Høy sol! Lav himmel!

Ikke mange steder i hovedstadsområdet er vakrere enn Høvikodden, når den ligger badet i lyset fra en uvanlig gavmild og utholdende sommersol. Himmelen danner en vakker blå ramme over skogen, mens det glitrer gyllent ute i vannet, som mange har beveget seg ut i denne søndagen. Og om man bare er litt stille, og lytter innover i seg selv, burde det nesten være mulig å oppfatte et svakt ekko av klassiske konserter de siste tiårene.

Høvikodden Kunstsenter har en rik historie, både som musikkarena og tverrkunstnerisk møteplass. Åpningen i august 1968 ble markert med en fanfare av Sigurd Berge, samt uroppføringen av det elektroakustiske verket ”Solitaire” av Arne Nordheim. Alt den første måneden opptrådte artister som Lillebjørn Nilsen, Jan Garbarek og Svein Finnerud Trio her ute. Senere kom de store samtidskomponistene, som John Cage, Karlheinz Stockhausen, Steve Reich og Iannis Xennakis. Og ikke minst progressive grupper som Soft Machine, Henry Cow og Cluster, med en fot i rockescenen og en i den internasjonale kunstverdenen.

Det går et historisk sus gjennom rommene på kunstsenteret, som denne søndagen leder oss gjennom den svært interessante Bauhaus-utstillingen (vel verdt et besøk alene!) til en dobbelt utendørskonsert med de norske artistene King Midas og Mona & Maria. Det er på papiret et utmerket tilbud, som skal vise seg å fungere godt i virkeligheten også.

Det ene bandet debuterte for tyve år siden, og det andre ga ut sitt første album i fjor, men de kan nok begge fremdeles rubriseres som ”øvre undergrunn” her hjemme. Og samtidig tjene som argumenter for at det nettopp er her som noe av den fineste og mest personlige popmusikken befinner seg.

Om King Midas til syvende og sist tilhører nattemenneskene i norsk musikkliv, kommer de fint fra denne konserten også. Foto: Lasse Marhaug (Foto: Lasse Marhaug)

Mona & Maria: Den nye solen
Mona & Maria er først ute. Mona Andersen og Maria Knudsen har tidligere spilt sammen i Bazooka Boppers, og har fått mye fin oppmerksomhet de siste par årene, både utenlands og her hjemme.

De starter med et rolig, litt drømmende stykke musikk, der volumet og rytmene sakte skrus til, som en mulig møteplass for visesang, vestkyst-pop og moderne post-rock. Lyden er litt lav i gressbakken, der de fleste publikummerne har valgt å slå seg ned, men griper straks mer tak i den indre sirkelen som utgjør amfiet. Alt på andre låt suppleres lydbildet med fiolin og cello, noe som er med på å understreke det litt skjøre og sakrale i musikken. Med ”Baby Flowers” får vi et litt mørkere skjær, der et fint tilsnitt av country-og folkpop-impulser føyer seg til.

Mye av musikken til Mona & Maria, i hvert fall slik den fremstår denne vakre sommerdagen, handler om skygger og sjatteringer, døsige drømmelandskap og delikate detaljer. Den ligner et harmonisk herbarium, der intrikate lag av musikalske blomsterblader avdekkes, samtidig som man også skimter tornene. Innimellom virker det likevel som om duoen nå befinner seg i en mellomfase, ikke ulikt de spredte, gråhvite skyformasjonene på himmelen over oss. Sangene driver avgårde, fascinerer i sin forbigående skjønnhet, men kunne kanskje ha grepet litt mer tak.

Tråder som møtes, nøster som triller
Når Marcus Forsgren setter seg ned, og begynner å akkompagnere på sitar, er det i hvert fall ikke vanskelig å mane frem bilder av Høvikodden for snart femti år siden. Lett introvert popmusikk, innslag av østlige klanger og søkende stemninger var også en del av tidsbildet den gangen. Men samtidig er det ingen tvil om at Mona & Maria tilhører vår egen samtid, og attpåtil går i bresjen for utviklingen av bredde og kvalitet her hjemme. De har et stort potensial, der det skal bli interessant å følge den musikalske utviklingen fremover.

Debutalbumet ”My Sun” var et av fjorårets fineste popplater, mens konserten på Høvikodden risset opp et bilde av en duo som fremdeles kan gå mange veier. Samtidig spiller Maria Knudsen også sammen med Carmen ”Villain” Hillestad, som denne dagen er med på perkusjon og kor. Også hun debuterte med eget album i 2013, og er en del av det nye landskapet som vokser frem her hjemme.

Nattmennesker i dagslys
Dette med å gå sine egne veier kan i høy grad være overskriften for King Midas’ bemerkelsesverdige liv og levned også. De ga ut sin første EP alt i 1994, og kom i fjor endelig med sitt femte album, som de hanket inn en fortjent Spellemannpris for. Denne dagen starter de med det instrumentelle åpningssporet på nettopp ”Rosso”, og markerer seg fra første tone som det spenstige, muskuløse og dynamisk drivende bandet de er; men også som den litt aparte gjengen som holder seg litt for seg selv.

På sitt beste ligger det en iboende spenning i musikken til King Kidas, og ikke minst en sunn fascinasjon for det usunne. De lager musikk for altfor sene kvelder, der sangeren Ando Woltmann fremstår som en bakgårds-crooner et sted i hjertet av Europa – som en halv skjult observatør av menneskemassen og individets grunnleggende ensomhet. Akkurat det aspektet kolliderer litt med synet av glade, løpende barn i solskinnet foran scenen, men samtidig gjør King Midas et hederlig forsøk på å hente frem litt solskinn fra katalogen sin.

Vi får gjennomgående gode versjoner av låter som ”The Jaguars”, ”Romeo Turn” og ”97 Tears”, helt til settet rundes av med ”Leaving Biarritz” og ”Neue Initiative”. Rytmeseksjonen til King Midas er som vanlig velsmurt og pumpende, bygd ut med ofte lekre detaljer på keyboards, gitar og saxofon. Og om bandet til syvende og sist tilhører nattemennneskene i norsk musikkliv, kommer de helt fint fra denne konserten også.

Høvikodden: i stadig bevegelse
Musikk-kuratorene Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug har de siste årene jobbet målbevisst for å gjøre levende innslag med lyd, performance og dans til en sentral del av publikumsopplevelsen.

Dette har avfødt bestillingsverk fra bl.a. Jim O`Rourke, Jenny Hval og Deathprod, og dessuten godt besøkte konserter med alt fra Enslaved og Motorpsycho til Thurston Moore og Merzbow. Musikken har dessuten vært en viktig del av de store utstillingene med bl.a. Arne Nordheim, Fluxus og Kurt Schwitters. I tillegg har man også startet det historisk orienterte plateselskapet Prisma Records for virkelig å åpne tak og vegger til museumsbygget.

”Jeg vil at The Beatles skal spille på Kunstsenteret!”, skal Sonja Henie en gang i tiden ha uttalt. Det skjedde aldri, men utsagnet sier en del om ambisjonene og tidsånden som Henie Onstad Kunstsenter ble skapt i. Og som dagens kunstnere og kuratorer fortsetter å spinne nye tråder med, snart femti år senere.



Mona & Maria, King Midas
15. juni, Henie Onstad Kunstsenter
Høvikodden Live arrangeres månedlig, og tar nå en pause frem til høsten.

Arvid Skancke-Knutsen (f. 1964) er musikkjournalist, og for tiden historisk konsulent for Rockheim samt fast medarbeider i Klassekampens Musikkmagasin.