Få ting blir oppfattet som så rotnorsk som det black metal er, skriver Knut Gigstad i anmeldelsen av «Necrogenesis» – et album der bandet ikke venter med å slippe vreden løs på lytteren.
Norske black metal-band har en iboende stolthet og trofasthet når det kommer til soundet som ble etablert for snart tretti år siden. Det er noen åpenbare grunner til dette.
Selv om det i våre dager er mer som selger fra musikk-Norge enn det har vært tidligere og fra flere sjangere, så er det få ting som blir oppfattet som så rotnorsk som det black metal er.
Dette gir seg utslag i flere ting, både hos pionerene av sjangeren, så vel som hos nyere band. Noen band går sine egne veier og lager musikk som ikke nødvendigvis blidgjør alle fans, noen går tilbake til black thrash, der black metal-soundet blør inn i andre sjangre.
Så har du band som spiller innenfor lydbildet, men som tilfører flere sider fra andre deler av metal. I så måte kan Nordjevel plasseres i den siste beskrivelsen.
90-tallet kaller
Nordjevels medlemmer spiller i flere band, og har også fortid fra mange band. Noen av de mest kjente og som blir oftest nevnt, er Ragnarok og Myrkskog. Med nye medlemmers tilkomst kan man også nevne band som The Wretched End og Svartelder.
Bandets nye plate, Necrogenesis, skiller seg ikke så mye fra deres selvtitulerte debutplate fra 2016.
Tempoet er høyt, og bandet viser at de er teknisk superbe samt at samspillet er godt. Selv om black metal er tilstede i det meste av det de gjør, så slekter de mer på hva nyere band gjør, men også på Dimmu Borgir og Satyricon anno 1998.
Noen låter med god kvalitet
Nordjevel venter ikke lenge med å slippe løs vreden på lytteren. Fra begynnelsen til slutt er tempoet i høysetet, men det er ikke nødvendigvis bare teknisk black metal som slippes løs.
Det er i riffene og i taktskiftene at du får høre variasjonene til bandet. De forsiktige stilskiftene er ikke det som driver musikken, men de er med på å gjøre låtene interessante. De låtene som skiller seg mest ut i form av genuin råhet og musikalsk dyktighet er «The Idea of One-ness», «Black Lights from the Void» og «Amen Whores».
Resten av platen er ikke dårlig, men låtene har ikke samme kvalitet som det de tre nevnte låtene har. De er mer preget av at det er noen interessante ting som skjer, men som helhet når ikke flere av låtene helt opp.
Ledige stillinger
En annen utfordring er at det er litt vanskelig å fatte den musikalske identiteten til bandet. Her menes det ikke at man ikke fatter at man har med et black metal band å gjøre. Ei heller er det ment som et «gamle dager var bedre»-argument.
Det føles som om rettesnoren for musikken kommer fra riffene, men resten av bandet følger ikke så naturlig etter. Man kan si hva man vil om band som Dimmu Borgir, Satyricon og, for å trekke frem et litt ferskere eksempel, Kampfar. Dette er band som greier å forme en identitet ut av musikken. Du vet hvor du har bandet, selv om det lånes litt av musikalske impulser her og der, så føres det mer sømløst inn i musikken.
Selve styrken i black metal er atmosfæren, men også at musikken er tidløs. Dette er en liten baug for Nordjevel. Atmosfæren greier de å få frem, men musikken blir neppe oppfattet som tidløs.
Ingen premiering for teknisk finesse
Det tekniske nivået til Nordjevel er høyt, men det er dessverre ikke slik at disse ferdighetene alltid fører frem til gode låter. Musikken har variasjon med tanke på de forskjellige impulsene de trekker frem i låtene, men det er få av dem som blir minneverdige. I et musikalsk klima hvor det er veldig mange band, både representert på selskap og i undergrunnen, så kan dette være avgjørende for et band.
Lydbildet er godt plantet i slutten på 90-tallet. Bandet trenger ikke noe mer undergrunnspreg eller noe triksing i studio, men med en tydeligere identitet vil bandet og soundet heve seg betraktelig.
