Marianne Baudouin Lie (Foto: Juliane Schütz)

Atlantis, Utopia og Ulvedrømmer: Tung tids tone

PLATEANMELDELSE: Marianne Baudouin Lies prosjekter for stemme og cello sitrer av lengsel etter en bedre hverdag. Det passer bra i koronaåret 2020.

Kalender

Cikada RBK + EAU

23/10/2020 Kl. 18:30

Oslo

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

Karethe Eriksen // Hos Solveig

31/10/2020 Kl. 19.00 og 21.30

Viken

Det er ikke det at musikken er dyster. Tvert i mot. De fem verkene på dobbeltalbumet Atlantis, Utopia og Ulvedrømmer har alle røtter i skjønnhet, selv om den kan være preget av variasjoner som nostalgi, savn eller ærefrykt.

Men å høre innspillingene som én sammenhengende konsert, gir en følelse av at dette er musikk som forsøker å komme til et bedre sted. Eller kanskje rett og slett skape det stedet selv. Cellist Marianne Baudouin Lie er i alle fall ikke redd for å prøve.

Sanser og mening
Lie er en sentral figur i Trondheims musikkliv, både som musiker i Trondheimsolistene, Trondheim Sinfonietta og Alpaca Trio, samt som musikkforsker og lektor ved NTNUs Institutt for musikk. Hun spiller gjerne «helt vanlig» klassisk musikk, men det er samtidsmusikken og musikkens evne til direkte kommunikasjon med publikum som virkelig ser ut til å ha grepet henne de siste årene. Blant resultatene av det er samarbeidene med komponist Lene Grenager på platene Khipukamayuk (2016) og Smilodon (2015), samt forskningsprosjektet Making Sense, Not Meaning ved NTNU.

Atlantis, Utopia og Ulvedrømmer er knyttet til denne praksisen, og springer ut av Komponistforeningens hundreårsjubileum i 2017. Nye verker for cello av Grenager, Stine Sørlie, Eirik Hegdal og Ellen Lindquist, samt Maja S.K. Ratkjes «To F» fra 2011, utgjør materialet – alle stykker som krever at Lie bruker sin egen stemme til å fargelegge, gå i dialog med, og utdype cellostemmen.

Platecoveret til Atlantis, Utopia and Ulvedrømmer (Foto: Particular Recordings)

Ambivalent sorg
Ellen Lindquists «Many Thousand Gone» (2017) har sitt utgangspunkt i amerikansk-norske Lindquists reaksjon på den stadig pågående flyktningkrisen. Verket er respektfullt stille og reflekterende, med fragmenter av «Vi har en tulle» og spiritual-en «Many Thousand Gone» flettet inn over en dronebasert cellostemme.

Lie fremfører den med innlevelse og skaper en interessant følelse av uklar avsender: Dette kan være et tenkt flyktningperspektiv, et trygt (amerikansk-)norsk perspektiv, eller en slags allvitende forteller – eller alle tre. Denne ambivalensen er fin, fordi den gjør at stykket unngår å falle i de de klamme kategoriene moralisering, survivors’ guilt og skjønnmaling av egen sorg på andres vegne. Lindquist selv beskriver stykket som en «historie for cello og stemme, fortalt fra en mors perspektiv, idet hun husker» – knyttet til Lindquists egen erfaring av å være småbarnsmor. Men det er en snever beskrivelse. Lie gjør at tolkningene forblir åpne – i et landskap som er både resignert og lengselsfullt på én gang.

Eirik Hegdals Concertino per violoncello et voce er mindre drevet av fortelling og mer av formeksperimentering. Stykket får celloen og vokalen til å fremstå mer som ett instrument – Lie – enn som selvstendige stemmer. De fire satsene utforsker ulike stemninger, fra det innadvendte og sangbare til det humoristiske og spretne, selv om kontrastene kunne vært større for å skape mer variasjon.

Det er uforståelig fra utsiden, men helt logisk for det lekende barnet, og fremført med naturlighet og stor autentisitet av Lie.

Klima og selvstendighet
«Atlantis Lamento» er Stine Sørlies verk, og det klart mest mystiske på hele platen. Vindskjev pizzicato og hese glissandi setter en forsiktig søkende tone, med stille hvisk fra Lie innimellom. Det snører seg til, med slafse- og suttelyder og utbrudd som «Hvis sommeren bare ikke var så ekstremt varm!» og mumlende trutmunn-repetisjoner om at «det var den fisken som druknet». Sørlie har sans for ordleker, og får Lie til å rime Atlantis med sydhavsis, fralandsbris og paradis, mens celloen triller i dypet, knurrer og gnikker. Tanker om klima ligger nært, særlig etter siste linje: «Fuglene slutter å synge på likt». Det er stilig og spennende musikk med et budskap som krever tid til å bli avdekket.

Maja Ratkjes «To F» hører ikke hjemme på platen bare på grunn av besetningen, men også gjennom et slektskap til Lindquists morsperspektiv. Stykket er dedisert Majas eldste datter, Frida, og gir en følelse av å betrakte et barn som leker – en langsom crescendo bygger opp til bølgende arpeggioer og bestemte, men uanstrengte aaah-er. Det er uforståelig fra utsiden, men helt logisk for det lekende barnet, og fremført med naturlighet og stor autentisitet av Lie.

Stram underholdning
Ulvedrømmer av Lene Grenager er intet mindre enn en «onewomanmusical!» (sic), egentlig et forestillingsprosjekt som inkorporerer dans og kampsport, men her i innspilt versjon fordelt på syv satser. Også her er det stemmen og celloen som styrer, men denne gangen med elektronikk som ekstra virkemiddel. Det de foregående verkene mangler i kontraster tas igjen her: Grenager får musikken til å flyte sømløst mellom meditative klangpartier, streng kontrapunkt og rasende støy, noen ganger i full frihet, andre ganger over firkantede synth-trommer eller messingtung swingjazz.

Tekstene forteller på en humoristisk måte om det beinharde livet som musiker, der ulvene stadig er på døren. «Jeg får lyst til å stemme i en sang» er festlig og forarget, og går ut med et smell og den overraskende sangbare linjen: «Når du står uten jobb og penger og er blitt forbigått av en eller annen jubelunge med øvemani som ennå ikke har forstått at det finnes respekt, likeverd og et tøft liv der ute!» Den påfølgende «Steppende musikalstjerne» er det alternative universet en frilansmusiker kanskje kunne ønske seg, før alvoret er tilbake med vondfine «Ulvene og Reven».

Ulvedrømmer er en stram og underholdende miniopera som både får en til å tenke og til å le. Framførelsen er også imponerende, og Lie viser at hun er like komfortabel som cellist, skuespiller og performancekunstner. Jeg håper den finner en scene igjen snart.

Se opptak av Ulvedrømmer fra konsert i 2018 her:

En løsrevet hale?
Atlantis, Utopia og Ulvedrømmer er et stort prosjekt som, på tross av fellesnevneren «cello og stemme» spriker i mange retninger – fra flyktningkrise til klimasak og eksistensiell angst. Slik kan det ofte bli med dokumentasjonsprosjekter som dette. De kommer gjerne til som haler på andre ting – konsertserier, bestillingsverk, avhandlinger.

Atlantis, Utopia og Ulvedrømmer er solide innspillinger av fine og noen virkelig gode verk, men mangler den enhetlige overbygningen som hadde gjort platen til en mer selvstendig enhet. Det har med repertoarvalg og rekkefølge å gjøre – jeg opplever stykkene som temmelig løsrevne fra hverandre, og synes det er vanskelig å se en større albumdramaturgi. Det har også med det medfølgende tekstmaterialet å gjøre. Hvert enkelt verk presenteres for seg, tilsynelatende klippet og limt fra bioer og verkbeskrivelser (og alle møysommelig stemplet med det offisielle «Funded by The Norwegian Culture Council»). En kort introtekst beskriver platen som et prosjekt som utforsker stemmen som en forlengelse av celloen, helt uten å gå videre inn på hva det kan bety.

Lie, som disputerte med forskningsprosjektet sitt i 2018, må ha mange tanker om hvordan denne tilnærmingen kommer til syne i musikken. En slik kontekstualisering kunne vært nyttig for lyttere som selv ønsker å gå i dybden på disse eksperimentene.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Førsteamanuensis II i klarinett

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev