Midnight Choir1 - Al DeLoner 2002

MNC på rom 654: You got away, didn’t you baby?

Midnight Choir sitter på rom 654, i en skodde av bourbon og sigarettrøyk. Vokalist Paal Flaata og låtskriver Al DeLoner ser slitne ut. I et sammensurium av luftinstrumenter og skitten AC/DC forteller de om hvorfor den røde tråden ofte forblir usynlig for de som spinner den.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Om Ballades utsendte vil ha en Farris? Jo takk. Fremdeles frostbitt etter møtet med den iskalde vinden, beholder jeg jakka på.

Midninght Choir har, slik jeg ser det, laget sin mørkeste – og beste – plate så langt. I det dusinvis av norske band hiver seg på karusellen med klimprete lo-fi roots-pop, tar Midnight Choir et skritt til siden. Flaata har lagt vokalen ned, og stemningen på «Waiting for the bricks to fall» preges sterkt av tanketung ensomhet, savn, og smerte – eller kanskje smerten over å måtte erkjenne at selv smerten har dødd?

— Hæ?, sier DeLoner. Flaata sier ingenting.

Ok, så er jeg tydeligvis på vidda. Men hva med tekster som «It just don’t hurt no more, every tear is gone, but I still feel within, when something is wrong, the rage won’t pound like nails to my soul, I’ve moved away from that a long time ago»?

— Vel, kanskje det betyr at man har møtt døden på andre siden, at det er derfor it don’t hurt no more, sier DeLoner, før han går direkte inn i en voldsom luft-trommesolo ved synet av Mötorhead-genseren min:

— Hey Mötorhead! Vil du ha øl? Var du på siste konserten eller? Der du kjøpte den? HÆ? Fikk du ikke billett? Ville ikke hu rockefeller-dama sette deg opp på lista? Utrolig kjipt! Metall er en undervurdert inspirasjonskilde til Midnight Choirs musikk, nærmest roper DeLoner mens han hopper bort til CD-spilleren og setter på AC/DCs «Highway to Hell».

Mens DeLoner synger «I’m on the hiiiiiighway to hell» og trommer seg inn i sin egen verden, spør jeg Flaata om endringene i vokalen, som har blitt mørkere og dypere siden Unsung Heroine. Hva skjedde?

— Den er da ikke så mye mørkere? Jeg kan fremdeles synge skikkelig lyst, men på samme måte som resten av bandet forandrer seg, utvikler også stemmen min seg, samtidig som jeg utvikler meg som vokalist, sier Flaata med et noe uforstående uttrykk.

Dette går jo fint, tenker jeg, og går løs på det evinnelige «rød tråd»-spørsmålet som alle band har hørt tusen ganger før. Hva handler egentlig «Waiting for the bricks to fall» om?

— Det der er det du som må forstå, sier DeLoner oppgitt. Hvis jeg skal ta det som bare flyter her oppe (peker på et område rundt hodet sitt) og bare TVINGE den ned i små, knotete, jævlige – du får ikke tak i «GREIA», liksom? Skjønner du?

Jeg nikker. Dette handler ikke om å nekte å forklare seg, men å forstå at noen ganger, så stjeler man mer fra musikken ved å sette ord og begreper på den.

DeLoner nikker ivrig, og skrur opp volumet på den lille CD-spilleren i vinduet.

— Det blir umulig for oss å intellektualisere over det vi driver med. Vi står for mye oppi gryta til å kunne forklare det, sier Flaata, og tar en slurk av melkeglasset med bourbon. – Det ble litt seint i går, skjønner du.

Med titler som «Into the dark», «Last Chapter», «Requiem» og «Can’t feel a thing» plasserer Midnight Choir seg milevis fra de artig-naivistiske Erlend Loe-tekstene de fleste unge og hippe klimprerne omfavner. Hvor kommer musikken fra?

Så kommer spørsmålet om inspirasjonen til dette fløyelsmørke stykket musikk. DeLoner begraver hodet dypt i begge hendene:

— Altså – vi gjør jo ikke noe annet enn å lage musikk og spille. Fordi vi lever med hele prosessen blir det utrolig vanskelig å se hvor inspirasjonen kommer fra, for vi er jo der hver dag. Jeg synes ikke denne plata er veldig «annerledes», men det er jo sikkert fordi jeg her levd med musikken hele veien, og da blir det vanskelig å se i hvilken retning du vokser, eller at du vokser i det hele tatt. Det må nesten andre avgjøre.

Litt sånn som når grandtante Edith klyper deg i kinnet og sier at du har blitt stor?

— Jess! Nettopp! Woody Allen sa en gang at den siste som burde bli intervjuet om filmene hans, var ham selv. Sånn er det, sier DeLoner, før han snur seg til siden, og begynner med noe som ser ut som affektert gitarspill. Uten gitar.

— Det er nok lettere å se for de andre, sier Flaata, som forteller at «Waiting for the bricks…» ikke er noen salgs «ny start», men heller en fortsettelse på det bandet har levert før:

— Du finner flere samplinger på denne plata, og det er også første gang vi bruker kor. Ellers bærer plata preg av en enorm spilleglede vi har hatt den siste tiden, kommunikasjonen oss imellom har blitt mye bedre fordi vi har spilt så mye live. Fra 1998 til i dag har vi blitt mye mer samspilte, kanskje fordi vi har turnert så mye som trio, sier Flaata, og smiler for første gang i intervjuet.

Midnight Choir er ett av de bandene som har vært «i det gode selskap» lenge, men allikevel betraktes som en gjeng rare individualister. Det er fremdeles en spredt håndfull tomsinger som tror de er et kristent kor, og at de antakeligvis er mindre berømte enn en middels Big Brother-stjerne, har de innfunnet seg med. Føler de seg som en del av norsk platebransje?

— Både óg, vi lager jo plater, sier Flaata og kikker bort på DeLoner, som travelt opptatt med å bytte plate. Beth Gibbons stemme fyller det lille rommet, og DeLoner går for å hente mer sprit.

— Det er klart at vi har inspirert noen band, sier Flaata – eller kanskje en bevegelse de siste åra. Madrugada er vel et navn som kan nevnes uten å ta for hardt i. Hvis man hører litt på utviklingen, så har den gått i en egen retning i det siste, der flere band har et par likhetstrekk i bånn. At vi har inspirert folk som St.Thomas tror jeg nok, så på den måten er vi nok en del av plateindustrien, men vi menger oss ikke alt for mye med platedirektører og slikker folk i ræva, bare så det er sagt.

— Vi måtte faktisk jage Terje Engen (daglig leder for S2 Records, -red.) tidligere i dag. Han ble kastet ut på grunn av dårlig oppførsel, og det kan du skrive ned, sier DeLoner.

— Jepp. Hadde han vært her fremdeles hadde han sikkert kommet med en masse irriterende småkommentarer, og prøvd å fortelle oss hva vi ikke skulle si, samtykker Flaata.

— Vi lager bare musikk, og insisterer på å gjøre ting helt på vår egen måte, sier DeLoner:

— Denne gangen styrte vi til og med budsjettet til plata selv, men de fikk igjen penger, så da var de vel fornøyde. Industri, utgivelser, penger og bullshit er det de holder på med, og det er sjelden forenlig med musikken. Kunstnere gjør stort sett sitt beste arbeid i det ingen ser eller hører dem, mye forsvinner i det noen henger over skulderen din.

I andre del av dette intervjuet, som kommer på Ballade i morgen, forteller Midnight Choir om selvopptatthet, fengsel og new age-bullshit, og brekker seg over talentkonkurransen Idol.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.