Kaada-bart (Observatoriet)

Soundtrack til en ikke-eksisterende film

Den kreative musikeren fra Stavanger hviler aldri. Kaada er aktuell både med ny plate; som er musikk til en ikke-eksisterende film, ekte filmmusikk til to kommende norske filmer, og han farter rundt med sitt Cloroform. – Jeg føler meg veldig heldig som kan drive med alt dette, sier den musikalske akrobaten i dette intervjuet med Ballade. Her snakker han blant om sin avhengighet til eBay, bulgarske gatemusikanter og tanker rundt sin helt ferske plate «Music for movibikers».

Kalender

Av Bjørn Hammershaug

Det er en munter, om enn litt travel John Erik Kaada som tar seg tid til å prate med Ballade, rett før han setter seg på flyet med retning Sveits, der hans Cloroform skal opptre på Stone Hill-festivalen.

Addicted to eBay
— Jeg fikk et nytt keyboard fra eBay i går skjønner du, humrer han storfornøyd. Han utdyper ivrig: – Det er et Unost 21, som er en russisk «keytar» og som jeg ikke har fått testet ennå. En dag blir jeg vel tvangsinnlagt for min eBay-avhengighet, innrømmer han med et smil.

— Handler du mye av din instrumentpark der?

— Det har blitt et daglig gjøremål å kikke innom, ja. Jeg er særlig på jakt etter øst-europeiske varianter, diverse folkeinstrumenter og cymbaler. Det tar stor plass, men jeg kan ikke tenke meg noe bedre å bruke pengene på. Jeg mener at det er en måte å kjøpe inspirasjon på, og hvis det får meg til å lage en sang så er det verd sin vekt i gull.

Kaada liker å eksperimentere med klanger og tonesammensetninger, og hans artistiske karriere lar seg ikke så lett sammenfatte med få ord. Stavanger-mannen er en mildt sagt produktiv artist, hele tiden med en åpen, nysgjerrig og leken holdning til musikken. For noen kjennes han vel best som frontfigur i frijazzpønk-bandet Cloroform, men han har også en omfattende solokarriere som for eksempel inkluderer samarbeid med Mike Patton (Faith No More, Mr. Bungle, Fantomas) og Harlem Gospel Choir.

Music for moviebikers
Nå er han aktuell med platen «Music for moviebikers», også denne gang utgitt på Pattons Ipecac records. Kaada er en musikalsk sirkusdirektør, en artistisk kameleon som søker det uventede og overraskende. Denne gangen har han gitt ut en plate som er bredt anlagt med fullt orkester og med et organisk preg.

— Jeg hadde lyst til å gjøre det hele mest mulig organisk. Jeg liker å gjøre ting med hendene, og platen bærer preg av å gjøre ting på gamlemåten, forteller han.

«Music for moviebikers» var opprinnelig tiltenkt tittelen ”Music for an imaginary film”, og hinter litt om hva han har hatt i hodet denne gangen. Det er en meget billedskapende plate han har komponert, bestående av langsomme, i hovedsak instrumentale stykker av både det lett tilgjengelig, melodiøse, men også det melankolske, mørke og det ubehagelige skurrende i bakgrunnen. Resultatet er en nettopp soundtracket til den ikke-eksisterende filmen som til enhver tid ruller i lytterenes hoder. Bildene som strømmer på vil selvsagt være forskjellige for hver enkelt, men det er ikke vanskelig å se for seg store, øde landskap, dramatiske avskjedsscener, dunkle præriebyer, obskure freakshow og skjebnesvangre mafia-møter i sepiafargede sekvenser et sted mellom Morricone og Tim Burtons burleske figur-univers. Genre som cabaret, postrock, øst-europeisk folk, klassisk og populærmusikk er alle til en viss grad representert her.

Filmmusikk på plate
— Kan du fortelle litt om utgangspunktet for din nye plate. Hva var intensjonene
dine denne gangen?

— Jobben min på dagtid er jo å lage filmmusikk. Men jeg har aldri dokumentert den biten på CD, og tidligere har jeg bare gjort rockbaserte ting på plate. Dette er noe jeg har hatt lyst til å gjøre, men det har aldri vært naturlig å gi ut filmmusikken på plate. Denne spriker jo ofte i mange retninger, og jeg mener at det ikke lar seg kombinere på en god måte. Derfor fungerer det meste av filmmusikk på plate dårlig, med unntak av de som har en veldig sterk stil, som for eksempel Philip Glass.

Kaada har musikken til en rekke filmer bak seg, blant annet suksesser som «Mongoland», «Hawaii, Oslo» og «Alt om min far». Selv om etterspørselen har vært tilstede, har ikke den musikalske signaturen vært enhetlig nok til å forsvare plateutgivelse. Kaada bestemte seg derfor for å lage en orkestral plate fra bånn.

— Filmmusikk bærer preg av å male med stor pensel, for å frem tydelige følelser som glede eller tristesse. Jeg ville lage orkestral musikk som er tosidig, på den ene siden med en tydelig naivitetet, men samtidig med mye gugge under overflaten. Jeg ville ha litt av alt. Det var motivasjonen.

En av titlene på albumet er ”Julia Pastrana”, bedre kjent som «apekvinnen». Hun ble fremvist på sirkus på 1800-tallet, kjøpt av norske sirkuseiere og vist frem her hjemme til langt etter sin død helt til utpå 70-tallet. Videoen til ”From here on it got rough” er en burlesk affære i sort/hvitt med det flomrammede New Orleans som kulisse. Akkurat det var mer eller mindre en tilfeldighet, siden de to regissørene bodde der og ”vi fikk omgivelsene gratis” som Kaada sier det.

Selv om Kaada underbygger noen av de assossiasjonene han skaper, synes han ikke det er interessant å grave altfor mye etter den dypere meningen i det han driver med:

— Jeg mener at jo mer en må forklare sin egen musikk, jo dårligere er den ofte. Slik en del samtidmusikere må gjøre, for å være litt flåsete. Det kan sikkert være kult fra et inellektuelt ståsted, men musikken skal tale for seg, uten det matematiske vrælet, flirer han.

— Kan du fortelle litt om hvordan platen ble spilt inn?

— Melodiene ble notert fra piano over en lang periode, men mange av temaene har fått modne en god stund. Jeg hadde særlig mye liggende igjen fra Hawaii, Oslo som jeg følte var bra, men som ikke var forløst. Så, det har dreid seg mye om å jobbe videre med ting som allerede har ligget i systemet.

Etter den innledende prosessen var ferdig, forteller Kaada at han blant annet dro til Emmanuel Vigelands museum på Slemdal i Oslo, og tok opp klangen i hvelvet der.

Tre glade gatemusikanter
”Movie for moviebikers” er på langt nær et soloprosjekt. Over 20 musikere har vært involvert på platen, fra faste, gode venner til gatemusikanter Kaada tilfeldig plukket opp fra gaten:

— Det var tre musikere fra Bulgaria som jeg nærmest snublet over en dag. Etter at de fikk litt penger på forhånd kom de noe tvilende opp i studio. Jeg gjemte unna verdisaker før de kom, men alle fordommer mot bulgarske gatemusikanter ble raskt gjort til skamme. De var superproffe musikanter med kanonbra gehør som bidro til å gi deler av platen et litt, skal vi si ”italiensk-preg. Selv om de i utgangspunktet nok synes det var en litt underlig henvendelse, ble de så glade i arbeidet, at de knapt ville forlate studioet etterpå, ler Kaada.

Det har tatt tid å lage ”Music for moviebikers”, det har vært en prosess med mye prøving og feiling. Kaada forteller at han liker å sette musikere til å gjøre ting de ikke har gjort så mye før, gi utfordringer for å skape noe nytt. Det er noe av den samme tanken som gjenspeiles i den rikholdige instrumenterigen han omgir seg med. Her er gamle høytalere fra 1928 som gir en crispy lyd platen gjennom, diverse egenlagde konstruksjoner og en rekke eksotiske instrumenter som gir platen en særegen farve.

— Er den tenkt som ett sammenhengende stykke, eller i selvstendige deler med separate ”låter”?

— Det var viktig å skape et gjennomført univers, men den er låtbasert. Alle sangene skulle være rolige, og ha noe saktegående over seg, mer enn det dynamiske. Energien skulle nå komme gjennom spreke instrumentsammensetninger. Det er gøy å teste ut nye sammensetninger, la oss si piccolofløyte med en type distortion-gitar. Det gjør min egen jobb morsommere å drive med den type klangeksperimenter – og jeg er utelukkende ute etter å ha det kult, og det har man ikke ved å safe hele veien. Da går man glipp av så mye spennende.

Utrolig heldig
Kaada har gjort musikken til 10 norske filmer, og jobber nå igjen med regissør Even Benestad på en dokumentar om en gammel spaghettiwestern-stjerne som bor i Lillesand. Han er dessuten snart aktuell med dokumentaren ”It’s hard to be a rock’n roller” om en gjeng tilbakestående musikere fra Volda.

— Jeg har vært utrolig heldig. Det er beinet i filmmusikken som har gjort at jeg kunne gi ut så mye plater. Det er denne jobben som har finansierer et nytt sceneteppe, en rar video eller hva det skal være. Det er veldig dyrt å drive et band, understreker Kaada.

— Alle har sine tilmålte år, og jeg tar det ikke som en selvfølge at min karriere som filmkomponist vil vare.

Kaada har pakket ferdig snippesken og alle sine merkverdige instrumenter, og gjør seg klar for Sveits. Eneste lille skuffelse for ham er at det ikke er mulig å dra på turne med ”Music for moviebikers”.

— Det er umiddelbart frustrerende å ikke dra ut med en ny plate, men vi får se hva det blir til. Jeg har vært kontaktet av symfoniorkestre tidligere, så jeg håper at kanskje dette prosjektet kan omarrangeres. – Vi får se, avslutter Kaada.

”Music for moviebikers” (Ipecac/Tuba) slippes den 7. august her i Norge. Den er allerede gitt ut i USA/Australia. 28. august er datoen for resten av Europa, og i november står Japan for tur.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Daglig leder

Innlandet musikkråd

Økonomikonsulent

Norges Korforbund

Konsertmester II / Second Concertmaster II

Kringkastingsorkestret (Kork)

Avdelingsleder II

Drammen kulturskole

Daglig Leder

Stiftelsen Folken

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev