(Foto: Ihne Pedersen)
Kulturlivet – hva nå?
INNLEGG: Når kulturlivet åpner opp igjen må alle deler av verdikjedene ta ansvar. Vi må benytte anledningen til å bygge opp en bransje som er profesjonell i alle ledd, der alle – også de nye og ferske – opplever seg tatt vare på og respektert som yrkesutøvere, skriver Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo.
Av Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo
For kulturbransjen har virkningene av regjeringens korona-nedstenginger i vinter vært verre enn noensinne. Vi ser heller ikke noen betydelige bedringer i sikte, i hvert fall ikke før tidligst til sensommeren. Og selv om pandemien kanskje er over til høsten en gang, er ikke krisen i kultursektoren over like raskt. Det vil ta tid å få hjulene i gang igjen, det vil ta tid å planlegge turnéer og festivaler, og mange arrangement er allerede utsatt til 2022.
De selvstendig næringsdrivende i kulturnæringene har en nøkkelkompetanse som er essensiell når kulturlivet skal tilbake til en normalsituasjon. Disse «kulturbransjens fotsoldater», overarbeidet og underbetalte som de er, sliter nå mest av alle. For å hindre en betydelig kompetanseflukt, en flukt som vil skape store problemer for gjenåpningen av kultur-Norge, må vi sikre oss at de selvstendige fortsatt er i bransjen, og at de fortsatt har utstyr når krisa er over.
For disse har «kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende og frilansere» vært av avgjørende betydning. Dette er en ordning som ingen hadde tenkt på før pandemien var over oss, og regjeringen stengte ned hele kulturbransjen. Selv om mange hadde pekt på svakheter i enkeltpersonsforetaksmodellen, var det svært få som så for seg de enorme negative konsekvensene en slik tilknytning til arbeidslivet kunne føre med seg.
Som selvstendig næringsdrivende har du ingen rett på dagpenger, betydelig dårligere rettigheter i sykepengeordningen, små sjanser for rimelig utbetalinger i ordningen for omsorgspenger og helt til slutt i livet: elendig pensjon.
Og aller verst er det for de unge og de nyutdannede. De har små eller ingen inntekter i 2019 å vise til som grunnlag for en eventuell kompensasjon. Samtidig er de ferske, uten en base av publikummere og følgere, og har veldig små muligheter til å skaffe seg inntekter gjennom digitale flater eller via andre løsninger. De har heller ikke de samme mulighetene til å få støtte gjennom de typiske «kunstfaglige» ordningene, som stipendordningene i Norsk kulturfond eller i Fond for utøvende kunstnere.
Men en vakker dag, når smittesituasjonen tillater det, skal kulturlivet gjenåpnes. Vi skal igjen samles til konserter, festivaler, forestillinger, kino, opplesning og utstillinger. Det skal lyttes, betraktes, danses, drikkes, prates og sosialiseres. Ikke via digitale løsninger, men fysisk i samme rom, med ekte og analoge mennesker. Vi skal også treffes på bandøvinger, og på kor- korps og orkesterprøver. Teater- og danseensembler skal møtes på scenen, og artister skal igjen ut på turné – både innenlands og i utlandet. Befolkningen skal igjen få muligheten til å ta del i flotte kulturopplevelser. Disse opplevelsene skal leveres av dyktige, profesjonelle fagpersoner, som har kulturen som yrke.
Og kanskje får vi en kjempestor etterspørsel etter virkelige og analoge opplevelser? Kanskje brister det en demning i befolkningen, og et enormt oppdemmet behov for opplevelser, av- og påkoblinger, fellesskap og kultur vil vise seg?
Men da blir det helt avgjørende at alle deler av verdikjedene tar ansvar. Da må alle ta det valget det er å kreve anstendige honorarer og fornuftige kontrakter. I denne nye normaliteten mener jeg at vi må benytte anledningen til å bygge opp en bransje som er profesjonell i alle ledd, der alle – også de nye og ferske – opplever seg tatt vare på og respektert som yrkesutøvere. Det vil helt sikkert føre til at noen arrangører må skru opp billettprisene, og mange må gå noen runder med seg selv om de vilkårene de tilbys er slik at de bidrar til å øke profesjonaliteten i bransjen eller svekke den. Det er et ansvar vi alle må ta, men mest av alt alle vi som har vært i bransjen noen år og som kan gå foran med gode eksempler og riktige holdninger.
Bare slik kan vi sikre at kulturlivet blomstrer igjen, og bare slik kan vi sørge for at også de unge og nyetablerte har en reell sjanse til å skape seg en framtid som artister, kunstnere og kulturarbeidere.
