
Svar til Kjell Sampkopfs åpne nyttårsbrev
«Å kalle min retorikk i en hilsen til NOPAs medlemmer splittende eller polariserende, synes jeg er urettferdig,» skriver NOPAs styreleder i dette tilsvaret til komponist Kjell Samkopf.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Ole Henrik Antonsen, styreleder i NOPA

Ole Henrik Antonsen er styreleder i NOPA, som snakker popkomponistene og låtskriverforfatternes sak. Han er også styreleder i TONO. (Foto: Anne Valeur)
15. januar publiserte Ballade et åpent brev fra komponist Kjell Samkopf til meg. Brevet var et svar på min julehilsen til NOPAs medlemmer. I likhet med andre slike hilsener til våre 1650 medlemmer og 600 tilknyttede, ligger den åpent ute på NOPAs nettsider og kan leses av alle.
Samkopf har titulert sitt brev til TONOs styreleder, men det er altså en respons på noe jeg skrev i kraft av å være NOPAs styreleder. Jeg er begge deler, og kan selvsagt aldri «ta av meg» hverken den ene eller andre hatten. Likevel vil jeg advare mot at ytringsrommet til TONOs styreleder skal begrenses til at alt hen sier – uansett tema – skal ha godkjentstempel fra samtlige medlemmer og involverte parter i TONO. Da blir det vanskelig å ha et godt offentlig ordskifte, og det ville bryte med tidligere praksis. Så derfor vil jeg understreke at både julehilsenen og dette svarbrevet ikke er skrevet som TONOs styreleder – men som NOPAs.
Skyteskive?
2024 ble et spesielt år. Å oppsummere det til NOPAs medlemmer uten å nevne de to årsmøtene i TONO ville vært veldig merkelig. Jeg klarer likevel ikke helt å se at jeg i min tekst gjør Kjell Samkopf og hans kollegaer til skyteskive.
Hvis det er fakta om tildelinger i Norsk kulturfond og politiske føringer for disse han sikter til, legges lista for å bruke et slikt uttrykk lavt. Også for å hekte på «TONO-styreleder» i tittelen min. Fordeling av offentlige midler har aldri vært TONOs anliggende. Og igjen: i teksten uttaler jeg meg i kraft av å være NOPAs styreleder. Til NOPAs medlemmer. Om et tema som er sentralt i NOPAs arbeide.
Oss og dem
Samkopf skriver jeg har en trang til å splitte opp kunstnere i «oss og dem». Det skal han få lov til å mene, men jeg håper mitt engasjement for alle kunstnere de senere årene taler for det motsatte. I likhet med Samkopf ønsker også jeg mer offentlige midler til kunst og kultur. Der vi kanskje er litt uenig er hvordan slike knapphetsgoder skal fordeles. For som Samkopf er inne på, er det dessverre lite som tyder på at det skal bli mer av dem fremover.
Musikkfeltet er ofte delt i kunstmusikk (samtid og klassisk) og populærmusikk (alt mulig annet). Jeg er veldig klar over at det ikke kjennes sånn fra innsiden, men når det kommer til andeler av offentlige midler er det førstnevnte gruppe som – tross alt – er den privilegerte parten.
Jeg håper å bli trodd på at jeg deler Samkopfs ønske om et samfunn med mulighet for et bredt spekter av musikalske uttrykk her i Norge. Det er helt legitimt å mene at dagens ordninger er riktig innrettet, eller at fordelingene bør gå motsatt vei av hva jeg argumenterer for. Men å kalle min retorikk i en hilsen til NOPAs medlemmer splittende eller polariserende, synes jeg er urettferdig.
TONOs funksjon, mandat og legitimitet
TONO er et samvirke bestående av mer enn 42 000 opphavere til musikkverk og musikkforlag. TONO inngår lisenser for bruk av musikkverk, og krever inn vederlag når musikk spilles og fremføres på konsert, i kringkasting, strømming og så videre. Et system som gjør dette med loven i hånd, må ha legitimitet. Jeg tror ikke det er spesielt kontroversielt å mene – eller å arbeide for – at de man sier man krever inn vederlaget på vegne av, også skal få det utbetalt?
Fra 2014 har EUs CRM-direktiv slått fast at det skal være slik, og som følge av dette har Norge fått vår egen lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett. Loven sier at utover det som trekkes i såkalte kulturelle midler, kan det ikke lenger gjøres omfordeling av vederlag.
Lønn som fortjent?
Når Samkopf peker på at noe musikk tar lengre tid å skrive enn annen, er det selvfølgelig riktig. Han mener det burde være særordninger for sånne som ham, og at innsatsen som legges ned burde gitt høyere betaling. Det er enkelt å ha sympati med synspunktet. Og ja, jeg er klar over at Samkopfs timelønn er ekstremt lav. Samtidig er ikke vederlagssystemet utformet for å gi «dugelig» betaling for hele komposisjonsprosessen etter én avspilling. Derfor mottar mange komponister av kunstmusikk bestillingshonorar.
Det er også verdt å minne om at selv om en poplåt kan være skrevet på «5 minutter» (det kan også ta betydelig lenger tid), kan det ta år å få frem en låt som «spilles hvert førtiende minutt». Selv har jeg skrevet mange hundre sanger, men det er bare en liten håndfull som har gitt inntekter. For mange i populærmusikken er det slik at man må ha kvantitet for å få kvalitet. Det tar også tid.
Dernest er det ikke enkelt å forstå hvordan ordninger som Samkopf ønsker skulle kunne utformes. Rundt 33 000 av TONOs medlemmer fikk ingen utbetaling i desember, og en modell der «alle skal få» er ikke bærekraftig. Hvor skal i så fall pengene hentes fra?
Omfordeling
Kjell Samkopf har rett i at det gjennom historien har vært utøvet mye kulturpolitikk – omfordeling om du vil – i TONO. Det har vært en rekke ulike ordninger, som har hatt til felles at de har omfordelt vederlag fra de mange, til noen ganske få. Kategorisystemet, som ble avviklet i 2008, var en gjennomgående omfordeling for samtlige områder i TONOs drift. For hvert av de fem trappetrinnene et verk ble løftet opp, ble det utbetalte vederlaget doblet. Uten at innbetalingen fra kundene ble påvirket.
Da kategorisystemet falt, skulle overgangen gjøres myk med subsidiert pulje og kanalfaktorer. Subsidiert pulje gjelder for utvalgte konsertsteder og ensembler som spiller kunstmusikk. I denne puljen kan utbetalingen til komponisten være mer enn 100 ganger av det som blir betalt inn til TONO. Kanalfaktorene gir ekstra utbetaling av vederlag for NRK P2 og NRK Klassisk, kanaler som spiller kunstmusikk.
Demokrati
Ordninger av denne typen var nok demokratisk forankret, spørsmålet er hvilket demokrati som vedtok. Helt frem til våre dager er det utbetalt vederlag som avgjør om du har stemmerett i TONO eller ikke. Frem til lov om kollektiv forvaltning trådte i kraft i 2021/22 var det økonomiske kravet for å bli andelshaver – som ga stemmerett – ganske høyt. En relativt stor andel av de som avga stemme i TONOs årsmøter hadde imidlertid oppnådd sin status ved hjelp av subsidierte midler.
Lindemansalen på Norges Musikkhøgskole, der Samkopf har vært pedagog, var lenge en del av subsidiert pulje. For en komponist som arrangerte konsert med egne verk der, var det ikke stort mer enn én fremføring som skulle til for å bli andelshaver i TONO. Til tross for at innbetalt vederlag kunne være så lavt som fem-seks hundre kroner. En som fikk sitt vederlag fra fysisk platesalg – for ikke å snakke om strømming – måtte oppnå ganske stor suksess for å få lov å stemme i TONOs årsmøte.
Jeg tror Samkopf bommer litt når han indirekte sier differansen mellom innbetalt og utbetalt vederlag ikke har tatt levebrødet fra noen. Da NOPA ble stiftet under navnet Norsk slagerkomponistforening (for 88 år siden kommende søndag) var det fordi denne gruppen komponister ikke fikk utbetalt vederlag overhodet.
«Norsk Komponistforenings internasjonale musikkbyrå – TONO» startet sin virksomhet i 1928, og krevde inn vederlag for slagermusikken. For å få utbetalt vederlag måtte man imidlertid være medlem av Norsk Komponistforening. Det fikk ikke slagerkomponistene bli, fordi arbeidet deres – ifølge Norsk Komponistforening – ikke holdt høy nok kunstnerisk kvalitet.
Flertall
Fram til etter tusenårsskiftet var det vedtektsfestet i TONO at Norsk Komponistforening skulle ha styreformann og flertall i styret, til tross for at Norsk Komponistforening helt siden 1937 hadde utgjort et mindretall. Og TONO skulle rekke å feire 75 år før den første styrelederen fra NOPA ble valgt i 2003.
Frem til 2019 gjorde den såkalte «minioritetsbeskyttelsen» at styrerepresentanter fra gruppeforeningene (NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne) hadde personlig vetorett i saker om fordeling og kulturelle midler. Frem til 2021 måtte 9 av 11 representanter i TONOs styre stille seg bak for å i det hele tatt fremme et forslag om endret fordeling eller kulturelle midler for årsmøtet. Forslaget måtte så oppnå 7/10 flertall i årsmøtet for å bli vedtatt.
Dyrker splid?
Samkopf oppfordrer meg til å samle laget, heller enn å dyrke fram ytterligere splid. Det er et godt råd, som jeg prøver å følge. Og tro meg: Noe av det jeg har brukt mest tid på så langt som styreleder i TONO er nettopp forsøke å samle laget.
Når det likevel kan synes som Samkopf mener jeg faktisk dyrker fram ytterligere splid, blir jeg igjen litt undrende på hva han sikter til. I min julehilsen skriver jeg, sågar uthevet i et stort sitat:
– «Vi har stått skulder ved skulder med våre kollegaer, og skal fortsette å gjøre det»,
og:
– «fordi vi har hatt – og har – et ønske om å være solidariske».
Dette er ikke tomme ord.
Blåblå frykt
Samkopf uttrykker på slutten av sitt brev uro for hva som venter med en eventuell blåblå regjering til høsten. Det er bekymringer mange i vårt felt deler. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å levere det mangfoldet som politikerne – gjennom lover, budsjett, instrukser og tildelingsbrev – har bestemt at vi skal ha.
For i motsatt fall blir det desto lettere for et FrP-styrt Kulturdepartement å skjære ned på bevilgninger, og dette er egentlig et av hovedpoengene i min julehilsen.
Med vennlig hilsen
Ole Henrik Antonsen
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025