Hesitant Light med et prosjekt han har gitt det tyske navnet Donner, og han har to andre prosjekter gående som vi straks skal komme tilbake til.

Akkurat Donner-prosjektet er litt spesielt. Det var først ment som en lekegrind der Jacob med utgangspunkt i gammel filmmusikk av John Carpenter, Tangerine Dream, Vangelis og lignende komponister skulle skape stilsikker instrumentalmusikk innen dette universet. Underveis fant han stadig mer inspirasjon i jazzrock fra 80-tallet og plater med blant annet George Duke og Herbie Hancock, og Donner forvandlet seg fra «moods» til «moods and grooves». Albumets første single var attpåtil en versjon av Steely Dans 1974-klassiker «Night By Night» med Marte Eberson på vokal.

– Ble du overrasket da du så hva som var i ferd med å skje, at det forandret seg slik?
– Ja, jeg ble det. Det var ikke den retningen jeg hadde tenkt det skulle ta i det hele tatt. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli veldig sånn John Carpenter Escape From New York, men så hadde jeg en liten selvinnsikt underveis om at det kunne bli litt kjedelig, litt statisk. Jeg har mye høyere toleranse for musikk der det ikke skjer så mye enn det lytterne mine har. Spesielt fordi folk oppfatter meg som en progrockmusiker, så forventer de liksom litt action. Det var sånn jeg begynte å tenke at ok, kanskje litt akustiske trommer noen steder, litt sånne ting, men så skjedde vel det samtidig som jeg var veldig på vei inn i jazzen, og da tenkte jeg at jeg kanskje kunne trekke litt jazz-/funk-elementer inn.

Blant musikerne på Donner-platen er den legendariske svenske jazzgitaristen Georg «Jojje» Wadenius, kjent fra Blood, Sweat & Tears og husbandet til Saturday Night Live i tillegg til utallige sessionjobber, og trommeslageren Keith Carlock fra Steely Dan. Dette har gitt støtet til et eget jazzrock-prosjekt kalt Solstein.

– Det var spesielt én Donner-låt hvor Keith og Jojje spilte som jeg synes ble veldig kul, «Dance Of The Swallows», og jeg tenkte at dette hører egentlig hjemme i et eget prosjekt hvor jeg kan rendyrke det uttrykket, så det er det dette er. Jojje var opptatt med andre ting, så han kunne ikke, men jeg har fått tak i Stian Larsen, som er en veldig dyktig ung jazzgitarist. Så er det Keith på trommer, og min gamle White Willow-kollega Brynjar Dambo, som er en veldig virtuos keyboardist. Han har ikke vært så aktiv i det siste, og synes det var gøy å være med. Men jeg vet ikke om det egentlig er jazzrock. Det jeg tenkte var at nå er det plutselig blitt ganske mye norsk jazzrock som jeg synes er veldig hyggelig, men mye av det går i litt psykedelisk stoner-retning, det er litt skittent. Jeg ville gjøre det motsatte, så vår jazzrock er veldig clean og veldig ryddig, på en måte. Det er sikkert noen som ikke kommer til å like det, men det var det jeg hadde lyst til å gjøre.

– Hvis du tidfester det lydmessig, snakker vi da første halvdel av 80-tallet?
– Ja, sent 70-tall, tidlig 80-tall, vil jeg nok si.

– Hvorfor forbauser ikke det meg?
– Nei, hehe, det hører vel med, det hører vel med.

Bandbilde av White Willow fra perioden rundt albumet Sacrament (2000). Fra venstre: Ketil Vestrum Einarsen, Brynjar Dambo, Johannes Sæbøe, Sylvia Skjellestad, Aage Schou, Jacob Holm-Lupo. (Foto: Pressefoto)

Det andre store prosjektet Jacob jobber med for tiden er noe han frem til Ballades visitt har omtalt som «det hemmelige prosjektet». Nå letter han omsider på sløret.

– Det startet rett og slett som en søknad om kulturmidler. Jeg vet ikke om det er lov å si dette her, men jeg gjør det. Jeg har jo søkt om støtte til stort sett alt jeg har gjort i mitt liv og aldri fått noen ting til noe som helst og blitt ganske frustrert, og det samme gjelder progkollegaene mine. Vi får aldri noe. Så har vi diskutert hva som skal til for å få støtte. Må det være noe helt crazy? Ja, det må vel det. Så da skrev jeg en søknad hvor jeg fortalte at jeg skal lage musikk som handler om øya mi, hvor jeg bare bruker lyder fra øya mi, hvor jeg går med feltopptager, tar opp lyder, manipulerer dem, lager instrumenter av kvister og steiner, og det skal bli et album som handler om kystkultur og bla-bla-bla-bla-bla, sier han og ler.

Jacob Holm-Lupo avslører for Ballades lesere sitt helt nye og til nå hemmelige prosjektet, «Øysang». – Da jeg skrev søknaden (til Kulturrådet, red. mrk.) tenkte jeg at det var bare tull, men nå når jeg gjør det, tenker jeg at det er blodig alvor og kjempeinteressant. Nå er jeg blitt forelsket i prosjektet, nå synes jeg det er fantastisk. (Foto: Erik Valebrokk)

– Samtidig la jeg inn en søknad om jazzrockprosjektet som jeg tenkte var mye mer deserving, fordi det er mye mer seriøst. Først kom avslaget til jazzrockprosjektet. Jeg følte meg skuffet og vonbroten, satte meg ned og begynte å skrive en klage. Det har jeg aldri gjort før, men jeg tenkte faen heller, nå må de skjerpe seg. Jeg må få noe liksom. Mens jeg satt og skrev den klagen, dukket det opp en ny epost. Tilslag! Men jeg skjønner ikke, jeg fikk jo akkurat avslag, jeg kan ikke få tilslag? Da hadde jeg glemt at jeg hadde skrevet den søknaden. Så åpnet jeg eposten, og joda. «Du har fått penger til ditt prosjekt ‘Øysang’». Var det det jeg kalte det, ja? Ha-ha-ha.

– Så det gjør jeg nå. Jeg går rundt på øya med denne lille opptageren og tar opp lyder, sitter og lager små instrumenter og manipulerer. Og nå er jeg blitt forelsket i prosjektet, nå synes jeg det er fantastisk. Kjempegøy. Da jeg skrev søknaden tenkte jeg at det var bare tull, men nå når jeg gjør det, tenker jeg at det er blodig alvor og kjempeinteressant, så all ære til fondet som bestemte seg for å satse på det.

– Det må være veldig utfordrende, og du må jo lære noe hele tiden?
– Jeg lærer noe, og jeg lærer jo veldig mye om ikke å kunne kontrollere ting så mye som jeg er vant til. Når jeg er ute og tar opp vet jeg ikke hva slags lyder som kommer, og ikke kan jeg stemme steinene, så det er veldig interessant.

– Men du kan tweake ganske mye?
– Ja da, jeg kan det. Noen steder har jeg gjort tonale instrumenter ut av lyden, og andre steder lar jeg det bare være som det er. Og jeg vet fortsatt ikke hvordan utfallet blir. Jeg vet ikke om det blir fint eller hva det blir, men noe det definitivt blir, er et godt lyddokument over livet på øya her.

– Er det et tekstelement her også?
– Sannsynligvis kommer det til å bli det. Jeg kommer til å intervjue noen old timers for å få noen historier fra øya. Jeg har ikke bestemt meg helt, men jeg tror jeg kommer til å bruke noe av dette som stemmeopptak. Så vil jeg gjerne at det ikke bare skal være fuglekvitring og bølgeskvulp. Det har skjedd mye her, og ikke alt er like hyggelig. Det er veldig idyllisk, men det er en annen side ved samfunnet her nede også, som er…

Noen sekunders tenkepause avledes av en ytring om at han må være «litt diplomatisk».

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke det, men det er elementer som gjør at det er en slags, eh… southern gothic her nede. Jeg vil gjerne at det jeg gjør på en eller annen måte skal uttrykke det også, at det skal uttrykke mørke i tillegg til sommersol og lys.

Sa vi idyllisk? Sandøya er såvisst ikke bare det, i følge Jacob. Den lille øya har i følge ham et visst islett av southern gothic. (Foto: Erik Valebrokk)

– Livet er kontraster, så da må kunsten være det også, ellers gir det ingen mening?
– Nettopp. Ellers blir det kjedelig.

Livet, ja. Det er på tide å se tilbake i tid, til den gang Jacob neppe kunne kalles mer enn «ung og lovende». Han ble født 15. juli 1971, og vi vil høre om hans første musikalske minner og oppdagelser. Hvor begynte den musikalske ferden som har ført ham til Sandøyas musikalske utforskningsmuligheter?

– Det første jeg hørte var nok Elvis og The Beatles som mamma hørte på, og det likte jeg godt. Men jeg husker den første gangen jeg ble følelsesmessig beveget av musikk. Da gikk jeg vel i første klasse på Trasop skole på Hellerud, og det var en skoleforestilling hvor det var en jente med en akustisk gitar som sang «Vem kan segla förutan vind?». Jeg tror jeg rødmet, og begynte å skjelve og alle hårene reiste seg. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg utover at det hadde en sammenheng med sangen som ble sunget.

– Vil du si at det handlet om tekst mer enn musikk, eller skjønte du da at de to tingene henger sammen?
– Jeg tror kanskje det var noe helhetlig, men jeg var sikkert ikke gammel nok til å skjønne teksten så veldig godt. Det var nok mest musikken, stemmen. Det var et vannskille for meg. Etter hvert begynte jeg å høre musikk på eget initiativ. Jeg tror den første platen jeg kjøpte selv var Tug Of War med Paul McCartney, som jeg elsket. Så gikk jeg gjennom de røde og blå samleplatene til Beatles, selvfølgelig, og når 80-tallet var godt på vei, tror jeg det første bandet jeg hadde et sånt inderlig forhold til var Ultravox. De var jeg veldig fan av. Det var Ultravox, Japan og sånne ting.

I 2002 spilte White Willow på en utendørsfestival i Saint-Palais-sur-Mer, praktisk talt på stranda utenfor Bordeaux. Hele bandet tok seg et bad i Atlanterhavet rett før de gikk på scenen. Her er Jacob under framføringen av et akustisk mellomsett. (Foto: Privat)

– Og så, til 12-års bursdagen min, fikk jeg en kassett med Duke av Genesis. Det var den neste åpenbaringen. Jeg var på ferie da jeg fikk den kassetten og visste ikke hva det var. Jeg hadde aldri hørt om Genesis før, men så skulle jeg på bilferie med mormor og morfar. Da måtte jeg ha et eller annet i Walkmanen, for jeg visste at de kom til å høre på kjedelig musikk, og jeg dro med meg den kassetten uten å vite hva det var. Det var den eneste kassetten jeg hadde, og vi kjørte rundt på hele Vestlandet. Da jeg kom hjem etter den sommerferien ringte jeg til bestekameraten min og sa, «Du, jeg har noe du må høre, det kommer til å snu livet ditt opp-ned». Etter det var det bare progrock som sto i hodet mitt.

Duke er på en måte Genesis’ virkelige brytningsplate. Der har de et tydelig ben i popmusikken, men samtidig bevarer de det gamle proguttrykket. Kontrasten er tydeligere og mer gjennomført enn på forgjengeren And Then They Were Three, der det bare var to poplåter. Det er noe mer formfullendt over Duke, men den er altså begge deler, både en popplate og en progplate. Så da er spørsmålet: Var Genesis best på 70- eller 80-tallet?

– Hmm… Hvis du hadde spurt meg på forskjellige tidspunkt i livet, hadde jeg sikkert hatt to forskjellige svar, tror Jacob.

Genesis’ Duke var Jacobs musikalske åpenbaring som 12-åring. – Etter det var det bare progrock som sto i hodet mitt. (Foto: Erik Valebrokk)

– Jeg fikk Duke, og så gikk jeg vel videre til de andre 80-tallsskivene og likte dem veldig godt. Han bestekameraten min og jeg hørte begge på 80-talls-Genesis og syntes det var helt fantastisk, men så hadde vi en skoletime, på Solvang ungdomsskole hvor datteren til rektor var vikar, og hun var veldig hot. Alle vi gutta var veldig opptatt av henne, så vi prøvde å få i gang litt samtaler med henne og spurte om hun hadde hørt et band som het Genesis? Ja, det hadde hun, så hun spurte hva vi hørte på. Da kunne hun fortelle at vi ikke hadde hørt Genesis hvis vi ikke hadde hørt Genesis fra 70-tallet, med Peter Gabriel. «Å? Hvem er det?» Så da måtte vi selvfølgelig rett etter skolen ned på Expert i Asker og kjøpe noen greier. Da fant vi en liveskive, tror jeg, fra 70-tallet. Jeg husker at jeg ikke var helt solgt på det. Kameraten min kom inn i det raskere enn det jeg gjorde, men når jeg først kom inn i det var jeg helt frelst. Da var det sånn at de var best på 70-tallet, for da var det progrock, og da var det Peter Gabriel. Men sånn totalt sett må jeg jo si at det er Phil Collins-perioden jeg har nærest forhold til.

– Du og Patrick Bateman.
– Ja, ha-ha-ha. Jeg så American Psycho med barna her for noen dager siden. Den scenen er jo helt ubetalelig.

Jacob er blitt nøye med å fortelle hva slags instrumenter han benytter på platene sine. På coverne til de to siste, med The Opium Cartel og Donner, kan vi lese at han benytter seg av blant annet en Yamaha DX7, en Oberheim Matrix-6, en Ensonic TS10 og en Roland JX-3P, instrumenter som omgir ham der han sitter i studioet sitt. Bruker han kun vintageutstyr, eller hender det at han kjøper noe nytt?

– Nei, og det er mange grunner til det. En ting er at jeg liker lyden av gamle instrumenter, og det andre jeg liker er begrensningene. Det er vel det jeg er blitt mest glad i. Alt spilles jo inn på datamaskinen, og det er en verden helt uten begrensninger. Du kan gjøre alt. Du kan få alle lyder du vil, og da blir jeg paralysert. Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. For meg, og for min kreative flyt, er det veldig fint å ha instrumenter som bare kan gjøre et par ting av gangen. Sånn som denne DX7en, den har el-pianolyder, og den har litt sånne vibrafonaktige lyder og sånn. Den har noe veldig spesifikt den er veldig god på, og det er det. Det synes jeg er topp. Sånn er det med alt her. Det er noen ting de gjør kjempebra, og andre ting kan de ikke gjøre i det hele tatt, og da er jeg fornøyd.

Yamaha DX7, Oberheim Matrix-6, Ensonic TS10, Roland JX-3P. Jacob bruker bare vintageutstyr i studioet sitt. – En ting er at jeg liker lyden av gamle instrumenter, og det andre jeg liker er begrensningene, forteller han. (Foto: Erik Valebrokk)

– Når, og hva, begynte du å spille?
– Jeg begynte å spille gitar. Det var ganske sent, jeg tror jeg var 17 år.

På den tiden gikk Jacob på Hartvig Nissens skole, men han valgte ikke musikklinja.

– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg gikk språklinja, men jeg hadde musikk som valgfag. Jeg gikk til en gitarlærer og begynte med å spille klassisk gitar, Bach og alle mulige sånne ting, og begynte egentlig ikke å spille elektrisk gitar før vi var ferdige med innspillingen av den første White Willow-platen.

– Men hva fikk deg til å ta opp gitaren til å begynne med?
– Nei, det var bare at jeg var blitt så opptatt av musikk, og noe av det som interesserte meg mest fra begynnelsen av var å skrive sanger. For meg var det alltid låtene som var det mest interessante, akkordene. Jeg begynte etter hvert å skrive sanger på gitar, og når vi hadde fått platekontrakt og vi liksom var et band, så følte jeg at da må jeg vel spille rockegitar, men det kom sent.

– Kan du fortelle litt om hvordan du startet White Willow også?
– Det første ordentlige bandet jeg spilte i var et band som het The Orchid Garden, som var The Police-inspirert popmusikk. Jeg hadde jo lyst til å spille prog, men det var liksom ikke de rette folka. Så dultet jeg borti en fyr fra Asker som heter Jan Tariq Rahman som også har spilt med We og litt sånne ting. Han likte progrock og var keyboardist og hadde Minimoog og sånt som jeg drømte om. Jeg inviterte ham ned til meg en dag, det var sikkert i 91 eller 92. Vi satt i stuen i Asker og jeg presenterte noen låter jeg hadde skrevet som jeg følte var litt progrock. Han spilte litt Minimoog til, og det stemte så utrolig godt, så det var liksom der og da ideen om å starte White Willow ble født. Så samlet vi litt lokale musikere, eller, vi stjal vel strengt tatt de beste musikerne fra konkurrerende band, så vi ble litt upopulære en stund. Da ble det White Willow. Da var jeg i gang.

– Du så deg aldri tilbake?
– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg var på vei mot en akademisk karriere, men den ble jo avsporet når musikken og platekontrakten og sånne ting kom. Men det var heller ikke noe jeg kunne leve av, så det var sånn jeg havnet i journalistikken. Jeg trengte en sommerjobb, og da havnet jeg i familiebladet Hjemmet.

Jacob Holm-Lupo har i tillegg til musikkarrieren jobbet mye som skribent og journalist i ulike magasiner og nisjemedier, og som redigerer i den mer glansede delen av ukespressen. Han har gitt ut to bøker i den engelske «On Track»-serien, Toto. Every Album, Every Song og Blue Öyster Cult: Every Album, Every Song. Han er også forfatteren bak to av utgivelsene i «Norske albumklassikere – Bokserien», boka om Thules Natt og Wobblers From Silence to Somewhere.   (Foto: Erik Valebrokk)

I årenes løp har Jacob skrevet mye om progrock for mindre nisjemagasiner, men da han kom til Hjemmet Mortensen, som forlaget het den gang, ble han også musikkanmelder i Det Nye i en periode.

– Jeg skrev om mye rart der, men det var dårlig med prog, for å si det sånn. Jeg fikk bare promoplater og beskjed om hva jeg skulle anmelde, men det var kanskje det morsomste jeg gjorde i det forlaget. Jeg gjorde det frem til Det Nye bestemte seg for å slutte med musikkanmeldelser, som var en veldig trist avgjørelse, synes jeg, men sånn var det nå. Det var veldig gøy, for jeg elsket jo anmeldelsene til Yan Friis da jeg vokste opp, sier Jacob med referanse til mannen som på 70- og 80-tallet var blant Norges mest innflytelsesrike musikkjournalister med faste sider i Det Nye.

I takt med at han blir eldre og stadig utvider sitt musikalske nedslagsfelt, kjenner Jacob på en tydeligere musikalsk fordomsfrihet enn før, eller er det mer at han leter etter måter å utfordre seg selv på?

– Litt av begge deler, tenker jeg. Jeg har alltid likt veldig mye forskjellig musikk. Denne gitarlæreren som jeg hadde i begynnelsen eksponerte meg for jazz og klassisk og sånne ting, så jeg har alltid vært glad i veldig mye og alltid hatt lyst til å gjøre mye, men jeg tror kanskje det som har skjedd de siste årene er at jeg har fått selvtillit til å prøve de tingene jeg ikke har følt meg så trygg på før. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe jazzgreier, jeg har alltid hatt lyst til å gjøre elektroniske ting, men jeg har følt at jeg kanskje ikke vet nok om det til at jeg burde gjøre det. Kanskje jeg er blitt mindre selvkritisk? Jeg vet ikke. Kanskje jeg føler at jeg har hastverk? Jeg begynner jo å bli voksen, så jeg vil få ut alle de platene jeg har drømt om å lage.

– Du er 50 år nå, du blir 51, og vi har jo ikke uendelige mengder med tid. Det er mye vi skal ha gjort.
– Ja, jeg føler veldig sterkt på det, så jeg har en kø av prosjekter jeg tenker jeg må få ferdig, si i løpet av de neste ti årene.

– Du spiller tilsynelatende alt av instrumenter, eller du har i alle fall kontroll på alle de klassiske rockeinstrumentene. Det kan virke som tangentene har tatt over rollen som hovedinstrument, eller er det gitarist du «egentlig» er?

– Jeg vet ikke om jeg egentlig er noe. Jeg tror jeg først og fremst er låtskriver, og instrumentene er verktøy for å få låtene ut. Jeg har aldri vært noe flink til å øve på instrumenter, jeg har alltid vært veldig lat når det gjelder sånne ting. Jeg er bruksgitarist og brukspianist og bruksbassist, og det er jeg helt fornøyd med så lenge jeg kan uttrykke det jeg vil uttrykke. Men hvis jeg har et hovedinstrument er det vel kanskje gitar.

Hvis jeg har et hovedinstrument er det vel kanskje gitar, sier multiinstrumentalisten, som ellers kaller seg bruksgitarist, brukspianist og bruksbassist. – Og det er jeg helt fornøyd med så lenge jeg kan uttrykke det jeg vil uttrykke. (Foto: Erik Valebrokk)

– Det er ingen hemmelighet at du er ekstremt opptatt av lyd og spesifikke lyder. Du er veldig pirkete på det, og det er en grunn til at du har de forskjellige synthene her. Kan du si noe om hvordan du bruker den inspirasjonen i din egen musikk? Hvordan overfører du det på en måte som ikke oppfattes som plagierende? Du har jo ofte så veldig tydelige referanser.

– Huff, godt og vanskelig spørsmål. Hvor skal man begynne? Jeg tror at lyd, iallfall for min del, trigger minner veldig effektivt. Musikk fremkaller minner på en helt utrolig måte. Mye av det jeg gjør når jeg sitter og fikler med synthene mine, er at jeg prøver å fremkalle følelser, sinnsstemninger, gode minner fra ungdom og barndom, men så blir det jo aldri helt sånn, og så er det som regel bare en slags stepping stone til noe helt annet. Men det begynner ofte der, at jeg for eksempel tenker på et soundtrack fra en film jeg likte den gangen, og så begynner jeg å finne en sånn lyd. Så finner jeg en lyd som er litt sånn, men ikke helt, og så kommer jeg på noen akkorder som ikke var helt sånn som de opprinnelig var, og så blir det til noe eget. Det er den ene siden av det.

Den andre siden av saken handler om teksturer.

– Noen er jo synesteter, sånn at de har farger forbundet med lyd. Jeg har ikke det, men jeg er veldig opptatt av teksturen, altså en slags fysisk følelse som jeg opplever når jeg hører lyder, og spesielt med synther er jeg opptatt av å skape de riktige teksturene til en låt. Hvis jeg skriver en låt er jeg på jakt etter visse typer teksturer som uttrykker det jeg prøver. Hvis det gir mening?

– Si at du hører en plate fra 80-tallet en gang, for eksempel fra 84, som du ikke har hørt før, klarer du da ganske raskt å identifisere instrumentene som er brukt?
– Ja, det tror jeg nok. Det er en sånn nerdegreie jeg har, at jeg kan høre hvilke synther det er og sånn.

Jacob og bassist Marthe Berger Walthinsen på scenen under progrockfestivalen Summer’s End i England i 2006. (Foto: Privat)

Felles for Jacobs musikalske prosjekter er at de befinner seg på det mange vil anse som et forholdsvis høyt teknisk nivå. Han begynte som vi nå vet å spille med en klassisk gitarist, og det er nærliggende å tro at han tiltrekkes av teknisk kompetanse.

– Jeg har det ikke selv, men jeg tiltrekkes veldig av det, absolutt. Igjen tror jeg det går tilbake til at det er låtskrivingen jeg er opptatt av, og da er det så deilig med musikere som ikke har begrensninger på hva de kan gjøre. Hvis det er noe spesifikt jeg er på jakt etter, så vet jeg at hvis jeg bruker en virtuos musiker, så er ikke det noe problem. Da kan jeg si at det skal være akkurat sånn, og så sier de «ok». Størstedelen av tiden hvor jeg spilte med White Willow så var mange av musikerne, som meg, ikke virtuose. Det var folk som fikset mye, men ikke alt, og da blir det begrensninger. Begrensningene kan jo apropos det vi snakket om i sted med synthene mine være interessante, men andre ganger kan de være frustrerende. Etter hvert som jeg begynte å jobbe med bedre musikere, jazzmusikere og sånn, så skjønte jeg hvor stor forskjell det kan være. Jeg pleier å si til folk at mitt musikalske talent er ikke å kunne spille ting, men det er å kunne vite hvem som kan spille ting.

– Er det lett for deg å formidle det du ønsker musikerne skal spille?
– Jeg tror det, men det kan jo hende musikerne er uenige i det. Det kan hende de synes jeg er veldig vanskelig, men jeg føler at resultatet alltid stemmer godt. Så skal det ikke stemme for godt heller, det skal jo være en viss overraskelse i hvordan folk tolker ideene dine. Der er det alltid en balansegang.

– Det bidrar vel også ofte til at det blir bedre enn du hadde forestilt deg, vil jeg tro? Det er jo viktig for musikerne at de får legge inn sin signatur.
– Absolutt, og jeg er veldig klar over mine egne begrensninger, både som låtskriver og musiker, så det er viktig for meg at jeg føler meg trygg på at jeg kan realisere potensialet som jeg kanskje ikke selv klarer å utløse i musikken.

– Kommer mange musikere ned hit, eller er det mest utveksling av digitale filer?
– Spesielt på grunn av pandemien har det vært veldig mye digital utveksling. Det er noen som kommer ned hit, men det går veldig mye i filutveksling.

– Hvordan synes du den måten å jobbe på er kontra å være i samme rom?
– Jeg liker det, jeg gjør det.

– Det kler deg?
– Ja, det gjør det. Jeg brukte mange år av livet mitt på å stå i øvingslokaler, og det synes jeg aldri var noe gøy. Jeg er nok litt rar på den måten. Jeg synes aldri det var noe gøy å øve, og jeg synes aldri det var spesielt gøy å spille live heller. Jeg er nok litt halvnevrotisk kontrollfreak, og det er alltid så mange ting som kan gå galt når man spiller live. Noen synes det er fint, jeg synes det er frustrerende.

– Er du også en litt loner-type?
– Ja, jeg er nok det. Jeg liker å ha litt distanse til folk.

Jacob er nok en litt loner-type, sier han. – Jeg liker å ha litt distanse til folk. (Foto: Erik Valebrokk)

Med sitt lange mørke hår og skjegg og sin foretrukne flanellskjorte, ser Jacob litt ut som det Neil Young gjorde i overgangen fra 60-tall til 70-tall, på den tiden en av hans signaturmelodier faktisk bar tittelen «The Loner». Andre likhetstrekk mellom de to er riktignok vanskelige å finne, men Jacob har et bredt spekter av referanser innen musikk. Er det likevel sjangere han ikke liker? Eller forstår?

– Jeg har aldri forstått grunge så veldig godt. Jeg tror jeg var akkurat litt for gammel da grungen kom. Ellers finnes det musikkformer jeg ikke helt anser for å være musikk, danseband og sånn som er mer funksjonell musikk, men det er veldig få ting jeg ikke liker. De siste årene har jeg satt meg inn i frijazz og knekt koden der, og jeg elsker det. Det var på en måte siste bastion, så jeg er ganske altetende.

Ved siden av at han har musikken, har skriveferdighetene gjort Jacob Holm-Lupo til forfatter. Han har skrevet to bøker i det engelske forlaget Sonicbonds «On track…»-serie, om Blue Öyster Cult og Toto, der han går gjennom samtlige av bandenes låter. Det er ingen liten oppgave, med betydelig rom for feil, men begge er blitt godt mottatt av de litt nerdete miljøene som nærmer seg denne typen bøker.

– Ja, heldigvis. Det var veldig nervepirrende da jeg skrev den første boken. Jeg hadde aldri skrevet bok før, men det var den om Blue Öyster Cult, og det er et tema som jeg er fortrolig med. Det var utrolig gøy, så jeg følte egentlig litt at jeg hadde funnet mitt kall da jeg begynte med det. Arbeidet med Toto-boken var veldig annerledes. Med Blue Öyster Cult er det mye å skrive om tekstene og historien bak tekstene og sånne ting, men Toto har ikke tekster som noen bryr seg om. Da var det bare musikken og det tekniske og sånn, så det var to forskjellige tilnærmingsmetoder, men begge deler var veldig gøy.

Han har også skrevet ferdig boken om Thules album Natt, og så vidt begynt å skrive om Wobbler-albumet From Silence To Somewhere, begge til Norske albumklassikere-bokserien som Christer Falck og hans samarbeidspartnere crowdfunder. Han skal også skrive om en Finn Coren-plate i samme serie, men vet ikke helt hvilken det blir ennå.

– Hva med de andre musikalske prosjektene dine? Er White Willow lagt på is?
– Det er nok ikke lagt på is. Etter det forrige albumet hadde jeg skrevet neste album, men problemet med White Willow er at det er veldig energikrevende å fullføre prosjektene. Da må jeg brenne for det, og jeg har ikke brent for det de siste årene. Det ligger der, det kommer til å skje, men ikke i år.

Et tidlig bandbilde av White Willow, ca. 1994. Bildet er tatt på Sankthanshaugen i Oslo, rett overfor Frydenlund studio der bandet spilte inn debutalbumet Ignis Fatuus. Fra venstre: Tirill Mohn, Jan Tariq Rahman, Audun Kjus, Alexander Engebretsen, Pål Søvik, Jacob Holm-Lupo, Eldrid Johansen. (Foto: Pressefoto)

– Hva med The Opium Cartel? Den siste skiva er jo veldig annerledes fra det The Opium Cartel var tidligere. Er det et litt praktisk sted å putte musikk du ikke helt vet hvor skal inn?

– Nei, jeg tror nok heller jeg har peilet meg inn mot det The Opium Cartel burde være. Første platen var bare en måte å komme bort fra White Willow og progrocken på, andre platen nærmet seg, og Valor, den siste, følte jeg traff veldig der jeg hadde tenkt at den skulle treffe. Der har jeg også et nytt album ferdig skrevet og delvis innspilt som er ganske mye av det samme. Låtene ble skrevet samtidig som låtene på Valor, men det var altfor mange. Det kommer til å bli litt i samme duren, så det kommer etter hvert.

–  Det er vel ikke godt å si hva «etter hvert» betyr?
– Nei, det er ikke godt å si. Nå skal jeg jo skrive noen bøker og lage noen andre plater, men det kommer.

Med Jacob Holm-Lupo er det kanskje ikke godt å si hverken når ting kommer eller hva som kommer, men kommer gjør det. I en evig strøm. Si hva du vil, men det er ikke kjedelig å følge ham. Du vet aldri hva neste trekk blir.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Produksjonsteknisk leder

Norges musikkhøgskole (NMH)

Produksjon og plansjef

Carte Blanche

Kulturskolelærer, fiolin

Drammen kulturskole

Kulturskolelærer, klarinett

Drammen kulturskole

Organist

Kvinesdal kirkelige fellesråd

Akkompagnatør ved Unge Talenter

Barratt Due musikkinstitutt

Direktør

Teater Ibsen

Markeds- og kommunikasjonsansvarlig

Stiftelsen Oslo Jazzfestival

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev