Kunsthistoriker, forfatter og dramatiker Tommy Sørbø ble aldri komponist. Men musikken fikk ham til å fly: - Det er egentlig dette jeg alltid har jaktet på i kunsten; den umiddelbare henvendelsen fra noen som har noe viktig, vakkert eller vettugt på hjertet eller hjernen. (Foto: Pressefoto)

Da musikken fikk meg til å fly

KRONIKK: – Jeg har grublet mye på hva det var som egentlig skjedde denne varme sommerdagen for seksti år siden. Rett etterpå oppfattet jeg det som et slags kall, musikken var det største i verden, noe jeg ville vie livet mitt til. Jeg var ikke i tvil, jeg skulle bli komponist. Kunsthistoriker Tommy Sørbø skriver om da musikken tok plass i livet hans.

Kalender

Sommerkonsert

25/06/2021 Kl. 18.30

Viken

Teksten ble først publisert i avisen TA og på Sørbøs Facebook-side fredag 7. mai. Den er republisert her med kronikkforfatterens tillatelse.

Av Tommy Sørbø, kunsthistoriker, forfatter og dramatiker

 

Sju år gammel var jeg på sommerferie hjemme hos onkel og tante sammen med foreldrene mine. De hadde grammofon. Det hadde vi ikke vi. Derfor maste jeg på onkel om å få høre på en plate. Jo da, det skulle det nok bli en råd med. Hva med noen operaouverturer av Mozart?

Jeg hadde aldri hørt om Mozart før, og foreldrene mine var ikke spesielt opptatt av musikk, men det ene var sikkert like bra som det andre, så vi nikket til onkel, som fant fram en plate fra bokhylla.

Han la den ned på platetallerkenen, løftet picup-armen forsiktig på plass, og plutselig var jeg fylt av noe jeg aldri hadde kjent før, men som jeg i dag ikke finner et mer passende uttrykk for enn lykksalighet.

Hadde jeg vært i puberteten den gangen ville jeg kanskje ha gjenkjent reaksjonen min som en slags forelskelse eller kåthet, men fordi jeg ennå ikke var fortrolig med disse følelsene kalte jeg det bare å ha det godt. Det var varmt i rommet, likevel frøs jeg på ryggen og fikk nupper på armene. Jeg satt ytterst på sofaen og dinglet med bena, mens musikken løftet meg opp, og tok meg med til et sted der alt var såre godt.

Det er dette løftet jeg husker så klart i dag, og som jeg kan gjenoppleve når jeg hører Mozarts musikk igjen. Eller musikk av Bach, Beethoven, Wagner, Mahler, Puccini, Debussy og andre av mine helter.

Jeg hadde ingen tyngde. Det kilte i magen som om jeg fløy gjennom løse lufta, og jeg tenkte, de som spiller dette – jeg hadde ennå ingen forestilling om hva en komponist var – gjør det fordi de vil være snille mot meg. Da plata var ferdig bønnfalt jeg onkel om å spille den en gang til. To ganger til. Tre ganger til.

Jeg har grublet mye på hva det var som egentlig skjedde denne varme sommerdagen for seksti år siden. Rett etterpå oppfattet jeg det som et slags kall, musikken var det største i verden, noe jeg ville vie livet mitt til. Jeg var ikke i tvil, jeg skulle bli komponist.

I ungdomstida spekulerte jeg på om det kunne ha noe med reinkarnasjon å gjøre, når musikken hadde gjort et så uutslettelig inntrykk på meg kunne jo det bety at jeg hadde hørt den før. Kanskje jeg hadde vært komponist i mitt tidligere liv?

Senere, da jeg ble kjent med religionsmystikken og mystikernes ekstatiske kjærlighetsmøter med det guddommelige, fant jeg andre forklaringer, og jeg begynte å tenke på mammas skjebne.

Som ung møtte hun Jesus, som hun sa, og fikk et kall til å bli diakonisse. Hun fulgte opp kallet, og ble diakonisse på Lovisenberg sykehus i Oslo noen år under og etter krigen. Og dét i en tid der det å være diakonisse var å leve i et praktisk og åndelig felleskap med andre diakonisser, nærmest som i en protestantisk nonneorden.

Men så traff hun han som senere skulle bli faren min. Dermed brøt hun det løftet hun mente at hun hadde gitt Jesus, om å leve i kyskhet og bare tjene ham. Fra å være Jesu brud, ble hun Magnes brud.

Det ble aldri lett for henne. Ikke for resten av familien heller, og det gikk knapt ikke en dag uten at vi ble informert om hva Jesus egentlig hadde ment da han hadde henvendt seg til henne som ung, og hvordan han nå så på situasjonen.

Kanskje var jeg arvelig belastet når det gjaldt en slik lidenskapelig religiøsitet? En religiøsitet jeg ikke først og fremst tok ut i forhold til Gud, men musikken, og senere kunsten?

Men akkurat der og da, på sofaen hjemme hos onkel og tante, oppfattet jeg situasjonen som en ren tilfeldighet. Jeg var musikalsk, og det er mulig onkelen min var klar over det, men jeg følte ikke at musikken var en del av de voksnes strategi overfor meg.

Heller ikke etterpå, da de skjønte hvilket inntrykk den hadde gjort på meg. De hadde overhodet ingen ambisjoner på mine vegne, og musikken fremsto verken som et pedagogisk virkemiddel eller som en del av et dannelsesprosjekt.

Jeg tror det var nettopp denne mangelen på kontekst som ga meg muligheten til å erfare musikken som noe mer enn en fortsettelse av meg og mitt. Det gjorde at den fikk stå fram som en hendelse, ja, som en ren åpenbaring.

Musikken var simpelthen noe som fant sted, og siden jeg tilfeldigvis befant meg på det stedet akkurat da, så gjorde den noe med meg. I første omgang gjorde den meg lykkelig. Senere gjorde den meg kravstor og sulten på flere slike opplevelser. Også når det gjaldt andre former for kunst.

Det er egentlig dette jeg alltid har jaktet på i kunsten; den umiddelbare henvendelsen fra noen som har noe viktig, vakkert eller vettugt på hjertet eller hjernen.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Rådgiver kultur

Agder fylkeskommune

Kirkemusiker

Aurskog-Høland kirkelige fellesråd

Salgs- og markedsansvarlig

Festspillene i Bergen

Daglig leder

Balansekunst

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev