– Musikk er subjektivt og personlig. Litt som en personlig tro. (...) Og hvis jeg opplever en gud nå, så er det i musikken, sier Anders Magnor Killerud (i front) i Tape Trash. (Foto: Ole Onstad)

Om Tape Trash opplever en gud er det i musikken

Lenge levde Anders Magnor Killerud og Kristofer Staxrud i skyggen av en dømmende gud. Etter flere år i kjente band har de nå gått sammen for å søke musikalsk ekstase.

Kalender

– Jeg trodde jeg var helt over helvetesangsten. Jeg vet ikke om det var det som holdt meg våken i natt, og gjorde at jeg gruet meg til dette intervjuet, men det kan ha vært det, sier frontmann Anders Magnor Killerud i bandet Tape Trash over kafebordet på Grünerløkka i Oslo, hvor Ballade møter ham og makker og multiinstrumentalist Kristofer Staxrud.

Begge har bakgrunn fra flere kjente band, så som Team Me, Spielbergs og Ludvig Moon, og begge har vokst opp i det de beskriver som strenge kristne miljøer, henholdsvis på Hamar og i Asker. I løpet av samtalen vi har om tilbakelagt tro og låtskriving skal Kristofer måtte gå av seg noe av ubehaget i gamle minner.

– Jeg har få vonde traumer. Jeg får likevel en skjelv når jeg snakker om dette. Det er uvant, sier Kristofer, som også derfor mener åpenhet om denne siden av deres bakgrunn er viktig, samt vesentlig for virket som musiker.

Kristofer Staxrud og Anders Magnor Killerud i duoen Tape Trash, her i forbindelse med konsert på Apollon i Tønsberg 23. september.  (Foto: Andreas Engeseth)

For hans del var det først og fremst barndommen, før tenårene, som ble tilbragt med menighetsliv. Da han var 11 meldte familien seg ut av den lokale karismatiske menigheten de var en del av. Han mener at erfaringene derfra var verre for hans eldre søsken, som i større grad måtte finne seg selv, og nye nettverk, på nytt.

Hele livet
Anders var på sin side aktiv i Frikirka på Hamar til han var 19 år. Lenge ledet han lovsangteamet i menigheten. Store deler av grunnskolen gikk han på en skole drevet av organisasjonen Ungdom i oppdrag. Musikken og kristenliv var vevet sammen.

– Det var på en måte hele livet, sier han, og legger til at frem til han var 23 år var følelsen han hadde kjent mest på var skyld.

– Jeg avvenner meg fortsatt den måten å være redd på. Jeg føler fortsatt på en udefinerbar lojalitet, som jeg ikke vet om er til folka i miljøet eller til gud, men det preger meg fortsatt. På veien hit tenkte jeg på at jeg ikke tror på noen dømmende gud lenger. Men nå sitter jeg her og tenker shit…

Han klarer ikke slutte å tenke på troen. Det selv 10 år etter at Anders sluttet å kalle seg en kristen. Det er disse tilbakevendende tankene, om troen som er tapt og forlatt, som er grunnlaget for den søkende alternativ-pop-låta «Not going home», som er å høre på Tape Trashs debutalbum Tape Trash 4-ever.

– Kanskje fordi det har vært så viktig, fordi det en gang fylte livet med mening, er jeg på evig søken etter noe som kan fylle det tomrommet i livet. Jeg forsøker å finne det i musikken, eller i det å bety noe for andre. Vi har snakket om det, at vi er litt i en konstant eksistensiell krise, begynner Anders, før Kristofer bryter inn:

– Vi ble begge veldig tidlig i livet oppmerksomme på at livet er superseriøst. Det har den sykeste konsekvensen. Det er enten seier eller evig pine. Det er vanskelig å slappe av på hvor alvorlig livet er. Det er enorm retning og mening tidlig, hvor du blir forklart at noe er viktigere enn alt annet. Det er en beinhard verden. Så det er ikke rart du søker.

Tape Trash er på evig søken, forteller Kristofer Staxrud og Anders Magnor Killerud. – Vi har snakket om det, at vi er litt i en konstant eksistensiell krise. (Foto: Jørn Haagestad)

Støttende familie
Mens Kristofer alltid hadde hatt et nettverk utenfor menigheten, også før familien gikk ut, kom Anders’ første møte med det han kaller den sekulære verden da han flyttet til Oslo som 20-åring.

– Det er ikke så rart en tar det alvorlig når alle voksne personer rundt en har dette livssynet. Du er trygg og kjenner en veldig kjærlighet og aksept. Men dette er også veldig betinget. Jeg hadde en veldig høy standard for meg selv, sier han.

Anders avbryter seg selv. Han understreker at familien har vært støttende. Det gjelder dem begge. Begge har opplevd støtte og forståelse for livssynsvalg. For Anders del var det til og med til familiens lettelse da han gikk ut av kirka. De mente at det ville være til hans beste. Samtidig er Kristofer og Anders engstelige for at noen i storfamilien skal bli såret av at de snakker om sine erfaringer fra oppveksten og den prosessen de har vært gjennom.

– Jeg merker at jeg leter etter noe jeg kan si som kan glatte over. Jeg er redd for å høres bitter ut.

Åndelig kontakt
Bitter høres heller ikke musikken deres ut. Derimot er det andre rester fra deres religiøse oppvekst med inn. For musikk kan både være et uttrykk for tro, som bruksmusikk, men også som et fristed for å finne seg selv i og bortenfor alle trossetningene.

– Vår musikk kan være litt pompøs, over toppen mye. Litt sånn man strekker hendene mot himmelen og håper det kanskje finnes et eller annet der ute. Det er kanskje der emo-greia kommer fra.

Anders opplever fortsatt som musikken som veldig åndelig. Å gå på konsert med et band han elsker kan gi ham opplevelsen av å være i kirken igjen. Han føler en enhet. Ikke ulik den som skjer når han selv spiller.

– Det er der jeg er mest meg selv, mest i kontakt med meg selv. Og hvis jeg opplever en gud nå, så er det i musikken.

Kristofer kjenner seg igjen i beskrivelsen:

– Det er en leting etter ekstase, sier han, og Anders legger til at det er snakk om noe opphøyet fra den virkelige verden.

– Musikk er subjektivt og personlig. Litt som en personlig tro. Jeg har jobbet mye med å ikke la meg irritere over om noen setter på noe jeg ikke liker. For meg som jobber som utøvende musiker i ulike sjangre så må jeg bare riste sånt av meg, forteller Kristofer.

Verdslig musikks gleder
På samme måte som det å tidlig ha blitt vant til levende musikk i kirkesammenheng kan ha gjort dem disponerte for å like å spille konserter, tror de at de er formet av fascinasjonen for den musikken som ble kalt farlig eller ikke helt var lov å høre på. Slik det ofte er i strengere kristne miljøer. Skillet der går ikke mellom god og dårlig musikk, men mellom god og såkalt ond, verdslig musikk.

– På skolen jeg gikk var det mange som ikke hørte på sekulær musikk. Jeg var redd for påvirkningen den onde musikken ville ha på meg, forteller Anders, og deler så historien om hvor levende han følte seg da han oppdaget pop-pønk.

Det er snakk om band som Blink 182, Offspring, Green Day. Han endte med å gi bort alle cd-ene etter å ha vært på en kristenleir. Denne historien gjentok seg med andre sekulære band han hørte på, forkastet, og senere satt på igjen.

– Kanskje er det derfor musikk betyr så ekstremt mye for meg. Det var et trygt og hemmelig rom jeg hadde i meg selv som jeg kunne flykte inn i, sier Anders, og forteller hvordan han kom ut av den sirkelen:

– Om det finnes en gud tenker jeg at han vil at jeg skal få oppleve de fantastiske tingene jeg opplevde når jeg hørte på musikken. Det var litt det samme første gang jeg drakk meg full, og hørte på musikk. Det var en visshet om at det ikke kunne være noe annet enn positivt for meg. Hvordan kan dette være syndig, negativt eller noe vondt?

Vinklingen med at nettopp fordi det er godt, er det ondt, det hadde han kjent på tidligere. I dag kan han kjenne en sorg over å ha brukt tenårene på å ha følt seg syndig og ikke levde opp til den standarden Gud hadde.

– Jeg levde i skyggen av en dømmende gud. Samtidig kan du si jeg er en late bloomer. Jeg opplevde mye for første gang som voksen.

Følelsen av lovsang
De påpeker at det dessuten finnes interessant kvalitetsmusikk under paraplyen kristenmusikk. I kor nevner de alternativ-pop-pønk-selskapet Tooth and Nail, som gir ut saker langt fra det de fleste forbinder med salmer og lovsang.

– Selv om jeg sliter med både produksjonen og det musikalske i lovsangen, så er det å bruke musikken et redskap for å komme i kontakt med noe større enn deg selv. Eller deg selv. Den bruken er noe jeg har tatt med meg inn i alt jeg har laget.

Det handler om en felles evne til å kunne føle musikken. Det er ikke bare troen de deler, de har også felles musikksmak, helt fra de formative år, forteller Anders Magnor Killerud (til venstre) og Kristofer Staxrud i Tape Trash. (Foto: Jørn Haagestad)

Lovsangens mange gjentakelser av de samme linjene, særlig i melodiene, er noe som også går igjen i Tape Trash’ utad- eller oppadvendte shoegaze-skranglete pop. Det er mulig å høre på plate, og ifølge Anders enda tydeligere på konserter, hvor de lar tropene gå og gå i loop.

– Vi har en lakmustest for alt vi gjør: vi skal kunne hoppe og danse til det for å jobbe videre med det, sier Kristofer.

Det handler, som Anders sier, om en felles evne til å kunne føle musikken. Ikke helt ulikt den opplevelsen de hadde tidlig i tenårene, som jo også er den samme musikken de er inspirert av nå. For det er ikke bare troen de deler, de har også felles musikksmak, helt fra de formative år.

– Kristofer er min musikalske partner i livet. For oss er det alt eller ingenting, det er som troen var det, død eller liv. Det kan selvfølgelig være frustrerende for andre, men når vi står sammen på scenen er det det viktigste man kan gjøre, mener Anders.

– Vi går for følelsen, instinktet, legger Kristofer til, og fortsetter:

– Det er fokus, flyt. Særlig når det går. Stress forsvinner. Alt utenfor forsvinner.

Fritt konseptalbum
Samtlige av låtene på debutalbumet har blitt til i studio i Oslo. Anders har flyttet hjem til Hamar, blitt småbarnsfar. Mens Kristofer har arbeid på sin kant. Det gjør at tiden de får sammen blir dyrebar.

– Det blir ikke tid til å overtenke noe. Kanskje hadde vi iblant hatt godt av å gjøre det mer, men jeg håper det høres at musikken er en frisone. Selv om dette er et studioprosjekt, er vi ikke perfeksjonister. Vi skriver denne musikken for at den skal være så morsom som overhodet mulig for oss å spille live, sier Anders, som følges opp av Kristofer:

– Før forsøkte vi lage noe som passa inn i Indie-Oslo. Nå lager vi det vi har lyst til å lage. Vi trenger ikke tilpasse oss.

– Livet er for kort til det. Jeg har brukt så mye tid på å skamme meg. På å være redd for den dømmende guden. Noe som jeg overførte til musikken. Etter hvert som jeg har kastet av meg frykt og helvetesangsten har jeg også blitt friere i musikken.

Som en ettertanke legger Anders til at på gode dager kan han se bort fra «all dritten», se at Bibelen kan brukes som verktøy for noe godt. For kunsten.

– Fascinasjonen for åndelighet er der. Jeg er en søkende person. Og det vil andrealbumet vårt handle mer om. Mens debuten med et par unntak har handlet om følelsen i musikken, vil det neste gang være tekstene. Som det ser ut nå blir det et konseptalbum om dette.


Albumet
Tape Trash 4-ever slippes 29. september på Banditt Media.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo