Kaller på vår tolerante fortid

På hver sin side av Langfjella sitter to komponister og skriver et felles bestillingsverk til avslutningen av Grunnlovsjubileet på Eidsvoll.

Einar Kvitrafn Selvik (Wardruna) og Ivar Peersen Bjørnson (Enslaved) har større ambisjoner enn å forene Wardrunas dype droner og Enslaveds polyrytmiske progmetall. I tråd med jubileets ambisjoner skal historie og samtid utfordres. Da går det ikke minst ut over kristendom og monoteisme.

Ur-toleranse
– Vår gamle polyteistiske tradisjon var veldig åpen og inkluderende. Det var en kultur for forskjellighet. Det er tegn på at gamle demokratiske ideer fra norrøn tid inspirerte eidsvollsmennene, hevder Einar Kvitrafn Selvik i Wardruna.

Derfor griper også de to komponistene så langt tilbake som til eldre jernalder for å hente stoff og inspirasjon. Derfra går ferden, mer sirkulært enn lineært understreker Ivar Peersen Bjørnson i Enslaved, gjennom førkristning, til tvangskristning, og opp mot vår tid. Det blir mer av en gjendiktning av deler av historien, med nyskrevne tekster i gammel verseform. Musikken tar i følge Bjørnson opp i seg både eldgamle og nyere elementer.

– Musikalsk har vi blant annet latt oss inspirere av tradisjonell metall, black metall, Led Zeppelin og John Coltrane. Vi har tenkt litt sånn at vi har rast rundt i vårt vikingskip og tatt med oss det vi har likt fra annen musikk, sier Bjørnson.

Dette er ikke nødvendigvis en påstand om at alt før var så mye bedre på alle måter, men mer en diskusjon omring hvordan eksisterende tradisjon og identitet ble knust for å konstruere en ny identitet. Hva slags identitet har man da fått? Kanskje er den blitt litt hul?

Olav den blodige
Noen av de tematiske trådene som trekkes i verket Skuggsjá går til Olav den Hellige, som langt i fra hører til vikingmetallens favoritter. Bjørnson og Selvik støtter seg fra sine kunstnerposisjoner til den delen av historieforskningen som minner oss om at Olav ikke var noen søndagsskolelærer.

– Man har skapt en myte om at Norge er bygget på Olavs kristning, når historien hans er veldig forskjellig fra det bildet de fleste av oss har endt opp med. Mange snakker om at First House spinner historier, og det kan se ut som om det var en middelalderutgave av First House som jobbet for den katolske kirke. Det ble gjort en god jobb med å få kanonisert ham og skubbet under teppet virkemidler som kidnapping, tortur og utpressing, som var i utstrakt bruk. Mye av nordmenns opprinnelige identitet ble forbundet med skam. Det var aldri noen diskusjon, men det handlet om å tvinge folk i kne og få sådd en skam som skulle forbindes med alt gammelt, sier Bjørnson.

Begge de to musikerne er klar over at flere enn dem, blant andre faghistorikere, har vært trukket fram den brutale siden ved Olav og kristningen. Likevel mener de at denne siden ved norsk historie har vært mindre fremme enn den burde.

Romantisert oldtid?
Selvik vil ikke ha på seg at prosjektet romantiserer tiden før innføringen av kristendommen.

– Nei, vi mener ikke at alt var bedre før, men mørketiden som Olav den Hellige bidro til innebar en fordumming av samfunnet der informasjon ble forbeholdt de få, sier han og legger til at han mener det er helt sykt at vi skal feire det han kaller «norgeshistoriens blodigste tyrann» når det neste år markeres at det er 1000 år siden Olav kom nydøpt tilbake til hjemlandet fra Rouen.

Bjørnson ser på det førkristne Norge som et mer tolerant sted å være, selv om dette perspektivet kan virke paradoksalt.

– Det var jo et samfunn preget av nød og vold. Men det var et polyteistisk samfunn som var åpent for mange ulike typer tankegods og mennesker, en holdning som forsvant med den monoteistiske tankegangen.

Likevel vil han ikke ha på seg at Skuggsjá er drevet av nostalgi.

– Dette handler ikke om to musikere fra hardere musikk som påstår at vi skal ta på oss striesekker og plastikkhjelmer og så skal det nok bli bedre alt sammen. Ikke nødvendigvis en påstand om at alt før var så mye bedre på alle måter, men mer en diskusjon omring hvordan eksisterende tradisjon og identitet ble knust for å konstruere en ny identitet. Hva slags identitet har man da fått? Kanskje er den blitt litt hul? Når vi i dag med denne identiteten møter aldre kulturer, er det da en del av problemet vårt at vi møter folk som vet hvem de er, spør Bjørnson.

Det var jo et samfunn preget av nød og vold. Men det var et polyteistisk samfunn som var åpent for mange ulike typer tankegods og mennesker, en holdning som forsvant med den monoteistiske tankegangen.

Mer inspirert enn gjenskapt
Gammel norsk historie er ikke nytt landskap for de to låtskriverne. Likevel gir oppdraget med å komponere en konsert for arrangementet Eidsivablot (med store doser norrøn rock, fotoutstillinger og guidede turer til vikinggravene på Eidsvoll) en ny mulighet til, som Selvik formulerer det “å adressere fortiden mer direkte”.

– Vi lar en del av disse gamle tingene (tekster i edda-stil, musikk basert på rytmikken i de gamle versene, journ.anm) snakke for seg selv. Det handler om å reflektere over en del ting fra vår fortid og nåtid, og sette grunnloven i historisk perspektiv, sier Selvik, som mener at dette materialet passer godt inn i 1814-feiringens fokus på demokrati og mangfold.

Skuggsjå er ikke noe forsøk på å gjenskape soundet av vikingtid eller andre av periodene som berøres i bestillingsverket.

– Det handler ikke om historisk reenactment, og ikke om å lage autentisk musikk fra en historisk periode, sier Selvik, og understreker at han heller lar seg inspirere av såvel gamle verseformer og gamle instrumenter som tagelharpe eller bukkehorn når han komponerer.

Tekst i front
I første fase av skrivingen møttes de to komponistene til fellessesjoner i Oslo eller Bergen. Så trakk de over til hver sin side av Langfjellene og fortsatte hver på sin kant. I det dette skrives er de i ferd med å komponere hver sin hale til konserten og forberede seg til å samles i Enslaveds studio i Bergen for preproduksjon.

Bjørnson tror det blir god plass til både Enslaveds driv og Wardrunas magi i det ferdige produktet.

– Med det norrøne utgangspunktet er det naturlig at teksten kommer først, og så blir musikken et virkemiddel for å bære fram teksten. I metall skrives jo tradisjonelt musikken først. Men i forhold til et vanlig Wardruna-verk er det mer musikk, og mer tekst enn vanligvis i Enslaved-sammenheng, sier Bjørnson.

Stykket er ment å skulle vare en time, med i alt 13 musikere på scenen, men, som Bjørnson sier, dukker det opp en god drone, så kan det kanskje ”strekke seg litt”.