Inspirasjoner: Claudia Scott velger Alf Prøysen

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med sanger, musiker og låtskriver Claudia Scott, som velger seg Alf Prøysen.

• Claudia Scott, sanger, musiker og låtskriver med syv soloalbum og flere samarbeidsprosjekter bak seg. Spellemannpris 1985 for albumet Oh Yeah! sammen med Casino Steel og Ottar «Big Hand» Johansen, og for soloalbumet Follow The Lines i 2014. Hun har også tre låtskriverpriser fra det amerikanske SESAC (Society of European Stage Authors and Composers). Født 8. oktober 1957, i Newcastle upon Tyne i England.

• Alf Prøysen, visesanger, låtskriver, forfatter, journalist, mottaker av Norsk kulturråds ærespris i 1970, gravlagt ved Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. I 1994 ble han hyllet av en rekke norske artister på albumet Med blanke ark, der deLillos, Dumdum Boys, Bjørn Eidsvåg, Dance With A Stranger, Tre Små Kinesere og mange andre fremførte sangene hans. Født 23. juli 1914, Rudshøgda, død 23. november 1970, Oslo.

– Aller først, hvorfor Alf Prøysen?
– Jeg måtte tenke veldig lenge før jeg valgte en norsk inspirasjonskilde fordi jeg kom til Norge som barn, det året jeg fylte seks år, med britisk far og norsk mor. Vi snakket engelsk hjemme, og jeg var vant til å høre på BBC, og i Bergen fikk vi inn det nesten like lett som NRK. Så det var veldig mye plater og BBC jeg vokste opp med, og kanskje «Ord for dagen» på NRK før jeg gikk til skolen. Men en ting jeg husker, spesielt da vi kom til Norge og bodde hos min bestefar i Hardanger i noen måneder før vi flyttet til Bergen, er Barnetimen, og det var med Alf Prøysen, minnes Claudia Scott.

TV-serien Kanutten og Romeo Clive med Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen, som de to laget sammen i 1963, var også viktig for hennes norske «oppdragelse».

Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly som Romeo Clive og Kanutten (Foto: NRK arkiv)

Claudias far var musiker og bandleder, og allerede som 10-åring begynte Claudia å synge og ble senere med Clive Scott & The Skywegians, og turnerte i Norge og Storbritannia. Hun platedebuterte som 11-åring i 1969 på bandets album Best Of Country & Western (utgitt i 1970) der hun sang en angivelig «selvsikker» versjon av «Jackson», som blant annet var gjort kjent av Johnny Cash og June Carter. At hun med årene skulle omfavne countrymusikken i enda større grad, lå kanskje allerede da i kortene, men sangene til Alf Prøysen er til de grader også del av det store bildet.

Claudia Scott og faren, Clive Scott (Foto: Privat)

Jeg liker tekster med håp, som ikke bare er dommedag og hvor alt går rett vest, men der du får en sjanse til.

– Sangene til Prøysen har en varme, og i ettertid, som voksen, så skjønner jeg jo tekstene hans bedre. Jeg har hørt på ham opp gjennom livet og gjør det fortsatt, og han er en låtskriver og tekstforfatter som klarer å si ting på en enkel måte og berøre folk. Han tar for seg store fortellinger. «Du skal få en dag i mårå» har selv inspirert meg til å skrive en tekst. Da var jeg i Barcelona på ferie, og måtte bli ferdig med en tekst fordi jeg skulle i studio og gjøre vokalen når jeg kom tilbake igjen – det var «Every Once In A While» – og kvelden før jeg skulle dra hjem tenkte jeg på «Du ska få en dag i mårå». Det jeg synes er så flott med den sangen er at uansett hva som skjer i dag, så får du en ny dag i morgen og blanke ark, og det inspirerte meg til å skrive «every once in a while we should all get lucky». Jeg tenkte at livet går opp og ned og frem og tilbake, men i morgen får du en ny sjanse. Jeg liker tekster med håp, som ikke bare er dommedag og hvor alt går rett vest, men der du får en sjanse til.

– Alf Prøysen tilhørte en helt annen tid enn deg, men det er vel irrelevant når det gjelder ham som inspirasjonskilde?
– Altså, jeg blir inspirert av Shakespeare, og den første platen min, Flowers & Thorns, var også inspirert av Dickens. Sånn sett tenker jeg at de fleste gode forfattere er tidløse. Vi ser jo at Ibsen blir spilt den dag i dag, så det handler om å være universell. Både Prøysen og Ibsen spilles over hele verden, og jeg tror problemene man har i dag er de samme som for tusen år siden når det kommer til menneskelige relasjoner, klasseskiller og politikk. Jeg tror vi har de samme problemene selv om det er en annen tid, og dermed kan gode forfattere være like relevante i dag.

Claudia Scott er inspirert av Shakespeare, Dickens – og Alf Prøysen. Prøysen var en fantastisk tekstforfatter, sier hun. Bildet er fra en lydprøve under Down On The Farm på begynnelsen av 2000 tallet. (Foto: Privat)

– Prøysens sanger er vel også et utrolig godt eksempel på akkurat det at gode sanger overlever sangeren? Veldig mange kjenner sangene hans gjennom andre artister eller fra skolen eller barnehagen.
– Ja, og jeg tenkte på at Prøysen ikke hadde noen utdannelse, selv om han var skoleflink. Han var ikke skolert i musikk, men hadde gaven å uttrykke seg på en måte som alle forstår, uavhengig av utdannelse eller bakgrunn. Han var en fantastisk tekstforfatter.

Alf Prøysen var både journalist, forfatter, skuespiller, visesanger og låtskriver, og innenfor musikken var han også innom flere sjangere og skrev både for barn og voksne. Claudia Scott skiller ikke så mye mellom repertoaret hans for de forskjellige aldersgruppene, men betrakter sangene som del av et stort livsverk.

– Han hadde mye i seg som han fikk ut på forskjellig tid, og som sikkert var en del av hans egen utvikling.

Vitsen med musikk er kommunikasjon. Det er hele poenget.

– Er det andre sanger enn «Du skal få en dag i mårå» eller spesielle sider ved ham som kunstner eller komponist som har inspirert deg?
– Når jeg tenker på Prøysen ser jeg for meg en artist med stor empati, som er veldig menneskelig. Han kom fra små kår, og det var sikkert ikke lett for ham å jobbe som kunstner eller tekstforfatter på den tiden han vokste opp. Det var ikke hans kall å jobbe på gård, men at han ønsket å skrive vant over alt. Jeg tror at hvis du virkelig brenner for å skrive musikk eller tekster eller bøker så tror jeg det vil skje uansett. Det bare er der, og noen ganger kan du være heldig og få suksess med det.

– Prøysen skrev veldig mye om «vanlige» mennesker, et tema vi også kjenner godt fra countrymusikken som er mer din sjanger. Ser du likhetstrekk dere imellom her?
– Jeg ser i hvert fall likhetstrekk i måten Prøysen skrev på og countrymusikk. Noe som er veldig typisk for countrymusikk og som jeg oppdaget da jeg var i Nashville, er at forlagene ikke vil at du skal skrive komplisert. Det skal være veldig forståelig, det du skriver i en tekst. Andre skal forstå det, og jeg tenker jo også at hele vitsen med musikk er kommunikasjon. Det er hele poenget. Hvis ikke du kommuniserer med lytteren så har du hevet barnet ut med badevannet. Det er ikke vanskelig å skrive vanskelig, å bruke store ord, og det ser pent ut, men for meg er det viktig å gjøre meg forstått, på en eller annen måte. Også er det kunsten å kunne kommunisere på en enkel måte, uten å være corny. Det er det absolutt vanskeligste som fins. Det å skrive er et håndverk, og vi blir forhåpentligvis litt bedre med årene. Noen sanger skal også bare være enkle, og noen skal være litt mer komplisert i måten å uttrykke seg på, men du må kommunisere. Sangene må forstås uansett. Sånn sett er Prøysen en helt klar parallell til countrytradisjonen.

Claudia Scott med gitarist, bassist, låtskriver og sanger Jørun Bøgeberg under en jubileumskonsert for bandet Junipher Greene 1965-2015 på Cosmopolite i Oslo. (Foto: Privat)

Et fellestrekk ved Claudia Scott og Alf Prøysen er at de skriver om miljøene de kjenner og sine egne erfaringer. Nå har Claudia skrevet sanger om for eksempel Emanuel Vigeland, sin bestemor, mor og far, men det er sanger der hun også bruker seg selv og sine erfaringer, slik hun tror alle som skriver gjør. Hun medgir at hun også benytter andres erfaringer, men gjerne skriver i jeg-form slik at hun lettere skal nå frem til lytteren, for at hun skal fremstå som troverdig.

Claudia Scotts foreløpig siste plate, Restless Souls, ble utgitt i 2019, og er avgjort av det personlige slaget.

– Jeg skrev to sanger om min mor som gikk bort i 2018, og de bare kom. Jeg skrev egentlig tre, men jeg syntes det var litt overkill å ha alle med på albumet. Det ble «Ophelia» – min mor het Marit, men det var litt vanskelig å synge – og «The Ferryman» som handler om natten før hun døde. En ting er å være privat, men noe annet er å være personlig. Jeg tror at hvis du er personlig kan andre kjenne seg igjen i en tekst, og jeg har fått mye tilbakemeldinger på det, at folk har tenkt på sine egne tap av foreldre og har blitt lei seg når de har hørt «The Ferryman». Det er ingen unik situasjon. Den tomheten du føler i en slik situasjon, på et sykehus eller sykehjem, tror jeg alle føler. Og jeg tror at i sånne stunder, når vi er triste eller oppstemte, så er det sanger som trigger de følelsene. Når jeg hører musikk, vet jeg hvor jeg var da jeg hørte den første gangen.

Musikk når inn til hjerteroten, på en måte, hvor rart det enn høres, men det er sånn det er.

– Musikk er utrolig sterkt?
– På kveldsvakt på sykehus (Claudia Scott har jobbet mange år som sykepleier – journ. komm.) har jeg sunget for pasienter, og opplevde at en dame som ikke hadde snakket på mange år plutselig begynte å synge. Jeg sang en sang hun kunne, en som tilhørte aldersgruppen hennes. Det viser hvor sterkt musikk er, og hvor mye det kan gjøre for et menneske. Det er soundtracket til livene våre. Bilder uten musikk blir ikke det samme. Musikk når inn til hjerteroten, på en måte, hvor rart det enn høres, men det er sånn det er.

– Du og Alf Prøysen er jo i utgangspunktet svært forskjellige som artister betraktet. At du har valgt nettopp ham til denne spalten tyder vel på at musikk for deg til syvende og sist handler om den gode sangen, der musikk og historiefortelling går opp i en høyere enhet?
– Det er helt sant. Hvis du skriver sanger, tror jeg alle søker å få til den gode sangen, der hvor ting bare sitter sammen. Det er jo det som er en god sang, en tekst og en melodi. Selv «Ob-La-Di, Ob-La-Da» er en god tekst fordi den passer melodien, så det går ikke på kompleksitet. Jeg er helt klar over at «When Love’s On Your Side» på min siste plate har en ur-enkel tekst, men det er med vilje. Det er fordi den biten der ikke er så komplisert. Har du det bra i kjærligheten, har du kjærlighet i livet, så fungerer alt mye bedre. Det skal ikke mer til.

– Er det noe i Prøysens produksjon, sider ved ham som kanskje er blitt litt borte i vår tid, som dagens utøvere kan lære av?
– Sånn umiddelbart tenker jeg at han beveget seg litt etter tidene, han også. Jeg leste at han startet i 1947 og tidlig fikk et gjennombrudd, mens han senere måtte tilpasse seg tidene og skrive sanger for andre, blant annet Nora Brockstedt. Så ble det barnesanger. Jeg tror at du som artist må kunne fornye deg og utvikle deg, og jeg tenker at hvis ikke vi er nysgjerrige og utvikler oss innen jobbene våre, så stagnerer vi. Da må vi nesten finne på noe annet, mener jeg. Jeg tenker at hele vitsen med å jobbe innenfor et kreativt yrke er at vi er søkende og interesserte, ekte og ærlige. Jeg eksperimenterte jo selv med litt mer atmosfærisk musikk på 90-tallet, fordi jeg hadde et veldig behov for å prøve meg på noe annet, å prøve ut en annen side ved meg selv, å gå i et annet rom.

Claudia Scott i Mojave-ørkenen. Bildet er tatt av fotograf Rune Stokmo i forbindelse med Flowers & Thorns albumet i 1992. (Foto: Rune Stokmo)

I 1999 forlot Claudia Norge til fordel for Nashville, men flyttet hjem igjen i 2008.

– Etter alle årene i Nashville følte jeg at jeg kom litt tilbake til utgangspunktet, at jeg hadde gått en slags sirkel som var viktig for min utvikling. Det er jo gjerne sånn. Picasso malte figurativt da han var ung før han gikk over til kubismen. Vi må alle finne vår vei på en eller annen måte, man gjør forskjellige ting. Det å skrive sanger er jo gøy. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å gjøre det, men det er så mye annet arbeid som tar deg, regnskap og organisasjonsarbeid og det daglige liv. Luksusen er bare å kunne skrive og kose seg.

Claudia Scott og faren, Clive Scott, sammen på konsert til støtte for hjelpearbeid i Øst-Timor i 2003 (Foto: Privat)

– Siste spørsmål: Hva har Alf Prøysen hatt å si for norsk musikk?
– Han er en av de store inspiratorene innen norsk musikk. Jeg tror det er veldig, veldig mange som er inspirert av Prøysen. Han hadde så stort repertoar, så mye å spille på. Og gode sanger kan du arrangere i hvilken som helst sjanger og gjøre til hva du vil. Du kan dra det inn i pop, punk og jazz. Det er bare snakk om arrangementet. Jeg tror alle har et forhold til Prøysen, fordi han treffer en felles streng i oss alle, som tekstforfatter og som kunstner, sier Claudia Scott.

Alf Prøysen treffer en felles streng i oss alle, som tekstforfatter og som kunstner, sier Claudia Scott. (Foto: Arkiv)