– Hva jeg legger i ordet «inspirasjon»? Oi, det var et stort innledningsspørsmål! Det kan bety så mangt, men i kunstnerisk sammenheng er det kanskje en søken etter noe uhørt, et rom som er ens eget hvor man skaper noe som ikke ligner helt på noe som har vært før. Samtidig klarer man ikke å bygge det rommet uten å være influert av veldig mye forskjellig som fletter seg inn. Det kan begynne veldig abstrakt, og man kan lete litt rundt. Av og til er man aktivt på jakt etter noe, der man snubler over ting man blir inspirert av, mens andre ting kan være noe man har hatt med seg helt fra barndommen.
– Så du favner bredt. Rommet du snakker om er fylt av veldig mye?
– Ja, virkelig, og det er ganske bredt kunstnerisk og sjangermessig. Både når det gjelder musikk, men det rommer også film og bildekunst og litteratur og mye mer, sier Sørlie med et stort smil før hun legger til: – Og naturen betyr mye!
Hvilke elementer innen musikk får henne til å stoppe opp og si «hmmm»?
– Oi, det er også et litt stort spørsmål, fordi jeg hører på nesten alle sjangre, men jeg har nok alltid vært veldig opptatt av harmonikk, dette med spenning og avspenning og uventede vendinger. Det behøver ikke nødvendigvis være funksjonsharmonikk, men litt som når skyer kommer foran solen. I mitt verk «Tapestry» for eksempel, som fins innspilt med Telemark Kammerorkester, arbeidet jeg med at det kan være noen valgfrie variabler innen harmonikken, i kombinasjon med det mer fastlåste og forutsigbare.
Uten å fornærme noen skulle det være mulig å argumentere for at Stine Sørlies komposisjoner er «vanskelig tilgjengelige» eller «ukonvensjonelle». Hun skriver musikk ikke veldig mange hører på, men lar hun seg også inspirere av mer «ordinær» musikk, om det da er snakk om Vivaldi eller Louis Armstrong, Led Zeppelin eller ABBA?
– Absolutt, hele spekteret egentlig, fra samtidsmusikk og det landskapet der jeg selv jobber, til helt andre typer musikk. Jeg vokste opp med både klassisk og pop og rock, det vil si den musikken foreldrene mine hørte mye på.
Farens fire favorittkomponister, Prokofjev, Ravel, Sibelius og Carl Nielsen, formet den unge Stine betraktelig. Snart ble hun også veldig glad i Bach, Beethoven og Brahms, «de tre B’ene», som hun sier, og etter hvert oppdaget hun nyere klassiske komponister som Messiaen, Ligeti og Feldman.
– Det er den klassiske siden som kanskje er utgangspunktet, men så hørte jeg også mye på The Beatles. Foreldrene mine tilhører den generasjonen. Jeg vokste opp på 80-tallet, og Eurythmics var favoritten min da. Jeg hørte også på mye annet av den nye elektroniske musikken og new wave. Det var mange forfriskende lydbilder, og så elsket jeg musikken i breakdance. Det var i 1983, og det var noe jeg virkelig ikke hadde hørt før. Det var noe helt nytt, sier Sørlie entusiastisk om sin musikalske oppvåkning.
– Noe jeg syntes var veldig inspirerende var å våkne opp og høre musikk gjennom veggen. Kanskje foreldrene mine hadde fått noen nye plater eller hørte noe på radio. Da kunne jeg høre disse klangene, kanskje spilt på full guffe i det andre rommet, men så kom lyden liksom filtrert og ganske svakt inn på rommet mitt. Det kunne fylle hele meg, og fikk meg til å føle lyst til å skape musikk selv. Dette var noe jeg ville gjøre.
– Når jeg jobber med form og musikk på samme tid starter det gjerne ganske abstrakt, men så dannes etter hvert en helhet, forteller Stine Sørlie. (Foto: Erik Valebrokk)
Som så mange barn var også Stine Sørlie plaget med bilsyke. Hun gruet seg alltid til familiens kjøreturer, men da de fikk kassettspiller i bilen hjalp det på forventningene, om ikke så mye på selve ubehaget.
– Vi hadde overført noen låter fra John Lennons Walls And Bridges og Double Fantasy-albumet med ham og Yoko Ono fra LP til kassett, og skulle teste bilstereoen. Da ville jeg bare at vi skulle kjøre rundt og rundt og høre på den, og jeg oppdaget nye ting i lydbildet. Jeg hører fortsatt på disse låtene og minnes den opplevelsen, sier Sørlie og smiler.
Verkene hennes er gjerne veldig konkrete med tydelige temaer, og det virker ganske riktig som at inspirasjonen kommer fra mange hold, at klanger og influenser synes å være løsrevede elementer fra musikken. Men hvordan tar hun inspirasjon fra eksempelvis en tur i skogen eller et bad i fjorden og fører inn i et prosjekt?
– Når jeg går i naturen, slipper jeg tankene litt fri. Da kan det dette ting ned i hodet som det kanskje ikke gjør når jeg sitter ved skrivebordet og forsøker å tvinge frem ideer. Noe kan komme direkte ved at jeg ser formasjoner og sjatteringer og farger. Det fascinerende med naturen er at den er kaotisk og organisert på én gang. Når jeg jobber med form og musikk på samme tid starter det gjerne ganske abstrakt, men så dannes etter hvert en helhet.
– Det høres ut som en perfekt beskrivelse av musikken din.
– Ja, av og til kan jeg bli veldig bevisst på å ta inn formmessige ideer, for eksempel, eller klangfarger, teksturer og slikt. Så kan jeg zoome litt ut eller inn og være i min egen verden, og der er det sikkert ubevisste ting jeg har gått og grunnet på eller ikke helt har funnet svar på, som kan dukke opp litt intuitivt når jeg er ute og går i friluft.
Uten å kjenne musikken til Stine Sørlie inngående, oppfatter jeg den som veldig taktil. Om det er noe hun søker bevisst vites ikke, men verkene hennes virker veldig konkrete.
– Det tar jeg som en kompliment. Jeg starter gjerne med en idé som er ganske ullen og abstrakt. Jeg er veldig glad i det subtile, men for at det subtile skal virke må jeg sette det opp mot noe som er konkret. Ellers gir det ikke mening, da finner ikke folk noe å hekte det på. Så det handler om å meisle ut noe som er konkret, og som har en signatur, som er gjenkjennelig, sier hun.
Stine Sørlies komposisjon «Pollination» er med på platen Pax med Ensemble 96, som ble utgitt i fjor og der Morten Lindberg var Grammy-nominert som Producer of the Year innen klassisk musikk og for Best Immersive Audio Album. Han vant ingen av kategoriene, men nominasjonene var selvfølgelig en fjær i hatten for alle involverte. Kan Sørlie si noe om inspirasjonen bak «Pollination»?
– Stykket går helt tilbake til 2010, forteller hun.
– Opprinnelig var det bestilt av vokalkvartetten Små Grå. De jobber mye med bevegelse i rommet og musikkteatralske elementer i tillegg til musikk, så de laget en liten koreografi til stykket. Men jeg husker at jeg var inspirert av tre ting: Tim Burtons film Alice In Wonderland var ikke kommet ut enda, men jeg så et dobbeltsideoppslag i Aftenposten med et bilde derfra av et eventyrlandskap der det blant var noen blomster med tvetydige ansiktsuttrykk. Det var litt uklart om de smilte eller gråt, eller om det var en blanding. Jeg skrev en tekst til stykket som åpner med «pollution, pollination», svevestøv og blomsterstøv, og en av tekstlinjene går «She is crying now, but smiling in the mirror». Det er liksom blomstenes stemme som kommer frem, sier hun, og forteller videre:
– En annen innflytelse som går litt på det samme er et verk av en fransk komponist, Michaël Lévinas, Les rires de Gilles for fem instrumentalister og tape fra 1981. Der er det også litt sånn at instrumentene kan høres ut som de ler eller gråter, eller at man ikke helt vet. Det er også mye elektroniske lyder der. Mange har spurt meg om det er elektronikk i stykket mitt, og det tror jeg nok er fordi jeg hørte på en del elektronisk musikk som inspirasjon, men alt utføres akustisk av vokalstemmer. Så hørte jeg på albumet Orra med duoen Phantom Orchard, som består av Ikue Mori og Zeena Parkins, som er elektronikk og harpe. Der er det litt sånne insektaktige lyder og naturlyder. Det hører jeg fremdeles spor av i «Pollination», selv om det er blitt noe helt eget.
– Det må ha forandret seg ganske mye i løpet av de 13-14 årene som gikk frem til plateinnspillingen med Ensemble 96?
– Ja, det har det, og jeg hadde lenge bare et lydopptak fra øvelse med Små Grå som referanse. Så ble verket fremført på Nordic Music Days i Bodø med fire sangere fra solistkoret og sendt i NRK, og da var det at Nina T. Karlsen hørte det på radioen og lurte på om jeg kunne blåse det opp for kor og solister. Da ble det en ny bestilling og etter hvert plateinnspilling.
Da komposisjonen Stakkars speil som skuler – vokale penselstrøk ble sluppet digitalt i august i fjor, omtalte Stine Sørlie dette som «årets minst kommersielle utgivelse».
Hun kan ha et poeng. Verket er skrevet for vokalisten Ingebjørg Loe Bjørnstad, som gjør en formidabel innsats, men hverken hun eller Sørlie gir ved dørene, for å si det sånn. Dette er krevende lytting, og forstår jeg det rett er poenget at intonasjonen og selve formidlingen til Bjørnstad er komposisjonen. Måten Bjørnstad synger på tilsvarer den musikken Sørlie har skrevet og erstatter på en måte alt av instrumentering. Stykket synes å være noe som skiller seg fra «konvensjonell» komposisjon, så å si uavhengig av sjanger.
– Hvor kommer dette fra i deg, og hvilke typer inspirasjon ligger til grunn?
– I motsetning til kanskje alt annet jeg har skrevet, har jeg ikke hørt på mange ulike ting som jeg kan peke på for å skrive det stykket, så jeg tror det kommer fra et rom inni meg. Jeg har alltid likt å skrive og har skrevet litt lyrikk innimellom, men den skrivende, litterære delen av meg har vært veldig adskilt fra den musikalske delen. Så har de to verdenene begynt å komme mer og mer sammen de siste årene. Jeg hører poesi som klang og lyd, og spørsmålet var om vi kunne gjøre noe tekstlig som også var klanglig og kompositorisk, noe som ligger i et ambivalent landskap mellom spoken word og komposisjon.
Illustrasjonsbildet, eller det digitale coveret, til Sørlies Stakkars speil som skuler. (Foto: Stine Sørlie)
Sørlie forteller at hun har jobbet mye med Ingebjørg Loe Bjørnstad også tidligere, og at hun med sin stemme og sine evner var en klar inspirasjon under arbeidet med Stakkars speil som skuler.
– At vi har jobbet mye sammen gjør at jeg vet litt om hva hun er i stand til. Nå begynte det med at hun ønsket seg et halvtimesverk for solovokal uten noe elektronikk, og helt nakent. Da tenkte jeg «oi, en halvtime, det er hardcore, hva skal jeg finne på da?» Før dette har vi mest jobbet veldig lydlig sammen, og ikke så mye med tekst. Eksamensprosjektet til Ingebjørg var også en ren utforskning av hva man kan gjøre bare med stemmeklang og lyder.
Ingebjørg Loe Bjørnstad og Stine Sørlie. (Foto: Privat)
Stakkars speil som skuler er et imponerende stykke arbeid, og det blir ikke mindre imponerende av å vite at Bjørnstad synger alt i sanntid. Musikken, eller teksten om du vil, beveger seg i to lag som flettes i hverandre, og det låter som det er benyttet en klipp-og-lim-teknikk, men hun synger alt i lineær tid.
– Hun har til og med fremført hele verket i konsertsammenheng, bekrefter Sørlie.
– Selve innspillingen er ikke gjort i en tagning, men det er altså ingen overlappinger eller spor oppå hverandre. Jeg husker jeg var veldig nervøs før det første møtet, fordi ideen var så tekstbasert, og kanskje noe helt annet enn Ingebjørg hadde forestilt seg. Jeg tenkte også at det sikkert ville være umulig å utføre denne vokalakrobatikken og at det dermed ville bli forkastet, men så catchet hun det med én gang. Jeg ville ikke klart det, avslutter Stine Sørlie med en imponert latter.
I vår «Inspirasjoner»-serie snakker Ballade med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Det er like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
