Frykt og beven i regionaliseringens tid

Det ble ingen avklarende debatt, men desto flere dystre spådommer, under «Kulturrikets tilstand» i Nasjonalbiblioteket sist onsdag.

Arrangørene fra Telemarksforskning og Universitetet i Sørøst-Norge, avdeling Bø (tidligere Høgskolen i Telemark), hadde håpet at kommunalminister Monica Mæland, innen dørene åpnet, skulle ha fortalt Stortinget hvor mye av kulturansvaret som skal flyttes fra stat til fylker og kommuner. Men den gang ei, for da Mæland nylig la fram Stortingsmelding 6 – Oppgaver til nye regioner , fikk vi bare vite at «i den kommende kulturmeldingen vil regjeringen foreslå at fylkeskommunene skal få et større ansvar for kulturoppgaver.»

Dermed måtte konferansen ta til takke med Hagen-utvalget, det såkalte ekspertutvalget, og dettes radikale forslag om hva lokale nivåer skal få av kulturansvar når den store regionreformen blir et faktum.

Det beste argumentet mot å gjøre som Hagen-utvalget foreslår; å flytte store og viktige deler av kulturfinansieringen til stat kommune, kom i pausen under onsdagens arrangement:.

Jeg stod med en kaffekopp med en bekjent som for noen år siden styrte et kulturhus i en kommune der Frp har hatt stor innflytelse i mange år. Han fortalte han hvert år brukte den såkalte tredelingen, der staten dekker brorparten forutsatt at kommuner og fylker tar sin del, som hovedargument mot kuttforslag. Når Frp bare var forklart hvordan systemet fungerte, var svaret «javel, så vi taper faktisk penger på å kutte her?». Vår mann svarte ja og saken var avgjort. «Det gjentok seg hvert år», som han sa.

Inne i salen, der Telemarksforskning hadde invitert til den tiende utgaven av «Kulturrikets tilstand» gikk stemningen, mildt sagt, ikke i favør av Hagen-utvalgets forslag om å flytte store deler av Kulturdepartementets budsjett ut i fylkende.

Prosjektmidler og driftsstøtte til institusjoner og arrangementer av lokal eller regional karakter som i dag ligger til Norsk Kulturråd, landsdelsmusikere, region– og landsdelsinstitusjoner, Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester står på listen over lister som utvalget foreslår flyttet.

Både Welhaven og Wergeland holdt masken der de sto på toppen av brystpanelet i møtesalen, men trolig tenkte de sitt: Skal bygdedyret virkelig få alle kulturpengene rett i skreppen?

Nasjonal eller regional identitet?
Begge de to forskerne som stod øverst i programmet, Jon P. Knudsen og Erik Henningsen, brukte tid på forholdet mellom regionale og det nasjonale i norsk kultur.

I stredet for å gå i detalj om Hagen-utvalgets forslag, valgte Knudsen, som selv satt i utvalget, å snakke varmt om regionale ambisjoner («mye kan skje når man slipper regionene fri») og om den rollen Europas regioner spiller utover det nasjonale- at de «står på den internasjonale scenen», som han sa.

Henningsen hevdet på sin side at motstanden mot en ytterligere regionalisering av kulturforvaltningen handler om mer enn redsel for å miste penger. Han mener at selve den nasjonale statusen har en viktig symbolsk verdi for kulturinstitusjonene.

Slik blir en tilknytning til staten en viktig ressurs i seg selv. Noe man kan bruke i fortellingen om sin egen betydning.

Når representanter for noen av våre største kulturinstitusjoner snakker seg varme om brannfakkelen fra Hagen-utvalget på et arrangement som dette, faller det karakteristikker og ymse mørke scenarier som må få fylkespolitikere til å føle seg som om de var i nær slekt med dyret i åpenbaringen.

Men så er også «Nu går alt til helvete. Igjen» et kjent refreng når kultur og penger diskuteres.

I denne sammenheng ser den mørke spådommen omtrent slik ut: Først kommer pengene i form av øremerking, så blir de plassert i en sekkepost, så omfordeles pengene kulturhuset skulle hatt til graving av tunell, og så, når nesten alle pengene er borte, begynner fylkestingsrepresentantene å blande seg inn i teatersjefens repertoarpolitikk.

Mye å hente
Det er selvsagt en svartmaling, men engstelsen er lett å forstå. Om ikke annet så på grunn av det faktum at Stortinget selv setter rammene for budsjettene det vedtar, mens fylker og kommuner får sine rammer fra oven.

Og dessuten: hvis kulturarbeidet på lokalt nivå skal fungere så må det bygges både institusjoner og kompetanse. Rett nok ikke fra null, for det finnes jo allerede en aktiv kulturvirksomhet på lokalt og regionalt nivå i hele landet, for eksempel forvalter fylkene allerede, som førsteamanuensis og programkoordinator for kulturstudiet i Bø Heidi Stavrum, pekte på under konferansen, halvparten av de totale midlene Norge bruker på kultur.

Flere tyr til følgende advarsel, åpenbart for å skremme kulturministeren mot å ta Hagen-utvalgets forslag til følge: Vi kommer til å måtte lage 11-12 nye kulturråd når så mye av rådets forvaltning av kulturfond skal flyttes ut i regionene. Men hvorfor skal vi det, Når det rådet vi allerede har er hele landets kulturråd, med medlemmer fra regionene og regelmessige møter utenfor Oslo?

Skyvet
En gang for lenge siden fikk vi et kulturløft som varmet godt. Nå kommer det store kylturskyvet. Flertallet i salen kjemper mot med nebb og klør, selv om de vet at de i beste fall kan gjøre skyvet så smalt som mulig. Derfor bidrar også noen med fruktbare forslag, som Gry Bråtømyrs ønske om regionale kulturfond.

Les også: Foreslår nye regionale kulturfond

En annen og viktig del av debatten handler om styring. «Jeg vil ikke styres, jeg vil styrkes», som sjef ved Den Nationale Scene, Agnete Haaland formulerte det.

Det kan være at fylkeskulturpolitikere styrer direkte i større grad en staten starten, i betydningen ”blander seg inn”. Men er det virkelig slik at kulturskyvet kommer til å oppløse all vedtatt kulturpolitikk over natten, og at vi snart helt har glemt prinsippet om armlengdes avstand?

Det er vanskelig å se for seg. Det finnes mangler, men det stemmer ikke at det ikke finnes kvalifisert kulturkunnskap i norske regioner. Og skulle de glemme alle innarbeidede prinsipper og mål, så lover i det minste Høyres leder for Stortingets kulturkomite, Kristin Ørmen Johnsen, å holde fylkene i ørene. For alt det er verdt. Om det blir mer enn litt bedre kommunikasjon mellom stat og fylke gjenstår å se.

19. oktober var Monica Mæland i Stortinget med regjeringens stortingsmelding om oppgavefordeling mellom stat og regionene. I meldingen leser vi at det først i kulturmeldingen blant annet vil «bli vurdert hvilke styringsverktøy som best sikrer nasjonale hensyn i kulturpolitikken, samtidig som det i tråd med regionreformens formål åpnes opp for lokale og regionale prioriteringer. Et forsterket fylkeskommunalt ansvar for kultur gir rom for å tilpasse overordnede kulturpolitiske prioriteringer til lokale og regionale behov og forutsetninger».

SV-idol
Dersom Telemarksforsknings diagnose av kulturrikets fremtid var en talentkonkurranse, og avstemningen ble gjort ved akklamasjon, ville SV vunnet. For det var SVs representant i kulturkomiteen, Freddy André Øvstegård, som vekket mest entusiasme blant de fremmøtte med sin karakteristikk av regionreformen som en fundamentalt sett bakvendt prosess. Han valgte ikke å svare på arrangørens spørsmål om hva kulturens plass i regionreformen er. I stedet for å spørre hva kulturen kan gjøre for en reform, burde spørsmålet i følge Øvstegård vært hva en reform kan gjøre for kulturen. Dermed bygger hele reformen på gale forutsetninger og kulturlivet har god grunn til å vente seg det verste av den.

Slike retoriske kraftsatser faller i god jord, men blir fort kun til slag i løse luften. Det er ikke bare fordi partiet hans er så lite, men også fordi premisset for reformen jo er at beslutninger skal flyttes nærmere borgerne. At ikke alt er løst og konkretisert på forhånd, kan knappest være noe gyldig argument mot hele prosjektet.

Statens stempel
Norge er, som Jon P. Knudsen fra UiA påpekte både sterke regioner og en sterk stat. Fortellingen om regionale egenarter står sterkt, men ikke så sterkt at nasjonen faller helt fra hverandre, slik den ofte gjorde i middelalderen når landet snødde inne hver vinter.

Betydningen av å ha fått et godkjenningsstempel som nasjonal kulturinstitusjon ble brakt opp av flere under konferansen.Men det handlet ikke så mye om samspill og motsetninger mellom regional og nasjonal identitet, som om en mer pragmatisk bevilgningspolitisk bekymring, som det er lett å slutte seg til.

For hva blir konsekvensene av å bryte opp et spleiselag der bidraget fra staten forutsetter bidrag fra fylker og kommuner? Hva skjer når hele ansvaret for finansieringen flyttes ned til regionalt og kommunalt nivå?

Er dette et eksperiment, og forstår vi i så fall hva det er vi eksperimenterer med?

Kan fylker og kommuner forpliktes i praksis, eller ender den kommende kulturmeldingens «styringsverktøy som best sikrer nasjonale hensyn i kulturpolitikken» opp i velmente erklæringer?

Det finnes sikkert mye potensiell regional kreativitet å hente ut, men frykten for at vi heller kulturbarnet ut med fylkesbadevannet er lett å forstå.

Opptak av strømmingen av konferansen kan du se her