Norsk Rock-feiden: – Takk til pionerene!

– Mange av de musikerne som brakte norsk rock ut i verden og opp på et profesjonelt nivå på syttitallet , er kanskje ikke selv klar over hvor mye de har hatt å si for musikergenerasjoner etter dem, skriver gitarist Jacob Holm-Lupo i dette innlegget. – Det var band som Popol Vuh, Ruphus, Høst og Junipher Greene som ble redningen for meg og mine musikkinteresserte venner 90-tallet, og det var de bandene som inspirerte oss til å begynne å spille.

Av Jacob Holm-Lupo, gitarist i White Willow

Jeg har med en viss interesse fulgt debatten om den norske rockumentaren og om forksjellige folks oppfatninger av vesentlige og uvesentlige øyeblikk i norsk rockehistorie. Jeg overlater til de profesjonelle rockehistorikerne å skille klinten fra hveten med en viss grad av objektivitet, men vil gjerne bidra med en personlig observasjon.

Jeg har forstått Hakon Moslet i den retning at norsk rock før midten av åttitallet er mindre interessant fordi den ikke inspirerte oppvoksende generasjoner til å spille i samme grad som åttitallsfenomener som DumDum Boys. Argumentet er at for eksempel syttitallsgruppene i liten grad har hatt påvirkning utover sin samtid.

Dette er i og for seg en grei argumentasjon – men den er ikke helt korrekt. Det finnes en hel armada av yngre musikere her til lands som faktisk har hentet en solid porsjon av inspirasjon fra det som sikkert er den mest irrelevante ansamlingen syttitallsband Moslet kan tenke seg: Popol Vuh, Ruphus, Høst, Junipher Greene…

Da jeg var tenåring nettopp under DumDum-regimet, var det disse bandene som ble redningen for meg og mine musikkinteresserte venner. Samtidsrocken var mer eller mindre uinteressant for oss da, mens alle bandene med de rare navnene og de store ambisjonene som ga ut plater rundt den tiden vi ble født – det var saker! Og det var de bandene som inspirerte oss til å begynne å spille. Bandet mitt kjøpte til og med den gamle mellotronen til Popol Vuh på begynnelsen av 90-tallet – så for oss var kontiuiteten klar.

I dag er vi blitt voksne, og de fleste av oss spiller fortsatt, gir ut skiver, og er den del av den «progressive» subkulturen i Skandinavia som nyter stor respekt i utlandet – men som i følge Moslets uttalelser egentlig ikke burde eksistere.

Ham om det, men det verste er at mange av de musikerne som brakte norsk rock ut i verden og opp på et profesjonelt nivå på syttitallet ikke selv er klar over hvor mye de har hatt å si for musikergenerasjoner etter dem.

Men herved er beskjeden overbragt: Takk Ruphus, Popol Vuh, Junipher Greene, Aunt Mary, Saft, Folque, Høst – ja, og Akasha, da.

Jacob Holm-Lupo
(gitarist i White Willow)