- Dere betydde altså minst like mye for meg, som det dere betydde for alle de som elsket dere. Ja, i en viss forstand betydde dere kanskje mer for meg. Ganske enkelt fordi du ikke går rundt som en elleveåring i skolegården på Østsida Folkeskole og erklærer at all popmusikk inkludert verdens mest populære popband er ræva, uten å få kjenne det på kroppen, skriver kunsthistoriker Tommy Sørbø. (Foto: Apple / Universal)

Åpent brev til Paul McCartney

Kunsthistoriker Tommy Sørbø liker ikke The Beatles.

Kalender

OPUS13: Debutkonsert

25/01/2022 Kl. 19.00

Oslo

Glogerfestspillene: åpningskonsert

26/01/2022 Kl. 19:30

Viken

Glogerfestspillene: jubileumskonsert

27/01/2022 Kl. 20:00

Viken

Av Tommy Sørbø, kunsthistoriker, forfatter og dramatiker

 

Tommy Sørbø (Foto: Pressefoto)

Kjære Sir James Paul McCartney,

Som du sikkert har fått med deg, går serien om The Beatles, «Get Back» på tv i disse dager. Jeg har ikke sett den og kommer garantert ikke til å se den, men siden den har fått så mye oppmerksomhet, og siden alle er skjønt enige om hvor fantastiske dere var, så har jeg fått et akutt behov for å banne litt i kjerka. Og det nærmeste jeg kommer kjerka i denne sammenheng, det er deg.

Så da klemmer jeg likegodt til med en gang: Jeg liker ikke The Beatles. Jeg likte ikke The Beatles, og jeg kommer neppe noen gang til å like The Beatles. Jeg kjenner navnet på tre, fire av de låtene dere sang, og jeg har aldri noen gang kjøpt en Beatles-plate.

Når folk fra min generasjon – jeg er tolv år yngre enn deg – setter på en Beatles-låt på fest og begynner å mimre eller nynne, eller begge deler, ja, så blir jeg bare sittende og se dum ut. Eller enda verre; for den gode stemningens skyld later jeg som jeg nyter musikk jeg innerst inne føler er ute etter å mobbe meg.

Så stopper du sikkert å lese her, sir, hvis du da ikke allerede har kastet brevet i søpla. For du kjenner nok lusa på gangen, og kan utmerket godt greie deg uten en hvemsomhelst som ser ut til å ville fremheve seg og sitt ved offentlig å slenge dritt i trynet på en av verdens mest kjente og aktede kunstnere. Og skulle du likevel fortsette å lese, vil du kanskje tenke som så: Hvis Beatles virkelig betyr så lite for denne fyren, hvorfor gidder han da å bruke energi på å informere om det?

Gi meg noen minutter til, så skal jeg prøve å svare:

John Lennon sa en gang at dere var mer kjent enn Jesus. Det tror jeg er riktig. Unge mennesker verden over kunne nesten ikke unngå å kjenne dere og alt det som dere sto for. Og like sikkert som at de elsket dere, nesten like sikkert var det at voksne mislikte dere. Sånn var det i hvert fall på midten av 1960-tallet.

Men jeg ga aldri etter for det jeg på min veslevoksne måte oppfattet som et vulgært forfall av kulturen.

Dere var rett og slett et av verdens største og sterkeste populærkulturelle fenomen, og dermed umulig å overse. Også for meg.

Dere betydde altså minst like mye for meg, som det dere betydde for alle de som elsket dere. Ja, i en viss forstand betydde dere kanskje mer for meg. Ganske enkelt fordi du ikke går rundt som en elleveåring i skolegården på Østsida Folkeskole og erklærer at all popmusikk inkludert verdens mest populære popband er ræva, uten å få kjenne det på kroppen.

Noen ganger syntes jeg nok prisen jeg måtte betale var i høyeste laget. Men jeg ga aldri etter for det jeg på min veslevoksne måte oppfattet som et vulgært forfall av kulturen.

Dette har utvilsomt gjort meg fordomsfull i mitt forhold til dere. Med tanke på det jeg opplevde, orker jeg nemlig ikke å være åpen for alt det jeg i dag rent fornuftsmessig skjønner dere hadde å by på. Og ja, jeg vet at jeg dermed går glipp av store musikalske opplevelser.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på mine musikervenner når de sier at mye av det dere skapte var genialt. Ja, til og med når de sammenlikner dere med min barndoms store helt, Mozart, har jeg sluttet å protestere, selv om jeg må innrømme at det sitter langt inne.

En annen ting jeg dermed har gått glipp av, er Beatles som en kilde til identitet og nostalgi. Da jeg leste romanen Beatles av Lars Saaby Christensen ble jeg rett og slett misunnelig på de tre hovedpersonene; Gunnar, Seb og Ola, eller Paul, John og Ringo, som de også kalte seg.

For en andakt det var når de pakket ut den nye Beatles-plata! For en opplevelse å sitte der på gutterommet avsondret fra den voksne snusfornuft og lytte til noen som snakke deres språk og delte deres erfaringer! Og ikke minst, for en lykke det må være når folk fra min generasjon møtes, og på et kort øyeblikkelig fraktes førti, femti år tilbake ved hjelp av den samme musikken!

Hvor vil jeg hen, sir, med å betro meg til deg om alt dette? Jo, jeg vil bare minne både deg og meg selv på at det å ofre noe kan være å vinne noe annet. I etterpåklokskapens lys tror jeg nemlig at jeg, ved å nekte meg de gledene dere hadde å by på, fikk trent opp min evne til å stå alene.

Ja, for det var nemlig ikke sånn at jeg var en lydig gutt som bare gulpet opp det foreldrene mine mente og likte. Jeg kommer ikke fra et hjem med høy kulturell kapital, og jeg tror ærlig talt moren og faren min hadde foretrukket en Beatles-låt framfor å måtte lide seg gjennom en symfoni av Beethoven. Dermed ble jeg stående alene både i forhold til popmusikken og den klassiske musikken.

(…) omtrent like troverdige som røffe sjømannsprester som fortalte groviser i kjerka

Ok, kanskje lå det også en porsjon narraktighet i det: Jeg ville være eksklusiv og stå alene. Jeg hadde forlest meg på bøker om store kunstnere som ikke ble forstått av sin samtid. Men først og fremst dreide det seg om gleden over den klassiske musikken, en musikk jeg noe naivt oppfattet som overlegen all annen.

Men det fantes noen som fikk meg til å tvile.

Og da tenker jeg ikke på lærere, som satte på en Beatles-plate i musikktimen og prøvde å sjokkere oss med påstanden om at dere slettes ikke var helt uten talent. Sånne billige forsøk på å gjøre seg populær i målgruppa ble øyeblikkelig gjennomskuet både av meg og alle Beatles-fans.

«Geme» lærere med skjegg og halvlangt hår som ønsket å sjokkere ved å si at de likte The Beatles, var i våre øyne omtrent like troverdige som røffe sjømannsprester som fortalte groviser i kjerka i håp om å fremstå som en av gutta.

Nei, det unntaket jeg tenker på heter Anita Skorgan. Har du hørt om henne, sir? Ikke det? Hun er en norsk sanger og låtskriver, som vant ungdommens pianomesterskap som fjortenåring. Og da spilte hun ikke Beatles, hun spilte klassisk musikk! Hun spilte klassisk musikk på TV også, og dét så godt at jeg, som selv hadde ambisjoner om å bli musiker, ble grønn av misunnelse. Og så sang hun pop.

Jeg hadde jeg mine tvil, men begynte likevel å fantasere om at The Beatles skulle ha konsert på Vikingkjelleren i Porsgrunn.

Herregud, åssen gikk det an å like begge deler? En som var så vel bevandret i det jeg oppfattet som ordentlig musikk, måtte da gjennomskue det billige og banale i popmusikken!

Men bortsett fra henne (og kanskje noen få til, som jeg helst ikke ville vite noe om), så var jeg hellig overbevist om at dersom noen først var musikalske og så lyttet til Mozart og Beethoven, ja, så ville de øyeblikkelig innse hvor dårlig Beatles og all annen popmusikk var. Det var egentlig ikke noe å diskutere, det var bare lytte. Først til «She loves You» og så etterpå til Beethovens Pastoralesymfoni, så ville dommen falle av seg selv.

Jeg husker en gang noen forsøkte å overbevise meg om at du egentlig var svært musikalsk. Jeg hadde jeg mine tvil, men begynte likevel å fantasere om at The Beatles skulle ha konsert på Vikingkjelleren i Porsgrunn. Dere kom med toget fra Oslo, og jeg greide på en eller annen måte å bane meg vei forbi alle de hylende og besvimte jentene på stasjonen helt til jeg fikk kontakt med deg.

På min dårlige skoleengelsk greide jeg å overtale deg til å bli med meg hjem på gutterommet mitt for å høre på klassisk musikk. Og da vi var ferdig med å lytte, spurte du moren min om å få låne telefonen. Da ringte du ned til Vikingkjelleren, ba om å få snakke med Ringo, og sa at konserten måtte avlyses, fordi du ville slutte i The Beatles.

Fantasien hadde også en alternativ slutt, nemlig at du måtte innrømme at klassisk musikk var best, men så valgte du likevel å fortsette i The Beatles på grunn av jentene, pengene og berømmelsen.

Vel, sir, nå har jeg banna nok for i dag. Men skulle du noen gang ha et ærende her i byen, er du selvfølgelig hjertelig velkommen hjem til oss for å lytte til den musikken jeg elsker. Så lover jeg å lytte til den musikken du elsker. Hvem vet, kanskje greier du å overbevise meg denne gangen?

Vennlig hilsen
Tommy Sørbø

Stillinger

Universitetslektor i gehørtrening

Norges musikkhøgskole (NMH)

Country Manager

Musikkundervisning Norge AS

Generalsekretær

Norges Musikkorps Forbund

Generalsekretær

Noregs Ungdomslag

Seksjonssjef for økonomi, personal og arkiv

Norges musikkhøgskole (NMH)

PR & Markedsansvarlig

Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene

Solo OBO Bodø

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this