Gaahls Wyrd (Foto: Tellef Øgrim)

Metall og mytologi

En dag på vikingfestival i Horten ga meg noen doser førkristen mystikk, litt førkristen kitsj, og et bevis på kraften i norsk ekstremmetall, skriver Tellef Øgrim.

Kalender

Midgardsblot er ikke noe for detaljorienterte historienerder. Dette er ikke stedet for å diskutere verken datering av arkeologiske funn, sannsynligheten av at den eller den kongen faktisk har levd eller om angrepene på engelske klostre var en reaksjon på Karl den Stores tvangskristning av hedenske saksere eller bare pur ondskap.

Vikingbølgen er tvert imot skamløs feiring av mytologi og forestillinger om en fjern fortid som vi sant og si vet ganske lite om. Det meste er framført med glede og i et påfallende hyggelig felleskap.

En festival som dette er dessuten et friskt tillegg til den norske sommerspel-floraen, som jo har vært oppe til heftig debatt i sommer. I spelene spiller feiringen av kristningen ofte en viktig rolle. Midgardsblot er den andre historien.

Toleranse
I sentrum av det hele står musikk som er mye mer mangfoldig enn jeg var forberedt på. Langt fra alt som skjedde, både på hovedscenen og i det akustiske teltet sist fredag i Midgard historiske senter var ekstrem metall, selv om det er ett av ordene arrangørene selv bruker på repertoaret.

Hør også: Balladepodden: Innadvendt vekkelsesmøte

Som en understrekning av at vår førkristne, polyteistiske historie var mer åpen og tolerant enn religionstyranniet som fulgte etter kristningen, byr festivalen på både vennlig middelaldermusikk, visesang, fekting med myke sverd, vikingmat, mjød og øl i kuhorn.

Det er med andre ord mye som skal ha plass i det norrøne rammeverket. Og ikke all rekonstruksjon passer inn. Det er mye vi ikke vet om så gamle dager. Vi har ingen lydopptak og det er lite annen dokumentasjon. Desto rikere kan fabuleringen bli når den er god, som i det danske middelalderbandet Virelai.

Mørkere og sterkere
Men det er klart, utover kvelden senker mørket seg. Det gjenstår tre band på hovedscenen. Det er lett å merke at publikums forventning øker. Det begynner å bli trangt på gresset mellom mikserteltet og scenekanten da Gaahl (Kristian Eivind Espedal) inntar med sitt band Gaahls Wyrd. Sammen med Lust Kilman, Sir, Frode Kilvik og Baard Kolstad leverer frontmannen et sett som preges sterkt av hans magnetiske fremtoning både i det fysiske og i det vokale.

Gaahl nærmest svever over scenen på en nesten preste(unnskyld!)lignende måte. Fremtoningen kan kanskje best beskrives som sterkt gjennomtrengende. Bandet er ekstremt tett og godt. Musikken er vill, fandenivoldsk, men på samme tid kalkulert og kontrollert.

Et av flere høydepunkt er låta Aldrande tre, hentet fra repertoaret til Gaahls tidligere band God Seed. Den søker tilbake mot et mytisk, mollstemt tonespråk, bordunpreget, med raspende og messende vokal. Alene er jeg neimen ikke sikker på om den hadde fungert, men der og da falt den helt naturlig inn.

Les også: Er det riktig å selge sjela si til Satan for å komme til Norge?

Selv om det unge bandet hovedsakelig spiller låter laget før de kom sammen for bare to år siden, får vi en konsert som er mesterlig sydd sammen til en dynamisk forestilling som er hard uten å virke repeterende, og variert uten å på noe tidspunkt å virke usammenhengende. Det er sant og si noe symfonisk over det hele, som om det er slått en lang bue over settlista som gjør at alt henger magisk og høyst tilfredsstillende sammen.

Gaahls Wyrd har bare spilt ca. syv konserter siden starten. I desember legger bandet ut på turné på egen hånd (såkalt headliner-turné) i Europa. Foreløpig inneholder vinterturen ingen datoer i Norge.

Frislipp
Resten av kvelden byr på høy kvalitet fra etablerte veteraner , uten at noe kommer helt opp mot det som er beskrevet over. De svenske musikerne i Unleashed har tydeligvis vært ute en vinternatt før. Det går unna i 150 kilometer i timen. Tettere, raskere og mer vel-øvd er det vanskelig å få det. Dette er helt klart kveldens mest virtuose forestilling.

Sammenliknet med Gaahls Wyrd, legger Unleashed mye mindre vekt på å mane fram stemninger. Bandet søker mot det raske. Det er metallgitarsoloer i hver låt. Det blir mye mer fest enn messe. Men magien mangler. Jeg tror ikke helt på Johnny Hedlund når han erklærer at han skal ta med seg bandet og fly til Asgard, eller når han roper til Odin om å få et tegn (forøvrig etter at han har herjet med kristne i låta Where is your God now.)

Nesten-finale
Islandske Solstafir får avslutte. Det blir nok en understrekning av festivalbookingens tolerante side. Solstafir er som nevnte Wyrd velsignet (unnskyld, igjen!) med en sterk spiss i Aðalbjörn Tryggvason. Bare navnet hans burde være nok til å få jobb på alle tenkelige festivaler innen sjangeren.

Men så er det det at bandet bryter ut av sjangeren. Det er en god ting. Det kan bli litt mye odin-kultus. Det er fler enn meg som ikke har kuhorn-krus i beltet. Da frisker det godt opp med Solstafirs tunge, nesten subbende lydbilde. Ekstremmetallens turboriff er erstattet med droner, lange, dype fuzztoner, messende sang og låtmateriale som gir assosiasjoner til et indie-band marinert i metall-attityd.

Dessverre var dette kanskje ikke Solstafirs kveld helt og fullt. Det låt så surt i første låt at bandet umiddelbart tok seg en lang stemmepause, og før femte låt var lyden i mine ører ute av kontroll. Bandet ga likevel mersmak. I skrivende stund har jeg låta Otta på øret.

Inspirasjonen fra det norrøne kan med andre ord levere et mangfold på høyde med de fleste andre sjangere. Kanskje hadde en av vikingmetallens oldermenn, Enslaved-sjef Ivar Bjørnson, helt rett da han på et av festivalens seminarer tidlig samme dag beskrev den norrøne mystikken som en sterk og positiv kunst-katalysator. Et oppspill til et mangfold av musikalske uttrykk.

Midgardsblot 17.-19. august 2017
Omtalte konserter 18.08:
Sólstafir
Unleashed
Gaahls Wyrd
Winterfylleth

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo