I sommer fylte Pål Thowsen 70 år. Her forteller trommeslageren om oppvekst og et liv i musikken: – Jeg har spilt med veldig, veldig mange flotte mennesker... skulle gjerne tatt med alle, men det blir for mange. Så dette blir viktige ting, oppvekst, livet mitt.(Foto: Nadina Helen Bakos)
– Går bånnet? Da bare begynner jeg. En samtale med Pål Thowsen
Trommeslager, komponist, orkesterleder, pedagog. Opplev Pål Thowsens fortelling om oppvekst og livet som musiker, med egne ord, i samtale med musikere og kollegaer Unni Løvlid og Håkon Høgemo.
Teksten er en samtale mellom Pål Thowsen, Håkon Høgemo og Unni Løvlid, på Thowsens kontor på Norges musikkhøgskole (NMH) i juni i år. Pål Thowsen er gjengitt i direkte tale, derfor er stilen lagt i et muntlig og dagligdags språk. Tekstbolkene i kursiv er sitater fra venner og nære kollegaer i musikken.
Pål Thowsen er trommeslager, komponist og orkesterleder innen jazz og beslektede former. I tillegg er han førsteamanuensis på fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk ved Norges musikkhøgskole. (Foto: Roar Vestad)
Av Unni Løvlid, musiker og førsteamanuensis ved fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk, NMH
Fy fa’n, klokka bare går vett’u.
Asså jeg kan ikke gå inn på alle mennesker og band jeg har spilt med, da blir det Se og hør. Jeg har spilt med veldig, veldig mange flotte mennesker, men desse folka her, er viktige for meg… skulle gjerne tatt med alle, men det blir for mange. Så dette blir viktige ting, oppvekst, livet mitt.
Jeg bjynte jo så jævlig ung. Og da, ikke sant, jeg vokste opp i Lillestrøm, og det, ikke sant, i en tid hvor liksom musikken begynte virkelig å skinne igjen i hele verden med popband og alt som var og… og miljøet i Lillestrøm i oppveksten min, var utrolig rikt. Og da begynte jeg fort i Vigernes skolekorps. Veldig tidlig, jeg var 7 år. Og da traff jeg da masse mennesker som hadde samme interesse som meg. Blant annet så traff jeg en der som…der var jo et band der som hette Undertakers Circus, som var veldig kjente i Lillestrøm, og litt uttafor da, på den tiden der. Og da var der en… som heter Greni (Svein Greni, red.mrk.). De drev da Undertakers Circus, og Svein blei veldig viktig….viktig for meg i den perioden. Og så bare gikk det litt, og så da begynte jeg å spille i masse popband og masse ting, og da traff jeg åsså noen som hadde litt sånn jazzinteresse, og da begynte jeg i en trio som…sammen med en som hetter Arild Stav og Dag Thoresen. Og Dag, han gikk og tok bass-timer hos Arild Andersen. For jeg hadde jo ikke peiling på hvem Arild og de var på den tiden der, jeg var jo altfor ung. Og Dag foreslo at Arild burde høre på en bitteliten spirrevipp som spilte på trommer, og det var slik Arild hørte på meg første gangen. Og så ba han meg hjem til seg da. Han bodde jo rett oppi gata der, og da… Da var jeg 13 år. Alle de menneskene jeg møtte på etterpå var på grunn av Arild. Og Dag Thoresen har jo blitt en av landets beste billedkunstnere etterpå, og Arild Stav, han driver jo og spiller, og han er jo kjempeflott arrangør og klarinettist. Så dem holder på ennå.
Første gang jeg hørte ham, var på en ungdomsklubb på Kjeller utenfor Lillestrøm. Måten han spilte cymbal på…en eller annen swing som…så vokste han jo og ble en fantastisk trommeslager må jeg si. Også europeiske musikere ble jo oppmerksom på ham… Han er en av mine beste venner fremdeles, og vi prater jo, han er en kjernekar.
Han kom jo hjem til meg etter skolen, så spelte vi bass og trommer. Jeg kjøpte inn et trommesett, som han kjøpte av meg seinere. Men jeg tenkte jeg måtte ha et sett i stua, ikke bare for Pål, men vi hadde jo ganske mange musikere innom huset. Garbarek, Christensen, utenlandske musikere som spilte, og som kanskje trengte overnatting på turne… Så det passa å kjøpe inn et sett som sto der. Vi hørte mye på plater. Og så ble han jo med i bandet mitt, han var med i kvartetten hele tiden. En fin tid.
Jeg veit ikke om Pål vet om det, men en av replikkene til karakteren Stælken Gundersen som kona mi Hege Schøyen lagde, har et sitat fra Pål; Ok, den er grei. Jeg vet ikke om han vet om det en gang hahaha. Jeg kan si mye fint om Pål.
– Arild Andersen
Å lytte på plater med Arild Andersen var innpasset til jazzen da. Og da var det den perioden der da. Og da spilte Arild og jeg trommer og bass i fire år. Og i den perioden når… før jeg ble med i bandet, så var jo Jan Garbarek, Jon Christensen og masse, masse, musikere hjemme der og øvde. Og da kunne jeg sitte på soffaen der og høre på dem øvde da… og da…og da var det jo helt utrolig å høre Garbarek da lete etter tonen sin. Som han fant. Og det var jo liksom hele…jeg måtte holde meg fasst i sporet der når han dro til asså. Og samme med Arild, han fant jo tonen sin. Det er jo derfor der er liksom Andersen-tone. Radka Toneff kom inn og ble en del av klikken vår. Hun og Arild var sammen, og da ble jeg med i det bandet der 1977-78, så gjorde jeg den plata hennes. Så hun….det var helt rått, kjempebra.
Og Jon Christensen…han…eneste han var opptatt av var at han skulle låte som ingen andre. Og da spurte jeg han, da var jeg liksom 14-15 år; å hva, åssen gjør du det? Og da bare sa han; jeg bare gjør det je da vettu. Sa Jon, sånn som han kan si det. Og det gjorde han jo, og det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor han måtte gjøre det. For atte jeg var jo da…asså jeg kopierte jo alt jeg kunne. Men han var kommet over det, så han hadde begynt å bli Jon. Den perioden var helt utrolig. Og oppveksten med Jan, jeg spilte jo mye med han. Jeg kjøpte jo Volvo duett-bilen hans, og den brukte 1 liter olje fram og tilbake Oslo-Lillestrøm, så jeg måtte stoppe på motorveien og fylle olje. Det kan du flette inn. Kjøpte den når jeg var 17 år, og jeg hadde lappen dagen jeg var 18 år. Så kunne jeg kjøre rundt i bilen til Jan i 1973.
Ledige stillinger
Jon Christensen, Radka Toneff og Pål Thowsen på Spellemann 1978. (Foto: Terje Mosnes)
Også ble jeg med i bandet til Arild. Når jeg var 17 år. Og da spilte jeg med Arild i sånn cirka i ti år… med sånn forskjellige ting som….som jeg var med på. Han lærte meg alt det jeg kan nå, men jeg måtte jo selvfølgelig finne ut sånn åssen jeg kunne bruke det. Fordi atte… alle sa liksom hvor heldig jeg er, og jeg tenkte ikke over egentlig at jeg var heldig, jeg var…asså jeg bare ville spille. Jeg skjønte jeg var heldig, men jeg tenkte ikke noe over det. Ikke sant, når du sitter på en klubb i Gøteborg, og hele bandet til Chick Corea sitter under cymbalet mitt, ikke sant… det var Return To Forever, elektriske bandet som jeg var veldig fan av. Da tenker jeg ikke, fader jeg er heldig. Asså da var det, spill som det er siste gangen du….spiller. Jeg kan ikke stoppe å spille og si; jeg er heldig, Mr. Corea. Så det… Men jeg veit jo jeg var heldig. Jeg har prøvd. Det var starten.
Jeg husker at jeg likte å tromme fra jeg var tre år asså. Jeg hadde ikke no alternativ. Skole var veldig vanskelig og trøblete. Fordi atte jeg visste jo hva jeg skulle bli i første klasse. Jeg skulle bli trommeslager. Og det var litt trøblete, sånn sett. Selv om det var veldig fint, at jeg visste hele tiden og hadde retning. Mamma spilte zitter, broren min på gitar, pappa på fiolin… Og da tromma jeg. Det var Lillestrøm. Pappa var god til å spille fiolin, jeg skjønte ikke at han var så god, fordi atte det var bare at han spilte. Han var frisør. Han spilte alle gamle melodier som vi vokste opp med, leste noter, og… men jeg bare husker en jævla fin tone, men jeg skjønte ikke at det var det, for det var bare vanlig fiolin. Men han kunne blitt god hvis han bare hadde tørt. Hadde jeg vært 15 år eldre så hadde jeg backa han til å tørre å satse på det. Men på den tida der, den generasjonen der, dem tørte ikke, fordi atte å bli musiker da var helt katastrofe.
Bak fra venstre: Janne Schaffer, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Palle Mikkelborg. Pål Thowsen ved trommene øverst til høyre. – Jobba veldig mye med dem, kommenterer Thowsen. – Traff Palle sammen med Terje Rypdal allerede i 1978. Og Niels-Henning traff jeg i forbindelse med Palle. Og Janne Schaffer ble jeg kjent med her, og var med i bandet hans. (Foto: Privat)
Dem skjønte jo at jeg kom til å bli musiker, men det var asså… de var redde. Fordi atte det var jo fyll og… og da på dagsrevyen hadde dem vist jazzmusikk fra Amerika for første gang, og folk fikk jo helt hetta. Så det… det at jeg skulle bli musiker var de selvfølgelig redd for. Men så traff de Arild, og han var jo ti år eldre enn meg, og prata med han og skjønte at det var et yrke da… Åsså bjynte det å gå veldig bra sånn med meg åsså sånn, og da… Og det var jo veldig hyggelig. Men i starten var de dritredde, faren min var jævlig redd. For der skulle du bli noe, du måtte ha en jobb asså. Så jeg kom meg gjennom handelsskolen, for da atte kunne jeg få jobb i butikk. Viss du ikke hadde det, så kunne du få jobbe i lageret. Men jeg kunne få jobbe i butikk da. Men det var helvete å gå på den handelsskolen. Kjempetrøbbel, så det.
Arild ble da reservepappaen min. For han ringte rektor på handelsskolen og ba meg fri en uke. Forde atte jeg fikk lov å være med på turné og et TV-program. Det var med Sheila Jordan og Jan Garbarek. Og Bobo Stenson, og Arild på bass, og meg på trommer da. Og da fikk jeg dra på den turneen, og det ble arbeidsuka mi. Så jeg jobba aldri i butikk. Det er ganske kult da.
Det er egentlig helt sånn sinnssykt, men jeg levde av musikken som 16-åring. Men jeg var heldig som traff de gutta jeg traff da. Det ene dro med seg det andre. Jeg traff Ketil Bjørnstad veldig tidlig i starten hans. Han er bare 1-2 år eldre enn meg, eller jeg husker ikke jeg. Og det er sånn jeg kom inn i systemet Polydor, det var gjennom Ketil Bjørnstad. Han var jo helt utrolig gutt, og han…han har kalt seg lat i alle år, men viss der er noen som har gjort 50 liv på den kloden her, så er det han. En helt utrolig herremann. Han hadde akkurat fått platekontrakt og da, og det var jo utrolig hyggelig da. Og da fikk jeg være med på ti plater med han, som han gjorde tidlig 70-80-tall. Men det var sånn jeg traff sjefene på Polydor som det hette da. Og det er Universal nå da.
Jeg tror meldingen jeg sendte Pål på sist bursdag, samler alt: Kjære Pål! Gratulerer med syttiårsdagen! Du er en av de største heltene i mitt liv! Du er en fantastisk person og en helt unik musiker. Det er platene med DEG jeg spiller mest når jeg ser meg tilbake. Alltid imponert av din evne til å lytte, din punch, din fargerikdom og dine utrolige og suggererende groover. Ja, en fantastisk musiker, men også et enestående menneske.
Din evige venn og beundrer – Ketil Bjørnstad
Og da gjennom Ketil så traff jeg da Ole Paus, som…som jeg også syns var en helt utrolig sanger. Jeg spilte mye med Ole og jeg syns han var helt utrolig nydelig. Merkelig fyr, men veldig…og alle syns jo han sang som ei kråke, men det gjorde ikke jeg. For jeg elska stemmen hans. Men han hadde et plateselskap som hette Zarepta. Så spurte jeg Ole om han kunne tenke seg å gjøre en trommeplate. Med meg og Jon Christensen. Og bare atte han sa ja til det, er jo helt ufattelig, det er jo helt sinnssykt, for det er jo mye trommer. Men vi måtte ha med Arild og Terje Rypdal, for de atte, det ble litt for snevert med bare trommer. Og det er litt kult. Den plata vi gjorde, den ble kåra til en av fem beste platene i New York City Jazzrecords 2025, nå nylig. Og det er visst et veldig prestisjefylt tidsskrift i New York. Det er da 45 år etterpå, det er litt kult. Det veit jeg Jon hadde likt da. Så det var den da.
Det var en utrolig flott tid jeg hadde med Terje Rypdal. Og helt til nå, så er det jo bandet Conspiracy som vi gjorde plate med i 2020, og det bandet er ennå. Terje kom jo fra rockeverden. På hver lydprøve så spilte vi The Shadows-låter. Og han gjorde det jo bedre enn Hank Marvin. Det som var spessielt med Terje, sant… Alle jobber vi gjorde ute i Europa, så tokk han det opp på bånd. Og da satt han ofte på natta og hørte gjennom det. Og så fikk vi serrvert på frokosten hva han ikke likte. Og det er selvfølgelig tøft å få på frokost, men det er utrolig lærerikt. Det var en kjempetid og er det enda.
Og liksom, da… åsså spurte jeg om å få gjøre en plate da på Polydor…. Etter at Jon og jeg hadde gjort den plata. Og det hadde dem veldig lyst til, så gjorde jeg første plata mi, og så begynte det å selge mye plater. Da begynte den ballen der å rulle, pluss at jeg spilte med masse, masse folk. Hvis du ikke solgte plater, så fikk du ikke gjøre mere plater. Det var veldig enkelt, det var ikke sånn som nå. Det var en stor begivenhet, en LP da. Nå kan du gå hjem, og så har du lagd tre plater i løpet av en helj. Men da jeg vokste opp, så var det en begivenhet. Brukte ett år på hver plate. Jobba, jobba, jobba. Og da gikk klokka veldig fort asså. Nå er der ikke platebransje. Det er helt null. Det er ingenting. Det er jævlig trist…syns jeg da. Men de som vokser opp nå, de veit jo ikke det. For de vet jo ikke hva det har vært forno. Men det var jo…da skreiv avisene at vi kom et sted, fra vi kom til vi dro, nå er det ingenting. Holdningen til musikk i dag er helt annerledes. Fikk vi en plate, da hørte vi den plata til den gikk istykker.
Vi spilte inn de jazzplatene på ECM, da hadde de sånn veldig kjent nettverk i Europa. Platene til Arild. Og dem la turneer i hele Europa, åsså var vi jo kjempemye der da. Også med Rypdal. Hele Europa, omigjen og omigjen. Det var beinhardt turneliv. Autobahnen og rett på jobb. Den klikken jeg var i, var folk jeg visste hvor jeg hadde. Og det vakke no baksnakking mellom oss. Vi kunne bli drittlei hverandre, men da var vi veldig heldig, for vi hadde andre band å spille i. Å drive med. Så du bleikke låst i ett band gjennom mange år da… Rolling Stones de holder på nå. De har jo holdt på å drepe hverandre, men de spiller som kjempevenner. Men sånn erre, det er som et ekteskap. Det er ikke bryllupsnatta hver dag for å si det mildt, sånn er det å arbeide med kreativt fag. Og drikking og sånne ting det kunne du ikke gjøre, for da hadde du ikke klart dette her. Vi tok en der…men det var aldri noe fyll slik du kan høre om. Vi koste oss når vi koste oss…men det var beinhardt og selvølgelig var jeg dritt heldig som fikk oppleve dette her. For nå er det ikke sånn. Nå er der veldig få spillesteder, der er få ting av alt, og der er…. Når der var hundre av oss da jeg vokste opp, nå er der hundretusen. Det er forskjellen. Nå tok jeg littegrann av da, men du skjønte… Der er veldig mange, ikke sant, om beinet nå. Så det… Og det er jo litt det vi driver med her på skolen, det er liksom…utdanner vi for mye, ikke sant? For meg er det bedre at dem kommer herfra og jobber i barnehave, enn at de har vært på BI og jobber i barnehave. Det blir no utav dem. Dem lærer så mye av å gå på denne skolen at de vil få til no innenfor musikk, innenfor noe kreativt. Og det er jævlig viktig i den verdenen vi lever i nå. Syns jeg da. Jeg vil ikke prate politikk, men jeg syns det er viktig.
Helt i starten med jazzmusikk, så når vi spilte da, så var det…da er det om å gjøre at det ikke skal låte som i går ikke sant? Det er viktig. Men det kan også bli veldig slitsomt hvis du har det at du må passe på at det ikke blei som i går for atte… for da kan det bli veldig sånn…gjennomtenkt. Men det du gjorde i går var drita bra, og da er det ikkeno problem å gjøre det igjen. Og det lærte du mer og mer av. At det var ikkeno problem for….det låter så flåsete når jeg sier det, men når du hadde et visst nivå da, så visste du jo at det du gjorde ikke var dritt, så da syns jeg det var deilig å gjøre det sånn igjen. Selv om det ikke var akkurat sånn, selv om det var sånn. Men jeg syns det var deilig at da kunne du slappe mere av når du spiller den låta du har gjort, ikke sant. Hvis du spiller en folkelåt så bør jo den være litt sånn at folk kjenner den igjen da, du behøver ikke gjøre den forskjellig hver dag selv om den blir forskjellig. Så sånn sett, det var deilig.
Og så havna jeg inn i poppen en periode. Og da var jo Tor Endresen med, og da når han var med, var han totalt ukjent. Ingen i Norge visste hvem han var, jo der var noen i Bergen da. Og de…han er en fantastisk sanger. Fordet atte….liksom, han ramla bare rett inn i det asså. Folk kjenner jo Tor fra Lollipop og Grand prix og masse sånne ting, ikke sant. Men da han var med meg, så var han helt ukjent. Så det er det. Og så gjorde vi en plate da, som jeg syns solgte veldig, veldig bra. Og vi fikk hitlåt, en «Black rain»…og det var jo voldsomt. Men vi var en flopp, for vi solgte 20 000. Og da begynte jeg å lure på hva fan erre jeg driver med nå altså…ikke sant. 20 000 i dag, hadde du blitt bært på gullstol. Men det…vi ble en flopp.
Pål Thowsen (til venstre) ved trommesettet. (Foto: Randi Hultin)
Og…da…begynte jeg….hva pokker er jeg? Jeg er trommeslager, og da…alt var utrolig lærerikt. Når jeg sier pop, så er ikke det helt sant, for jeg tok med meg energien fra jazzen inn. Og det var veldig nytt. Og det veit jeg publikum likte da…energi har alltid vært viktig. Men det er klart når platene mine begynte å selge, det var ikke bra. For en jazzmusiker skal ikke selge noen plater. Da var jeg kommers…men det dreit jeg i, hva er kommers? At folk liker det, det syns jeg var helt topp. Det er jo derfor vi spiller da.
Jeg var 25 år i 1986, og hadde spilt i lokale danseorkestre i noen år da jeg fikk en kassett i posten. Det var demoer til Pål Thowsens album «Call me stranger». Reiste til Oslo til Rosenborg Studio på audition og sang en halv låt da Pål ropte «stopp!» fra kontrollrommet og jeg trodde alt var over. Så kom han inn i studio med en tåre i øyekroken, gav meg en klem og sa at jobben var min. Så dro vi til SAS-hotellet opp i baren, på toppen der vi kunne se fra slottet til stortinget, og han sa «Nå min venn er alt dette ditt». Alltid en skøyeraktig kommentar. Det ble to album og mange uforglemmelige konserter, og markerte starten på min karriere. 40-årsjubileum neste år og vi har snakket om å gjøre noe sammen igjen da.
– Tor Endresen
Sjangere har jeg ikke brydd meg noe om. Liker jeg musikken, så liker jeg det. Forde’atte jeg var der når Beatles kom. Og da var’e liksom… da var’e bare, bang. Jeg var der når’em kom. Det slo meg rett ut. Jeg va’kke mer enn fem år. Men det husker jeg jo. Åsså kom jo jazzen da, men jeg ga jo helt fan i… bare jeg likte det, så spilte det ikke no rolle. Så sjanger betyr ingenting, sånn sett. Jeg hadde god tid, det var jæskla fint. Åsså jeg hørte utrolig mye musikk. Eneste jeg hadde da var Luxembourg. Radio Lux hette det da. Men da hørte vi alt det fra England og Amerika da. Og så var det svensktoppar, var veldig populært, og så norsk radio. Og liksom da var du vokst opp med Wenche Myhre…og sånne ting da. Men det…jeg lærte mest av, var å høre mye dritt. Fordi atte det bygde smak. Men det…tenkte jeg ikke over da, når alle andre likte det. Jeg tørte ikke å si; jeg liker ikke det. Men jeg var veldig tidlig sånn, det liker jeg ikke. Veldig mye av den jazzen. Syns det var helt dritt. Måkke skrive det, men jeg likte det ikke. Men det som var bra var jo selvfølgelig veldig bra.
Pål Thowsen på NMH. (Foto: Kimm Saatvedt / NMH)
Studentene jeg har, studerer musikk. De skal vite hvem Burt Bacharach er. Behøkke å like det, men de skal skjønne det er ganske flotte komponister der ute… Det var bare ett navn. Jeg vil de skal vite om historia. De syns det er morro når jeg kommer med plater, alle veit jo jeg er Beatles-gæren, så det er jo helt fint det. Dem behøkke å like Beatles, men de skal vite at det er…og han der oppe, Elvis. Første som møter dem når de kommer inn på jazzen her, Elvis. Får helt sjokk. Der har vi virkelig historie. Live fra Hawaii. Det er jo historisk Elvis Presley. Normalt ville de møtt John Coltrane og Miles Davis. Men jeg liker hele musikk- og jazzhistoria.
Det var på verket i Øvre Årdal på 80-tallet, at eg høyrde om Pål Thowsen fyrste gong. Det var ei sterk musikkinsteresse i Årdal. Industriarbeidarane, særleg dei som er født frå midten av 50-tallet og til midten av 60-tallet, hadde ei voldsom interessere i jazz og blues og gode instrumentalistar. Mange av dei som jobba på verket hadde Pål som ein av sine største musikarar. Eg og jobba der, fram til 1993.
– Håkon Høgemo
Men hva er det å være god da ikke sant, jeg går tilbake til Beatles da. Er Ringo god? Selvfølgelig er han drita god, men i forhold til rytmiske ting ikkeno god. Men uten Ringo så hadde det ikke vært Beatles, så enkelt er det der. Og hva er god da? Det er svært tema asså. Det er smak ikke sant, du må ha veldig god smak. Det må du ha. Så det…. Men energi er veldig bra, samme om du synger. Du kan synge veldig svakt, men at du har energi. Det er sabla viktig.
Da jeg var ung så var jeg sånn atombombe som eksploderte hele tiden, men da var jeg heldig som hadde de eldre som sa til meg sånn og sånn. Så jeg var jo veldig heldig med min skole, for den fins ikke på denne kloden. Jeg spilte sterkt, mye hele tiden. Jeg hørte på meg selv på opptak, og det var jo helt jævlig å høre på. Du synger, og så har du en atombombetrommeslager, det er jo helt… Ikke sant, da har du Ringo igjen da som gjorde det beste utav musikken. Som spilte musikken bra. Det tok lang tid før jeg skjønte. Det forandra mye ting, men det tok mange år å lære noe sånt. Men det var jo at jeg fikk gjøre alle de platene med Ketil.
Jeg har vært med på cirka 150 plater, med ulike folk. Norske og utenlandske artister. På 70 av de hører du at jeg er ung, men det sier jeg ikke. Men jeg fikk være med på det. Så det er lang prosess. Jeg sier det, viss jeg får 50 år, så skal jeg bli god. Men da trenger jeg 50 år til, da blir jeg dritgod. Du blir ikke ferdig med det yrket her. Det er det som holder oss unge da, syns jeg. Blikke utlært, til bedre du blir, til mindre kan du. Nå spiller jeg helt strait, nå har jeg øvd på det, nå kan jeg det, du kan ikke det. Du må sitte og gjøre det omigjen, omigjen, omigjen, omigjen. Hva skal du gjøre imårra, jo det samme, bare på et annet nivå…men det å puste lærte jeg av en amerikansk trommeslager som var hjemme hos Arild. Fordi atte når jeg spelte veldig fort så holdt jeg pusten, og det…det å puste har hjelpa meg mye. Mange av kollegaene mine har trøbbel, rygg, armer, ett eller annet. Jeg har bank i bordet ingenting, men det kommer mye av at jeg har sitti riktig og pusta.
Jeg er kanskje litt sær med folk, eller kanskje ikke sær…men atte…jeg kjenner viss jeg ikke går sammen med folk. Da får jeg veldig trøbbel. Men det gjør jo alle da men…men det var jo litt av oppveksten åsså da, for det var jo noe som hette Club 7 ikke sant, der bodde vi jo. Der var hele kunstnernorge. Alt, forfattere, musikk, hele bransjen. Da var der jo masse folk som jeg ikke trivdes med, men som jeg måtte spille med. For det var oppveksten. For du sa ikke nei til spillejobber da, for da var det bare å spille. Spille, spille, spille, men… Det var gleden av å spille, bare å spille. Også begynte du å kjenne folk du trivdes med da. Åsså dem folka jeg traff veldig ong dem var jo veldig fine mennesker da. Arild, Radka, Jon Eberson… Vi har hele tiden, fra jeg traff Jon i 1973, hatt et glimrende vennskap. Bunnsolid vennskap hele tiden. Og første plata jeg var med på da var Moose Loose. Vi har hatt on and off musikalsk, men vennskapet har vært helt bunnsolid. Så han har betydd veldig mye. Og all ære til Christer Falck som nå har gitt ut hundrevis av plater under Norske albumklassikere på nytt. Det syns jeg han fortjener all ære for.
Pål har jo stort sett spilt som det gjaldt livet hver gang. Det er jo derfor han er så unik. Det er jo veldig få som klarer det der. Som når vi har spilt på kontoret hans, så har vi jo spilt som det var siste gang i livet de gangene åsså. Det der har vi til felles. Er stort.
For min del, må jeg jo si han kanskje har vert min nærmeste, helt siden 1974-75. Og det er lang tid. Vi ringer hverandre nesten hver uke. Vi er jo i hverandres liv. Begravelser og alt, da stiller vi opp for hverandre, det er veldig familiært. Så vi er veldig nære hverandre, sjelden nære.
Det som var veldig viktig for oss, var at vi kunne leve ut fantasiene våre gjennom det vi gjorde musikalsk, det er kjempeviktig. Vi har ikke holdt igjen på noenting.
– Jon Eberson
Også med egne band, så var det sånn; dem jeg liker å spille med. Ikke at det er verdens beste. Fordi atte jeg har vert borti de, forferdelige folk endel av de. Fantastiske å spille, drittsekker… Så de beste folka er stort sett veldig hyggelig. For da atte har dem ikkeno å bevise. Arild prata med meg om det å være hyggelig. Da jeg ble fortalt det der, så skjønte jeg ingenting. At det var samme flokk på veg opp, og på veg ned. For atte når du er på veg opp, så er det lett å være litt sånn… Det er viktig at du er ganske alright. At samme fan hvem du er, så er det beste å være hyggelig. Og i den klynga der, så er; spill hver konsert som siste konsert du spiller. Det er vanskelig å skjønne, for når du har en turne to år foran deg, så skal du liksom tenke over det. Skal jeg liksom spille som det er siste gang? Ja, det skal du gjøre, for da legger du lista sånn. Så høyt. Skjønte ikke en dritt når jeg ble fortalt det her. Da var jeg 15 år, jeg klarte ikke å ta det. Så det tok mange år.
Pål Thowsen på Kalvøya i 1976. (Foto: Bjørn E. Melbye)
Det var om å gjøre å overleve og drive med musikken. Det var nummer en…men vi skjønte at vi måtte tjene penger, for det var jæsklig mye folk som ikke tjente penger. Og vi ble aldri rike, men vi tjente penger. Og det at vi blei kjente var heller ikke målet. Det bare kom sånn. Nå er det å være kjendis et yrke. Hva er du? Helt latterlig, jeg er kjendis. Drit og dra asså. Men jeg prater veldig mye med studentene om sånne ting. At dem er klar over det. Men asså, alle her kommer ut og dem skaffer seg et eller annet å gjøre. Alle sammen. Og de kommer igjen etter dem har vert her, gjerne året etterpå, og det er kjempehyggelig å treffe dem igjen. Så jeg tror det går bra med dem alle sammen. Mesteparten som går her er veldig lidenskaplig opptatt av musikk. Alle som driver med musikk er utrolig priviligerte. Det må vi bare finne ut, selv om vi har det helt helvete innimellom. Sånn er det å være musiker, eller kreative ting.
Hadde en helt fantastisk periode sammen med Dag Arnesen, hvor han gjorde Norwegian Song. Som ble veldig suksess, platemessig, publikumsmessig, alt som var. Asia, Norge, all things. Og det var en fantastisk periode. Helt supert, 2007-2013. Grieg og folkemusikk, mye av det. Helt utrolig fint.
Jo mer jeg kjenner han, til mer blir jeg glad i han. Beskjeden og forsiktig. Han er så utrolig fin fyr. Han er jo grådig seriøs, han liker at ting skal være gjennomarbeidet. Og så er han jo veldig kreativ, og kommer med så fine forslag til løsninger. Når jeg kom med nye låter, så gikk han og tygget på de’. Og så måtte han tenke, før han tok i stikkene. Så kanskje neste dag, så kom han med en ny ide. Så det var så utrolig fint å jobbe med Pål. Han har jo vert innom mange musikkmiljøer, og drar med seg erfaringer, så der kommer alltid nye spennende ideer. Så det er alltid spennende å høre med Pål. Han er så pålitelig, alltid på høgget, og en drøm å reise med. Og det er viktig, når du turnerer. Han kommer alltid på tiden og er klar.
– Dag Arnesen
At jeg sitter her nå og kan gjøre det jeg drømte om da jeg var fem år, det syns jeg er ganske alright da. Ikke det at det at det er noe spesielt, men at jeg klarte det. Jeg visste at jeg skulle bli trommeslager 5 år gammal. Og det blei jeg. Og det syns jeg er ganske kult. Det som er med meg, er at jeg har vært utrolig forberedt når jeg har gått på jobb. Da er det ikke bare sånn du skal på noe imårra, da har jeg liksom gått gjennom, da er jeg jævlig forberedt. Og det er litt av den generasjonen min. Noe av siste Jon Christensen, min kjære venn, sa til meg før han døde, ordrett; Pål, vi har vært jævlig priviligerte.
Men det har selvfølgelig kosta. For kreativt, så er du jo svart i huet innimellom. Det veit jo alle som driver. Behøkke å forklare oss om det, ikke sant. Men når jeg ser på verden slik som folk mistrives i jobbene sine, kriger og…ja vi prater ikke om det nå, men folk er misfornøyd… Og da har jeg vert heldig, utrolig heldig. Jeg har fått lov å gjøre det jeg drømte om. Det syns jeg er…….og dette blir åsså feil å si, men jeg har ikke følt jeg har no jobb, for det har vert lystbetont. Og det er jo veldig få som kan si det da. Men viss det kommer ut feil, så låter det helt jævlig. Skjønner du? Det må skrives riktig. Men jeg hakke følt jeg har hatt no jobb. Ikke når jeg har studenter her heller, for jeg syns det er veldig gøy. Det er lystbetont. Jeg er priviligert.
Se Pål Thowsens biografi og diskografi hos Store norske leksikon.
