– Jeg vokste opp veldig beskytta, så det å komme til Zanzibar satte i gang så mange ting, forteller Emilie Heldal Lidsheim, som til vanlig er å finne som fiolinist i Ensemble Allegria, samt at hun er en tredjedel av stryketrioen LEO.
Jeg møter henne over en kopp kaffe på en solrik dag i begynnelsen av september, midt i en travel tid der hun både spiller flere konserter (sammen med Ensemble Allegria) på Ultima-festivalen og forbereder utgivelsen av sin første soloplate, Gap. Hun tar seg likevel god tid; svarer utfyllende på spørsmålene, og når hun ler (det gjør hun mye og hjertelig) blotter hun en skjev fortann som nok kommer til å bli noe av et varemerke så snart publikum åpner ørene for de flotte sangene hennes.
– Du er nå klar til å platedebutere med et album som skiller seg sterkt fra det du gjør som klassisk fiolinist. Hva var prosessen bak platen? Kom du inn i et modus der du skrev mange låter, eller er det ting du har samlet opp?
– Nei, det er nok det første. Etter at jeg var ferdig på Musikkhøyskolen, jobba jeg et år i Oslo-filharmonien. Jeg peila meg inn på klassisk musikk og den greia, men så kjente jeg bare at jeg hadde skikkelig lyst til å gjøre noe helt annet.
Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle skrive tekster, men så klarte jeg ikke å – jeg kunne ikke uttrykke alle de tankene mine med fiolinen alene.
Til Zanzibar for å spille taarab
Hun hadde allerede vært to ganger i Øst-Afrika (i 2010 og 2011) gjennom kulturutvekslingsprosjektet Umoja Cultural Flying Carpet – finansiert av UD og organisert gjennom et valgfag på Norges musikkhøgskole. Her ble hun kjent med både norske jazzmusikere og dansere – samt musikere, dansere og akrobater fra Tanzania, Uganda, Kenya og Etiopia.
– Så i 2014 dro jeg tilbake til Zanzibar, og bodde der i noen måneder mens jeg jobbet som musiker og lærer og utforska deres tradisjon og kultur. De har en sterk fiolintradisjon i den lokale taarab-musikken der, en populær sjanger med røtter i arabisk musikk.
I kjølvannet av det siste oppholdet var hun med på å danne bandet Matona’s Afdhal Group (afdhal er arabisk for «det beste») sammen med Harald Lassen (norsk saksofonist som i 2014 bosatte seg på Zanzibar for å bygge opp en jazzavdeling for unge musikkstudenter på Dhow Countries Music Academy/DCMA) og DCMA-lærer Mohammed Izza Matona (oud, vokal), samt de norske musikerne Martin Lie Svendsen (gitar), Stian Andreas Egeland Andersen (bass) og Ivar Myrset Asheim (trommer, perkusjon).
Bandets debutplate ble utgitt i 2018, og er et spennende sjangerkryssende bekjentskap. Det er forfriskende å høre Lidsheims fiolin i feiende flott samspill med Matonas oud – og hvor ellers kan du høre melodien fra «Per Spelmann» klimpret frem på det arabiske strengeinstrumentet (i den tradisjonelle zanzibarske låten «Muhogo Wa Jang’ombe» – som mange kjenner gjennom legendariske Bi Kidudés tolkning)?
– Tiden på Zanzibar satte veldig spor. Det å få bo i et land med mye turisme og mye fattigdom, men også en helt annen og veldig stolt kultur ga meg perspektiver både på deres samfunn og mitt eget, sier hun.
– Det var etter at jeg hadde vært der at jeg begynte å skrive, for jeg hadde ikke egentlig tenkt at jeg skulle skrive musikk, jeg. Flere av låtene på debutplata mi bare datt ut etter at jeg kom hjem igjen. Det var mange tanker om kulturen jeg hadde møtt der og forskjellene på deres samfunn og vårt; kanskje opplagte ting, men jeg fikk kjenne det litt mer på kroppen.
– Du skulle bli fiolinist?
– Ja, jeg skulle bli fiolinist. Jeg skulle ikke bruke tekster, jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle skrive tekster, men så klarte jeg ikke å – jeg kunne ikke uttrykke alle de tankene mine med fiolinen alene. Så da kom halve debutplata mi i løpet av noen måneder.
– Er det tekster som tematisk er knyttet til Zanzibar?
– Ja, eller om ikke Zanzibar, så den opplevelsen av å oppleve en helt annerledes kultur på godt og ondt. Å oppleve mer fattigdom og tøffere kår, men også oppleve et helt annet forhold til rytme enn hva vi har i den vestlige klassiske musikktradisjonen som jeg kommer fra.
ÅPEN FOR TOLKNING: – Noen kunstnere er kjempegode på å være konkrete, men jeg er ikke der. Jeg liker likevel at sangene jeg skriver skal ha en viss aktualitet; at de beskriver eller kommenterer det samfunnet vi lever i, sier Emilie Lidsheim. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
– Tekstene dine går også på det nære; på det å finne seg selv?
– Både og. Det kommer litt an på hvor lenge jeg har vært i Norge – for jo lenger jeg har vært i Norge jo mer skriver jeg om det nære og personlige.
Politikk og musikk
– På platas åpningslåt synger du om hvordan «mørkehøst i mørkebrunt / splitter og stikker / skjulte meninger, løgn». Handler den om tiden vi er inne i nå?
– Ideen og nerven i låten kom i september/oktober når bladene faller fra trærne, det blir mørkere og du kjenner at kulda kommer – men den kom også etter at Donald Trump ble valgt til president. Andreverset er direkte knytta til det. Jeg har ikke lyst til å skrive for konkret, men tekstene har likevel av og til en helt konkret bakgrunn.
– Hva ligger bak platas tittel?
– Gap? Det er jo den ene låta som heter «Gap», som kanskje er et av de beste eksemplene på min opplevelse av å komme hjem til Norge fra et så annerledes samfunn som Zanzibar. Gapet mellom kulturer, mellom Zanzibar og Norge – eller mellom Vesten og afrikanske land – handler ikke bare om fattigdom og rikdom, men også om forskjellige måter å tilnærme seg verden og livet på. Samtidig synes jeg at det er innmari urettferdig å se – det er utrolig naivt, egentlig – jeg bare kjenner, shit, det er så sykt forskjell, det er så urettferdig. Så det er litt den opplevelsen også.
– Hva tenker du om de 50 Moria-barna?
– Ja, det kommer en låt om det (ler). Den er i gang. Det er et eksempel på en situasjon der jeg ikke har noe annet valg enn å sette meg ned og skrive en låt. Man må bare reagere og si fra på den måten man kan, sier hun.
– Jeg synes at det er helt hårreisende. Jeg vet at det er mer nyansert enn hva mange av oss kanskje vil ha det til, men jeg synes at vi må tenke menneskeverd og solidaritet, og ikke bare tenke flyktningpolitikk. Det går ikke. Ikke i en slik situasjon. Det går bare ikke.
– Debattklimaet har vel også hardnet til i løpet av de siste årene?
– Ja, det er så mye som er i endring. Det er såpass mye elendighet vi stadig møter at vi blir distansert fra så mye, og da blir vi kanskje mer ekstreme i holdningene – og får mer avstand til medmenneskeligheten.
– Musikk er en kanal der man kan skape debatt – musikk kan ta ansvar. Den trenger ikke å være politisk, men den er jo det også?
– Ja, musikken trenger absolutt ikke å være politisk, men den gir en mulighet for det. For meg er musikken mitt språk, hovedsakelig, og selv om jeg ikke er den mest politiske personen, så er det visse saker hvor jeg synes at det er utrolig viktig å si fra. Musikken snakker kanskje til en annen del av mennesket, og den kan nå dypere enn ord. Det er litt viktig at vi kan bli berørt av politiske situasjoner også emosjonelt – kanskje man blir litt mer involvert hvis man hører en sang kontra en politisk tale.
Solidaritet med alt som lever
Så var også Emilies egentlige solodebut en politisk låt. Jeg tenker da på sangen «En lang reise», som handler om de nigerianske skolejentene som ble kidnappet av den militante islamistiske gruppen Boko Haram – og deres lange vei tilbake til samfunnet og familiene. Sangen ble først utgitt som et av sporene på samleplaten Open Xpressions at Urban Sound Studios Vol. 3 (Nordic Black Theatre, 2017) – den gangen i et sparsomt arrangement kun for stemmen hennes og litt enkel fiolinplukking.
– Jeg har veldig sans for Open Expressions-prosjektet, som holdes hver tredje onsdag på Cafeteatret (drives av Nordic Black Theatre i Oslo, som frem til 2010 hadde sitt hjem på teaterbåten MS Innvik og på Parkteatret på Grünerløkka frem til 2001. Open Expressions har nå tatt en pause ut året på grunn av pandemien, journ. komm.). Det er virkelig åpent, med masse fine folk som møter opp og er åpne og støttende uansett hva du kommer med.
– Du tar egentlig opp to temaer i den sangen?
– Det stemmer. Grunnen til at jeg skrev den sangen var at mange av disse jentene kom hjem gravide eller med små barn, og opplevde da å bli utstøtt fra samfunnet fordi de var blitt utsatt for overgrep og hadde fått barn utenfor ekteskap.
– Dette er jo også litt i tråd med slik det var før metoo; at offeret måtte bære skammen?
– Ja, ikke sant, det er et godt eksempel på det. Sangen handler også om folk som bruker religion til å utføre handlinger som er helt forkastelige, så den er også religionskritisk. Det er skummelt når man bruker religion til å rettferdiggjøre ekstreme eller urettferdige handlinger. Det er feigt.
– Singelen du slapp i sommer, «Jeg er et dyr», er også en politisk låt. Hvorfor valgte du den som første singel?
– Kanskje fordi jeg synes den er den råeste og mest catchy låta. Det virker som om den slår an hos mange. På plata er den min sterkeste klimalåt.
– På plata veksler du mellom fiolin og sang. Gjør du begge deler samtidig også?
– Jeg prøver, og blir bedre og bedre på det. Hvis det er mye tekst, så er det ganske vanskelig. Jeg har aldri spilt Jeg er et dyr samtidig som jeg synger. Det er en låt man må synge.
– Det er solidaritet med alt som lever?
– Det var bra sagt. Det er ikke alltid så lett å beskrive låta si sjæl. Ja, det handler om solidaritet med naturen og til mennesker som bor forskjellige steder og har forskjellige forhold til naturen. Vi må ta vare på den naturen vi har, og unngå å bli for fremmedgjorte fra den. Men det er ikke bra å snakke for mye om låtene sine, det er bedre å høre på dem.
Mange sier at musikk er et universelt språk, men man kan heller si at det finnes mange musikalske dialekter – og at det krever at man setter seg inn i hver dialekts egenart og «grammatikk» for å kunne formidle den videre.
På turné med a-ha
– Sangen jeg falt mest for er platas aller siste, «Herredømme». Vanligvis roer man ned på slutten av en plate. Du gjør det motsatte, og tar det helt ut med et smell av en låt?
– Takk for det. Ja, jeg hadde litt lyst til bare å ha et litt livat bonusspor, på en måte. Litt surprise, «her kommer det en fantastisk danselåt» liksom.
– Det er fantastiske musikere også. Dere er en kvartett?
– Ja, vi ble det på flere av låtene. På bass og trommer har jeg med meg Stian Andreas Egeland Andersen og Ivar Myrset Asheim (begge spiller også på albumet med Matona’s Afdhal Group, journ. komm.), og så fikk jeg med Morten Qvenild i tillegg.
– For han ble egentlig med som produsent?
– Det var utgangspunktet, men tanken var at han også skulle være med litt her og der. Han har bidratt helt fantastisk.
– Er Qvenild med i livebandet også?
– Nei, det er kun trommer og bass, og meg på fiolin, bratsj og sang. Og så korer gutta også.
Lidsheim ble kjent med Qvenild da begge spilte i backingbandet til a-ha. De spilte begge på deres akustiske konsertplate MTV Unplugged – Summer Solstice (2017), og var med på Electric Summer Tour (2018); Lidsheim som del av en stryketrio.
– Morten er en veldig fin person å jobbe med – en veldig mild og hyggelig og ålreit person – og ikke minst en veldig kreativ og dyktig musiker. Han tenker nytt og spennende, og har med seg både jazztradisjonen, poptradisjonen og samtidsmusikk.
– Hvordan var det å reise rundt på turné sammen med a-ha?
– Det var et eventyr, og vi i stryketrioen digget å spille sammen.
Denne stryketrioen har fortsatt å spille sammen, nå under navnet LEO – med et bredt repertoar som favner pop, folkemusikk og klassisk musikk.
– Vi er en ganske fleksibel gjeng som både liker å jobbe med artister og å spille egen musikk. Jeg har skrevet noe musikk til trioen i sjangrene klassisk, jazz og folkemusikk, i tillegg til at vi har arrangert en del musikk til vår besetning. Alle tre liker å kombinere stryk og vokal, gjerne samtidig, så vi blir en slags sekstett.
SPILLER I NORSK-ZANZIBARSK BAND: Emilie Lidsheim spiller også i Matona’s Afdhal Group, som blant annet har flettet den norske folkemelodien «Per Spelmann» sammen med en tradisjonell zanzibarsk låt. – Det var faktisk Mohammed Izza Matonas idé. Han lærte «Per Spelmann» for lenge siden, og har lært den videre til mange av elevene på Zanzibar, forteller Emilie Lidsheim. (Foto: Pressefoto)
Et musikalsk hjem
– Hvordan oppdaget du sangstemmen den? Har du gått i sanglære?
– Jeg sang i kor da jeg var liten, og har alltid likt å synge, men begynte ikke egentlig å synge og ta sangtimer før etter mitt opphold på Zanzibar – da jeg begynte å skrive tekster. Jeg opplevde nok en ny type frihet som musiker da jeg var der som gjorde det lettere for meg å begynne å synge. I tillegg ble det både naturlig og nødvendig å synge for å kunne formidle tekstene mine.
– Du medvirker på alle platene til din far, visesangeren Karl Heldal, og den siste singelen din er en sang han har skrevet. Vi du si at plata di på en måte står i forlengelsen av hans kunst?
– Jeg tror at det er riktig å si. Jeg har ikke tenkt at «nå skal jeg ta det videre», det har egentlig bare vært naturlig. Jeg vokste opp med at han sang nye låter for meg, vi har diskutert tekstene hans og vi har spilt låtene på fester og konserter – så det er liksom bare en måte å uttrykke tanker, følelser og ideer på som jeg er oppvokst med.
– Så hjertet ditt er veldig i visetradisjonen?
– Det er det. Jeg har skjønt det mer og mer. Selv om jeg er utdannet klassisk fiolinist, så har jeg kjent at jeg liksom er hjemme i viser.
– Hva sa faren din om din versjon av hans sang?
– Han synes det er veldig hyggelig at jeg vil covre ham, og liker at jeg har tatt låta i en litt annen retning. Jeg har med meg jazzmusikere på plata, så da blir den noe helt annet – og jeg har egentlig lyst til at den skal være noe annet også, ellers er det nesten ikke noen vits i å gjøre en coverlåt.
– Jeg var nylig i en humanistisk konfirmasjon der sangen din far skrev til deg ble avspilt for konfirmanten.
– «Til Emilie» (fra albumet Vi går på gult, 2018, journ. komm.) altså? Så utrolig hyggelig å høre. Det skal jeg si til faren min. Det er jo også en fantastisk konfirmasjonssang, faktisk. Den passer til mange anledninger, egentlig.
– Hva var bakgrunnen for at din far skrev den?
– Det var i forbindelse med at jeg skulle reise til Zanzibar, noe som den gangen var et stort skritt å ta for meg.
Musikkens mange dialekter
– Du spiller også i kammerorkesteret Ensemble Allegria, som nylig var å se da dere spilte Nils Henrik Asheim-verket «Muohta» på Ultima-festivalen. Hvordan er det å stå med en fot i hver av to så ulike sjangre?
– Jeg merker at sjangrene beriker hverandre, og det er viktig å være innom og forstå forskjellige sjangre for å kunne være en god musiker – ikke minst i vår tid, hvor musikere i større grad gjør mange forskjellige ting og blander sjangre sammen til nye uttrykk.
– Bruker du noen av erfaringene fra den ene sjangeren over i den andre?
– Jeg har lært mye om timing og rytme ved å jobbe med viser, pop og verdensmusikk, og det er veldig overførbart til klassisk musikk. Jeg mener at det rytmiske aspektet er mer viktig i klassisk musikk enn hva man skulle tro. På den annen side tar jeg med meg en klassisk tilnærming til klang, dynamikk, artikulasjon og intonasjon inn i den rytmiske musikken, sier hun.
– Jeg har også lært veldig mye gjennom å jobbe med jazzmusikere og improvisasjon. Her har jeg tatt mange skritt, og det har definitivt gjort meg til en friere og mer skapende musiker også i klassisk musikk enn jeg var før. Mange sier at musikk er et universelt språk, men man kan heller si at det finnes mange musikalske «dialekter» – og at det krever at man setter seg inn i hver dialekts egenart og «grammatikk» for å kunne formidle den videre.
GLADE STRYKERE: Ensemble Allegria (italiensk for «glede-ensemblet») er et norsk kammerorkester på internasjonalt toppnivå, De består av 23 faste musikere, og har siden begynnelsen blitt drevet av musikerne selv under kunstnerisk ledelse av Maria Angelika Carlsen (Foto: Morten Nome)
– Har du et eksempel på det?
– Ja, du kan ta popmusikk, hvor det ofte er en trommis som er helt på slaget, eller at du jobber med metronomiske klikk på en låt. Da blir man veldig vant til å leke med klikket; at du drar på på den veldig stramme metriske rammen. Det kan bli supergroovy, da, helt metrisk, forklarer hun.
– I klassisk så gjør man det helt annerledes. Der bruker man på en måte klangen – at man drar i klangen – og så påvirker det timingen, slik at man ikke får den metriske rytmen. Jeg mener at man kan bruke pop-tilnærmingen mye mer i det klassiske – og bruke den klassiske tilnærmingen i pop.
– For min egen del har det vært en ny oppdagelse; det å oppleve hvor gøy og spennende det er å jobbe med tid i musikk. Det kan kanskje virke litt subtilt for folk som ikke har tenkt så mye på det, men jeg tror også at en som ikke er musiker vil kunne fange det opp. Det handler om puls, og det er noe vi alle catcher.
Når musikken overtar
– «Eg opplever eit veldig fokus, ei anna form for medvit, eg blir som eit medium for musikken» sa Leif Ove Andsnes i et intervju med Dag og Tid 4. september i år. Kjenner du deg igjen i det? Er også du en slik musiker som kan oppleve at musikken overtar deg?
– Det kan jeg kjenne meg igjen i, ja. Det kan skje.
– Krever det at du kjenner musikkstykket godt?
– Ofte ja, men ikke alltid. Det kommer an på musikken. Leif Ove Andsnes er jo en mester i å gå enormt dypt inn i et verk, og det har jeg stor respekt for. Selv er jeg nok mer en som vel så gjerne liker å improvisere, å komme inn i noe – hvis jeg bare har en «feeling» på musikken.
– Dét er det vel ikke så mye plass for i klassisk musikk?
– Nei, dessverre. Jeg mener at det burde være det. Vi kunne improvisert mye mer i mye av den klassiske musikken, men det er ikke egentlig rom for det i tradisjonen.
– Mozart var kjent for å improvisere. Det fortelles blant annet at han improviserte et 30 minutters ekstranummer fra klaveret etter premieren på Symfoni nr. 38?
– Ja, det er nettopp det. Mange av de store komponistene gjorde det, og så mista vi den tradisjonen på veien. Men det kan vi ta tilbake. Jeg tror vi er alt for redd for å gjøre feil, og ikke følge det som komponisten skrev. Vi må beholde respekten for og komponistene, men flytte dem ned fra pidestallen og tenke at de var mennesker de også som hadde masse flotte ideer. Så må vi forstå musikken, ta oss selv med i det, og og være åpne for litt improvisasjon.
– Tidligmusikk-bevegelsen har vel tatt noe av dette tilbake?
– Det har de, og det er dritkult. Mer av det! Det handler om å være en fri og umiddelbar musiker – og det kan man både gjøre og være ved å spille akkurat det som står, men også ved å improvisere rundt.
– Jeg har hørt at tempoet i klassisk musikk har økt, i takt med samfunnsutviklingen og økende travelhet i den tiden vi lever i.
– Det har nok både med tiden vi lever i, og noe med at man på en måte ønsker å finne grensa for hvor det nesten ikke går, men hvor musikerne likevel har kontroll. Jo mer man utvikler tradisjonen, jo flinkere blir man, og derfor får man det fortere og fortere også av den grunn, sier hun.
– Tid i musikk er ellers veldig spennende. Det var noe jeg erfarte mye da jeg jobbet med afrikanske musikere. Altså, de har et helt annet forhold til tid i sitt samfunn enn vi har – og de forholder seg også annerledes til tid i musikken.
Emilie Lidsheim slipper debutplaten Gap på Øra Fonogram fredag 25. september. Hun spiller releasekonserter på Tante Gerdas kafé i Hamar 29. september og på Josefine visescene i Oslo 30. september.
EMILIE LIDSHEIMS FAVORITTER
• Rebekka Karijord – «Wear it like a crown» (fra The Noble Art of Letting Go, 2009): En utrolig bra låt med en sterk tekst om frykten man kjenner inni seg – og at man skal bære den som en krone. Jeg tenker at det er noe som vi alle, på et eller annet tidspunkt, kjenner på, så det er så deilig når noen bare tør å sette skikkelig ord på det, og lage litt skikkelig kunst ut av det.
• James Blake – «Retrograde» (fra Overgrown, 2013): For en stemme, og for en låt! For meg er det kjempeviktig å skrive tekster som har mening, men likevel synes jeg det er utrolig deilig å falle for en låt bare på grunn av musikken. Når det ikke er norske tekster hører jeg veldig fort på musikken mer enn teksten. Jeg kan gå inn i teksten, men det er ikke gitt på forhånd.
• Kjetil Mulelid Trio – «Entrance» (fra Not Nearly Enough to Buy a House, 2017): Denne er et lite smykke av en utrolig vakker låt med fint driv. Første gang jeg hørte den tenkte jeg bare at ah – det er akkurat slik jeg ville at den skulle gå. Akkordprogresjonen er så nydelig.
• Karl Heldal – «Godt å være nær deg»: Karl Heldal, som også er faren min, skriver nydelige låter! Jeg har vokst opp med denne musikken, og «Godt å være nær deg» er en vakker kjærlighetssang som jeg anbefaler alle å sjekke ut.
• Odd Nordstoga – «Dagane» (fra Heim te mor, 2006): En klassiker av en nydelig låt.
• Susanne Sundfør – «It’s all gone tomorrow» (fra The Brothel, 2010): Jeg digger at hun bruker mye stryk her. Susanne Sundfør er et godt eksempel på en som både klarer å lage dritbra popmusikk og samtidig har masse å si. Uttrykket hennes er utrolig rikt og skikkelig inspirerende.
• Frida Ånnevik – «En og annen» (fra Andre sanger, 2019): Joni Mitchells «Both Sides Now» har fått en litt annen betydning for meg etter at hun gjendiktet den. Albumet denne er hentet fra består mest av norske gjendiktninger, men man skulle nesten tro at hun hadde laget alle låtene selv. Jeg synes det er så kult. For sånne som meg, som lytter mer til tekstene når de er på mitt eget språk, så synes jeg dette er en veldig kul måte å formidle disse låtene på.
• No. 4 – «Duell» (fra Duell, 2019): Trioen No. 4 har bra tekster, bra musikk og er et bra band. Trenger jeg å si mer?
• Siri Nilsen – «Passasjer» (fra Skyggebokser, 2014): Da jeg begynte å skrive musikk, var det flere som sa at «du minner litt om Siri Nilsen». Etter å ha skrevet en del låter begynte jeg å høre på henne, og herregud, jeg er så enig. Nå har vi begge en far som er visesanger (Siri Nilsen er datter av Lillebjørn Nilsen, journ. komm.), og har sikkert vokst opp med noe av den samme typen musikalsk univers.
• Anja Garbarek – «You Know» (fra Smiling & Waving, 2001): Anja Garbarek har liksom både det samtidsmusikalske og det poppa blanda sammen. Jeg synes også det er kult at hun bruker fagott på denne låten. Hele albumet er helt rått. Det er rart, originalt og kult, og har vært til stor inspirasjon for meg.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
Ballade video: Et hundeliv
Vi går påsketur med Ingrid Lingaas Fossum, Kristine Hovda, Hanne Leland, Smerz, Embla Maria, Aurora, Julie Bergan, Tor Kvammen, Louilexus, Egil Olsen, MÍO og Terravia.
