Er det riktig å selge sjela si til Satan for å komme til Norge?

Fritt Ord og produksjonsselskapet Gammaglimt inviterte torsdag til visning av dokumentarfilmen Black Hearts, med påfølgende paneldebatt i Fritt Ords lokaler i Oslo.
Paneldebatten ble preget av situasjonen til den iranske svartmetall-artisten Sina Winter. Han risikerer fengsel i hjemlandet for å spille sin musikk, og bor nå i Norge.
Hjulpet av SafeMuse har han fått oppholdstillatelse ut fra et kulturelt formål. Han har hatt arbeidstillatelse noe av tiden, og han har gitt ut to album med norske musikere.

Iransk sensur og manglende ytringsfrihet
Både Mahmood Amiry-Moghaddam fra Iran Human Rights og Jan Lothe Eriksen i SafeMuse fortalte at Winters situasjon ikke er enestående. En rekke musikere i Iran, både mannlige og kvinnelige risikerer fengsel og sensur av sin kunst, nesten uavhengig av sjanger. For kvinner holder det ofte å være kvinne for at musikkutøvelse innebærer risiko.
– Det oppfordres til å spille instrumentalmusikk. Men når det kommer til metall har det ikke noe å si, musikken kalles blasfemisk. Det er satanistisk musikk, forteller Winter i panelet.
Også populærartister opplever sterke restriksjoner, om man enn kan unngå det blasfemiske, og det som kan tolkes politisk. Tekstene som oftest kommer gjennom sensuren er romantiske tekster, og årsaken er, ifølge Amiry-Moghaddam, at artistene kan komme unna ved å si at det handler om kjærlighet til gud.
Men loven sier ikke noe hvilken musikk som er forbudt. Nasjonalgarden i Iran avgjør hva som er tillatt, og dette skaper usikkerhet. Winter forteller om et rockeband som hadde fått tillatelse til å spille, men hvor både de 200 i publikum og bandet ble arrestert under konserten. I blant er det selve energien i musikken, og at publikum ikke sitter stille, som kan gjøre at garden griper inn.

Også Kristian Eivind Espedal (aka Gaahl) har med sitt band tidligere band Gorgoroth opplevd inngripen fra lokale myndigheter, blant annet i Polen under innspillingen av en konsert-DVD i 2004. Bandet ble etterforsket for blasfemi og dyremishandling etter bruk av blant annet saueblod på scenen. Tiltalen ble frafalt, men Espedal forteller at de lokale arrangørene fikk bøter.
Latterlig kontrast
Black Hearts viste imidlertid en nå nokså stueren norsk svartmetall-scene, og kontrasten mellom denne og utenlandske forhold. Den følger tre representanter for utenlandske fans av scenen, slik den var da den oppsto på tidlig 90-tall.

Winter er en av disse tre, sammen med det greske bandet Naer Mataron og columbianske Luciferian. Inngangspunktet er når artistene får vite at de har fått spillejobber på norske metallfestivaler og vi ser deres opptreden møte med norsk husflid, naturen og flere norske veteranmusikere, som i hvert fall tilsynelatende lever langt roligere liv.
Kontrasten blir dermed nesten latterlig stor mellom familiefedrene som sliter med å bryte ut av strenge sjangerkrav, har suksess, men strever med å få karrieren til å svare seg økonomisk — og holdningene hos deres utenlandske kollegaer.
Naer Mataron har en bassist med bånd til høyreradikale. Han satt i parlamentet for partiet Gyllent daggry, og ble fengslet under innspillingen. Bassisten risikerer 20 års fengsel. Bandet nektet imidlertid for å være politiske.
Luciferian er så satanistiske som bandnavnet høres ut. Bandmedlemmene er praktiserende medlemmer i den satanistiske menigheten i sin hjemby.
Med dette ble svartmetallens tre sider, slik moderator Håvard Rem forklarte dem, vist frem, nemlig den individualistiske, den nasjonalistiske og den djeveldyrkende siden.

Ville vise ideologier
Etter paneldebatten fikk Ballade en prat med regissør Akselsen og med Winter.
– For min del var ønsket å bruke svartmetall til å si noe om andre ideologier i verden, som talefrihet, religiøs og politisk ekstremisme. Vi ville bruke svartmetall til å si noe mer enn å diskutere sjanger og sjangerhistorie, sier Akselsen til Ballade om filmen.
– Finnes det noe ekstremisme igjen i norsk svartmetall i 2016?
– Ikke som vi har funnet i hvert fall. Sjangeren har på en måte blitt voksen. Mange var bare 14-15 år da de startet, og syntes det var gøy og spennende med satan og horrormetall. Veldig mange var ikke ekstreme da heller. De var musikere som ville pushe grensene i ekstrem musikk, og synge om ekstreme ting. Noen få var ekstreme i sine politiske ytringer eller handlinger, og det har nok preget miljøet.
– Delvis var det en kommersiell velsignelse at det forekom drap og kirkebranner. Det så stort, alvorlig og ekte i Norge. Men flere seriøse musikere har fått mye å forsvare når de spiller den type musikk, selv om de ikke på noe vis er ekstremister.

Humoristisk, eksotisk pause
Det var imidlertid ikke noen utfordring å finne artister med ekstreme holdninger i utlandet. Bare i Columbia fant filmskaperne over 200 fans og artister å velge mellom. Også i resten av Sør-Amerika var ekstremister, som satanister, lett å finne. Akselsen setter dette i sammenheng med kontinentets katolske tradisjon.
– Det er ofte der hvor man har en sterk religiøs stat at det også er et opprørsbehov. I Columbia er det 99 prosent katolikker. Du har det samme i Iran, og som Gahl nevnte her, i Polen. Svartmetall fungerer da som en motvekt.
– Når jeg så filmen, fikk jeg en følelse av at den også eksotiserer de utenlandske artistene. Ser du dette selv?

– Når det gjelder Sina (Winter red.anm.) så føler jeg ikke det. Han er en moderne mann, selv om han kommer fra Iran. Columbianerne har vi med litt som en humoristisk pause. Du har det ekstreme i deres satanistiske ritual. Dette var ekte og ikke noe vi ba om: De ville selge sjela si til Satan for å komme til Norge.
– Jeg føler at vi har gitt fansen en slags helhet, med mødre, koner og sønner. De norske er på en måte også eksotiske på sitt vis. Ved visninger i utlandet har folk blitt like overrasket: Man har sett for seg det norske som det mørkeste, skumleste og verste mens de utenlandske er litt mer amatører.

– Reflekter dette at det i Norge ikke finnes noe religiøst å opponere så dramatisk mot?

– Ja. For mange var dette et ungdomsopprør. Når vi har kommet dit at Trude Drevland (tidligere ordfører i Bergen, red.anm.) liker dette uttrykket, så er det som om mora di liker musikken. Jeg synes det er veldig morsomt at hun viser satantegn til en hel sal under åpningen Blastfest i Bergen.
– I Ballade har Nina Nielsen skrevet at svartmetall ikke har mistet sin politiske potens, men at det i Norge handler mer om identitet enn ideologi. Fant du det samme?

– Ja. Man kan fort komme inn i en boks fordi man har en ferdigstøpt identitet man kan gå inn i. Det er svarte klær og mørke tekster, en svartmetallpakke man kan ta innover seg fullstendig. Det er også den mange av de norske vil ut av. Det var kanskje gøy når du var 17, men når du nærmer deg 40 er det ikke det samme lenger. Artistenes identitet har også gjort at sjangeren ikke er den samme lenger, samtidig som noen av de utenlandske fansene vi møter er stuck på nittitallet.

– Hvorfor kaller dere dem fans når de åpenbart er artister?
– Det henger kanskje igjen etter å ha sett fansen tegne oppned-kors i blodet sitt, mens de norske artistene satt og sang «rompa mi» på bakrommet. Den kontrasten var vi ute etter i filmen. Og artistene vi snakker om er fans av norsk svartmetall. Det var der det startet, så har de blitt artister etterpå. Det er et statusjag i svartmetallmiljøet hvor det aller største er å spille i Norge.

– Det er ved norsk svartmetall det hele starter. Du ser det for eksempel i scenen Hector fra Luciferian går til den svarte paven, så er det begrepet «norwegian black metal» det handler om. Og så gjør de litt sin egen greie ut av det.
Morsomme situasjoner
Men filmen endret retning med Winter. Møtet med ham gjorde det vanskelig å lage en like humoristisk film som tenkt, forteller Akselsen.
– Jeg er veldig glad for at det blir en VGTV-serie i tre deler der grekerne, columbianerne og Sina får en episode hver. De har jo forskjellige spenningsfelt. Med columbianerne og grekerne er fascinasjonen og dedikasjonen de har til ting som troll nokså morsomt. Der er jo ikke Sina helt. Han har en viktig historie, og vi fikk ikke filmet så mange av de morsomme situasjonene med ham, siden han er såpass opplyst og kvikk.

Ikke politisk
Winter selv ser på sjangeren som ekstrem, om enn ikke på samme måte som på 90-tallet. Men for ham ligger det ekstreme i det musikalske uttrykket.
– Jeg er ikke interessert i politikk, og vil ikke uttrykke noe politisk gjennom min musikk. For meg er det viktigste ytringsfrihet og friheten til å uttrykke seg musikalsk.
En-manns scene
Han vokste opp i en familie som hørte på rock og hardrock. Svartmetallen oppdaget han gjennom en venn som kom på besøk fra Østerrike. Det første møtet var en kassett med Burzums album Filosofem. Med internett ble det lettere å oppdage flere band og få kontakt med både plateselskap og andre musikere. Winter ble signet på norske Indie Recordings før han kom til Norge.
– I Iran var det i fire-fem andre band. Alle enmannsband. Det var ikke en gang en undergrunnsscene. Dessverre sluttet de andre, og til slutt ble det bare meg igjen — pluss noen iranere som spiller svartmetall utenfor landet. Det var ikke mulig for meg å slutte.
– Du kan bli fengslet for å spille slik musikk. Er du redd?

– Jeg hadde et annet band i 2003– 2009. Vi ga ut to album og fikk oppmerksomhet i utlandet. Da fikk vi truende eposter. Det sto at vi vet hvem du er, vi vil finne deg, og vi vil drepe deg.
– Men det virket ikke. Jeg snakket med faren min etter den første eposten og spurte hva han synes jeg skulle gjøre. Han spurte om jeg kom til å slutte. Jeg sa jeg vet ikke, og da svarte han at du kommer til å fortsette og jeg skal støtte deg om noe skjer. Det holdt for meg.
– Nå spiller du med norske musikere. Er det fra ditt ståsted noe ekstremt igjen her?

– De som startet er fortsatt aktive. De har sine egne eller nye band og fortsetter å gi ut Men hele scenen har endret seg. Jeg var ikke her på tidlig 90-tall men har lest alle historiene, og snakket med alle som var har da det var «krig». Det har endret seg, men fortsatt er det mange ekstreme mennesker på denne metalscenen.