– Det første som inspirerte meg som musiker? Si det. Jeg tror kanskje vi må nøste opp litt, sier Kjetil Steensnæs og myser mot vintersola på en kaféstol foran Rådhuskaia.
Han forteller om sine tidligste musikalske minner, som er av faren ved pianoet i stuen. Faren var ikke profesjonell utøver, men glad i musikk, og likte å synge «klassikere, gamle skillingsviser og sånne trubadur-ting». Hele slekta på farssiden var spillende folk, mens de på morssiden derimot var «helt håpløse». Heldigvis tok den «rette» siden bolig i unge Kjetil.
Kjetil Steensnæs valgte metalen i helt tidlig, ung alder. – Det var ganske harde ting vi startet med; Slayer, Kreator og Anthrax og sånn. Det var et kjempekick, og faren til han ene var kul og overlot kjelleren til oss, så vi var der hver dag. (Foto: Erik Valebrokk)
Ingenting han hørte på før han og vennene på ungdomsskolen startet thrash metal-band satte nevneverdige spor, men han nevner pliktskyldigst at han likte Europe og Bon Jovi.
– Mitt første helt bevisste valg var metal, og det var et kick å bryte med alt det de andre i klassen hørte på. Vi begynte å spille i kjelleren til en av kompisene mine, det var et sånt ekte rockekjellerband, med gitarer som kostet ingenting, inn i kassettspiller siden vi ikke hadde råd til forsterkere, hele den klisjeen der.
De var fire gutter fra samme klasse, og de kalte seg Ståle G. & co, ifølge Steensnæs «et sinnssykt dårlig navn». Det er lett å si seg enig.
– Det var ganske harde ting vi startet med; Slayer, Kreator og Anthrax og sånn. Det var et kjempekick, og faren til han ene var kul og overlot kjelleren til oss, så vi var der hver dag. Fra de harde metalbandene startet vi så reisen inn i progrocken, sier Steensnæs.
Etter en periode med Yes og andre progressive band, åpnet veien seg videre inn i jazzens forunderlige verden.
– Det var ingen regler, og alt var lov. Det må ha vært i ‘92 eller ‘93 at vi oppdaget Niels-Henning Ørsted Pedersen Trio som spilte på Festiviteten i Haugesund. Alt hadde gått så fort, så vi satt der med dongerijakker med Anthrax-logoen sydd på og hørte på Niels-Henning Ørsted Pedersen Trio og digga det, liksom.
For den som hverken kjenner Anthrax eller Niels-Henning Ørsted Pedersen Trio kan det presiseres at disse befant seg ganske langt fra hverandre musikalsk. Anthrax, som fremdeles er aktive, er et thrash metal-band som spiller fort, høyt og krevende, mens nå avdøde Ørsted Pedersen og kumpanene hans fremførte jazz av det noe utfordrende slaget, kort sagt musikk en gjeng kvisete ungdommer normalt ikke hører på.
Det høres i grunn ut som Steensnæs og vennene hans var mer enn gjennomsnittlig ambisiøse og bevisst oppsøkte musikk som er krevende å spille. Thrash metal, progrock og jazz befinner seg et stykke unna punk?
– Jeg har ikke filosofert så mye over det, men vi syntes det var gøy å tøye disse greiene. Da jeg begynte på musikklinjen på videregående ble det fag og harmonier og sånn, og jeg husker da at jeg så disse ringrevene på TV, som Eivind Aarset og de der. Du kan si det ble et slags startskudd da jeg så ham opptre i forskjellige sammenhenger, blant annet med Bjørn Eidsvåg, og jeg tenkte at det er en kul greie, å spille med masse forskjellige folk.
Kjetil Steensnæs i bandet til Bjørn Eidsvåg på Blå. (Foto: Erik Valebrokk)
– Var det da du skjønte at du ville bli studiomusiker, eller sessionmusiker?
– Jeg hadde nok mer drive på det enn på bandet. Jeg ville bli god og kunne spille med så mange som mulig.
Det var på Skeisvang videregående i Haugesund at en ung Kjetil Steensnæs møtte en noe eldre Tom Roger Aadland, som henholdsvis elev og gitar- og musikklærer. På dette tidspunktet var Aadland noe sånt som 30 år gammel og fremdeles 10-12 år unna å platedebutere, og Steensnæs sulten på å lære. Det var med andre ord mange år til de to skulle bli nære musikalske samarbeidspartnere. Men var så Tom Roger Aadland en inspirerende lærer?
– Ja, på den måten at han var veldig dedikert. Jeg hadde begynt å høre på gammel Mahavishnu Orchestra med John McLaughlin, og han kom forberedt til timen og hadde plukka «Birds Of Fire» til meg. Han satte seg ned med meg og viste en voldsom dedikasjon. Det var noe han tok skikkelig på alvor. Jeg kom trekkende med masse ting som ikke var helt hans stil, men han nikka og ga meg veldig rom. Jeg vet han hadde en haug med gitarelever, og i stedet for å dytte på oss sine ting var han en klok mann som fikk frem det beste i elevene sine. Han inspirerte deg til å jobbe med det du til enhver tid var inspirert av. Det er en ganske kul egenskap.
– Var det noen gitarister på den tiden som var spesielt viktige for deg, som du hadde å strekke deg etter?
– Jeg begynte å oppdage Knut Reiersrud, som dukket opp med masse greier. Det var vel på den tiden han ga ut Tramp, og han var viktig for meg da. En rød tråd hos meg er at jeg har vært veldig opptatt av norske gitarister. Utenlandske også selvfølgelig, men folk som Knut og Eivind som jeg så på TV var store helter. Jeg husker at jeg som en liten brydd gutt gikk opp til Eivind Aarset da han hadde spilt på Flytten, og at han var supersnill og lot meg prøve sølvgitaren sin. Han var veldig kul, så det var de to som var de store for meg.
– Og du har helt sikkert spilt med dem i voksen alder?
– Jeg tror ikke jeg har spilt med Knut, men jeg har jo spilt med «alle» som har spilt med ham.
Steensnæs forteller om da han flyttet til Oslo og spilte i coverband uten å komme noen særlig vei, men på et tidspunkt begynte å spille med David Wallumrød, Tor Egil Kreken og Torstein Lofthus.
– Vi var det første bandet til Maria Solheim, og på den tiden kom et skifte hvor jeg oppdaget gammel country og blues. Det må ha vært i ’98-’99. Det er kanskje litt pretensiøst å si, men det var nesten som å se lyset, å få en åpenbaring. Det var klisjeen om tre grep og sannheten, den friheten som lå i bare å legge alt i å få nerve i tonen, å spille enkelt. Det var en helt ny verden for meg. Det var et kick. Jeg hadde jo masse sånne duppeditter og høye racks og stereo ditt og stereo datt, men det var en befrielse. Jeg tuller ikke. Hvis det var mitt big bang, så er det ekkoet av det som driver meg den dag i dag, sier han med uforfalsket, ekte entusiasme.
– Jeg begynte å fordype meg i gammel country, som Johnny Cash, Willie Nelson, Hank Williams, og dessuten gammel blues. Alt det der. Da begynte ting å skje også fordi jeg insisterte på et bestemt uttrykk, forteller Kjetil Steensnæs til journalist Erik Valebrokk og Ballade. (Foto: Erik Valebrokk)
– Jeg kastet alt annet på sjøen, kjøpte en Telecaster og en rør-amp og plugget rett i, og ble selvfølgelig veldig puritaner. Det er jo det første som skjer, at du blir skikkelig høy på deg sjøl og din nye oppdagelse.
Den neste – og kanskje aller viktigste nyervervelsen – var en gammel Fender pedal steel-gitar som han kjøpte av en gammel musiker i Göteborg. «Det är gammal skit, den är din för 5000 spänn», sa han, og en lykkelig Kjetil Steensnæs kjørte hjem med gull i lasten.
– Jeg begynte å fordype meg i gammel country, som Johnny Cash, Willie Nelson, Hank Williams, og dessuten gammel blues. Alt det der. Da begynte ting å skje også fordi jeg insisterte på et bestemt uttrykk. Jeg er ikke den eneste som har vært gjennom en sånn bevisstgjøringsprosess. Jeg gikk fra å lære meg så mye at jeg kunne spille alt, til å insistere på bare å spille én ting og få det til å fungere. Da løsna det, og plutselig hadde jeg masse å gjøre. Det ble et veldig tydelig vendepunkt.
Dette var på et tidspunkt hvor det strengt tatt ikke var mye til countryscene i Norge. Den forrige bølgen, den såkalte «rootsbølgen» i første halvdel av 90-tallet, var historie, og det tok ennå mange år før den gryende «nordicana»-scenen begynte å gjøre seg gjeldende. Hvordan kunne Steensnæs benytte sin nyvunne entusiasme for countrymusikken i møte med oppdragsgivere som Maria Solheim, Maria Mena eller Morten Harket? Klarte han å tilføre sin egen countrysignatur hos dem?
– Det er et veldig godt spørsmål, og svaret vil jeg si er «i vekslende grad». Det var ikke sånn at jeg plutselig låt hundre prosent cowboy i alle sammenhenger, men det var noe med at jeg fant et eller annet som var veldig meg, en trygghet på hva som skulle være min tone. Men jeg husker første gang jeg hadde med pedal steel i studio med Maria Solheim, så sank hun ned i stolen og stønnet «æ hate country». Det var ikke helt akseptert på den tiden.
– Nei, country var helt ute den gangen.
– Jeg husker folk lo. Jeg satt og spilte pedal steel, og folk fniste litt, men jeg hadde sånn kick på det.
– Det kunne ikke du bry deg om.
– Nei, og jeg fikk spille pedal steel og Telecaster med alle de du nevnte, men absolutt med måte.
– Naturligvis, men da countrymusikken endelig kom tilbake til heder og verdighet, da snakker vi vel sånn egentlig 2015, 2016, fikk du på en eller måte følelsen av haha, nå er det min tur, nå er tiden inne?
– Du kan vel kanskje si det. Jeg husker ikke helt, men du kan si vi rendyrket det i Darling West, ett hundre prosent, og ikke bare en farge av det.
Kjetil Steensnæs i vårsol og betong ved Aker brygge i Oslo. – Jeg var nyfrelst og hadde alt dette å ta inn. Det var en perfect storm, veldig mange ting som traff samtidig, sier han om tiden da han rendyrket country-uttrykket. (Foto: Erik Valebrokk)
Steensnæs og Tor Egil Kreken, som senere skulle starte Darling West sammen med sin kone Mari Sandvær Kreken, spilte blant annet sammen i et bluegrassband forut for dette. Steensnæs minnes hvordan de rundt 2000 var opptatt av soundtracket til Coen-brødrenes film O Brother, Where Art Thou? og musikken til Gillian Welch, og at de ofte så bandet Respatexans med Aslag og Lars Håvard Haugen, Geir Sundstøl, Knut Hem og Bjørn Holm som spilte på klubben Muddy Waters hver mandag.
– Jeg var nyfrelst og hadde alt dette å ta inn. Det var en perfect storm, veldig mange ting som traff samtidig. Da vi startet Darling West hadde vi holdt på med det her en stund, og da fikk vi rendyrket det.
For å være pinlig korrekt startet Darling West (DW) som en trio med Mari og Tor Egil, men Kjetil kom inn på et veldig tidlig tidspunkt slik at gruppen i realiteten var en trio allerede før det var snakk om å spille inn noen plate. Det første DW-albumet kom først i 2014, og bar tittelen Winter Passing. Steensnæs var også med som fullverdig medlem på de neste to platene, Vinyl And A Heartache (2016) og While I Was Asleep (2018).
Samarbeidet mellom Steensnæs og hans gamle gitarlærer Aadland startet lenge før dette, med innspillingen av Aadlands tredje album Det du aldri sa fra 2011, der eleven er oppført med «gitarer, dobro og steelgitar». Hvordan kom det profesjonelle forholdet de to imellom i stand?
– Han hadde vært mye utenlands, i Sør-Afrika og Irland blant annet. Han hadde gjort sin første plate som var engelskspråklig og het Obviously Embraced, og så hadde han gjort den første Dylan-saken sin, den som het Blod på spora. Men da han skulle spille inn Det du aldri sa tok han kontakt med meg og ville at jeg skulle være med på gitar. Da ble jeg jo med, og så gjorde vi en turné, og siden har jeg vært med på alt han har gjort, både plater og turneer.
Kjetil Steensnæs med Tom Roger Aadland, musikklæreren fra tiden på Skeisvang videregående i Haugesund, og bandkollegaen i voksen alder. (Foto: Erik Valebrokk)
Vi har for lengst etablert at Aadland var en inspirerende lærer, men er han en inspirerende fyr i seg selv?
– Det er han, og han har stadig den samme gode egenskapen som da han var lærer, og gir masse rom. Det høres kanskje litt defensivt ut, men det er ikke sånn at han bare står på siden og ber meg fikse ting. Han viser tillit og er veldig åpen for å bli overrasket og trukket steder han ikke tenkte på. Samtidig har han noen knagger der han ser om ting fungerer eller ikke. Det er også sånn for meg at låtene han lager er inspirerende å spille på. Det er jo virkelig bra ting, og det er en inspirasjon. Dessuten er han flink til å lokke deg litt ut på glattisen, umerkelig tøye ting, som å foreslå at vi kan rasle med noen nøkler på gitaren og sånn. Han har jobbet med ganske alternativ musikk også, så han er ikke fremmed for å benytte ekstraordinære virkemidler i studio eller live. Han kan gå ned på kne og hviske, eller legge seg på ryggen på scenegulvet. Han har absolutt det litt eventyrlystne over seg. Jeg har vært med på litt av hvert, altså. Sindige mannen, haha.
– Tror du han lar seg inspirere av det du tilfører da?
– Ja, det tror jeg jo.
– Det er sikkert vanskelig å svare på når det dreier seg om en selv, men det er vel en grunn til at han vil jobbe sammen med deg igjen og igjen?
– Det er nok det. Jeg har sagt dette før, og det er at han har et eller annet som er sunt for meg. Både menneskelig og musikalsk. Jeg har godt av å være i Tom Rogers sfære. Jeg blir veldig trygg og uredd rundt ham, og kan våge meg ut på ting jeg ellers ikke ville tenkt var innenfor. Jeg vet om folk som responderer annerledes på ting enn ham hvis jeg prøver å bevege meg litt ut på glattisen.
Kjetil Steensnæs med Tom Roger Aadland. (Foto: Erik Valebrokk)
Kjetil Steensnæs har spilt på en lang rekke plater, men ikke vært så mye å se på TV-skjermen som enkelte. Når det er countrysending i Stjernekamp får han en telefon fra produksjonsselskapet og han har spilt dobro én gang i Hver Gang Vi Møtes, men undertegnede skvatt godt da han og flere kjente fjes dukket opp som bedehusband i en episode av dramaserien Lykkeland. Med tanke på at han er fra det delvis gudfryktige Haugesund, har han selv bakgrunn fra bedehusmiljø?
– Haha, ikke fra det klassiske bedehusmiljøet, men foreldrene mine tok meg med i kirken i ny og ne, og jeg var litt involvert i KFUM og Ten Sing og sånt, men ikke bedehus. Det var helt ukjent for meg.
– Da har du vel i det minste delvis litt musikalsk ballast derfra?
– Det har jeg.
– Tror du det gjorde at countrymusikken – som er litt beslektet – traff deg så hardt da du først ble oppmerksom på den, at noe av den musikalske enkelheten og at også det tekstlige var noe du kunne kjenne deg igjen i?
– Det kan nok være. Det var en slags reise fra Ten Sing til den kompromissløse prog-greia vi herja med nede i kjelleren. I Ten Sing var fokuset at noe skal formidles som er viktigere enn deg selv, og det er en ganske grei spagat å stå i. Lærdommen fra Ten Sing var at det ikke handler om deg, men at du sammen med andre skal bygge opp noe som skal formidles. Jeg var ikke oppmerksom på det da, men i etterkant ser jeg at det var voldsomt viktig for meg som sessionmusiker.
I den forbindelse er det kanskje ikke helt fjernt å anta at når Steensnæs står på en scene sammen med folk som David Wallumrød og Karl Oluf Wennerberg, så kan det også virke inspirerende?
– Absolutt. Medmusikanter er kanskje den viktigste inspirasjonskilden, så enkelt er det. Men jeg har tre ting: Jeg har noen helt sentrale plater som har betydd mye, så har jeg folk jeg har spilt med, og det er mange, og til slutt har jeg konkrete gitarister. For meg er Vidar Busk, Knut Reiersrud og Geir Sundstøl de aller viktigste og mest inspirerende som jeg har plukket veldig mye fra, sier Steensnæs, og erkjenner at han også har spilt med svært mange av dem han anser som landets beste musikere.
– Det inspirerer meg den dag i dag, og jeg lærer selvfølgelig ennå av de jeg spiller med.
I Ballades «Inspirasjoner»-serie snakker vi med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
