Med debutalbumet A Free Woman imponerte Adama Janlo både bluesmiljøet og andre musikkentusiaster i fjor høst.
Og selv om hun velger denne spesifikke sjangeren som nedslagsfelt, er grunnlaget for hennes musikalske virksomhet bredere enn man kanskje skulle tro – hun har et bredt lerret til disposisjon.
Adama Janlo, her under åpningen av Notodden Bluesfestival i august 2025. (Foto: Siw Torunn Kasin/Ballade)
I et intervju med magasinet Bluesnews høsten 2024 nevnte hun Etta James, Big Mama Thornton, Amy Winehouse, Lauryn Hill, Aretha Franklin, Ray Charles, Stevie Wonder og Beyoncé som inspirasjonskilder. En fantastisk bukett, men når vi hører hva hun er god for, slår det oss at det sikkert kunne vært lagt ganske mange flere navn til den lista.
– Ja, det er mange jeg kunne nevnt. Jeg vokste jo opp med veldig mye vestafrikansk musikk, forteller Janlo over en kaffekopp på St. Hanshaugen i Oslo.
Hun er født til gambiske foreldre, og derfor gikk det mye i både gambisk, senegalesisk og malisk musikk i oppveksten. Er de kanskje styrt mer inn mot bluesens uttrykk i Mali, der det vi kjenner som ørkenblues har sin opprinnelse?
– Jeg vil nok si det, og kanskje spesielt i soninke-musikken, som også er navnet på den folkegruppa jeg tilhører. Det er en del kulturelle likheter, så det gjorde det helt naturlig for oss å høre på musikk fra Mali, men jeg fikk jo mye inspirasjon fra Gambia og Senegal også, sier Janlo.
Blant artistene hun nevner er Sékouba Bambino, Oumou Sangaré, Jaliba Kuyateh og selvsagt Senegals store sønn, Youssou N’Dour.
Blant Adama Janlos inspirasjonskilder finner vi navn som Etta James, Amy Winehouse, Lauryn Hill og Aretha Franklin, i tillegg til mange store afrikanske navn, som Sékouba Bambino, Oumou Sangaré, Jaliba Kuyateh og Youssou N’Dour. (Foto: Helge Brekke)
Det var likevel etter at hun som 11-åring hørte Stevie Wonder synge «Isn’t She Lovely?» og Beyoncés «Listen» i filmen Dreamgirls, at hun forsto dette var veien hun måtte gå. For henne handlet det om å formidle følelser gjennom å synge, men når oppdaget hun egentlig den amerikanske – eller vestlige – bluesen?
– Det tok litt tid. Det var da jeg gikk på ungdomsskolen. I den perioden hørte jeg mye på Etta James og prøvde å lære meg låtene hennes. Jeg hadde en musikklærer som la merke til at jeg hørte på henne, og da begynte han å anbefale flere ting. Jeg var så fascinert av lyden av blues, og da fikk jeg litt flere knagger å henge den på.
Adama Janlo under åpningen av Notodden Bluesfestival 2025. (Foto: Siw Torunn Kasin/Ballade)
– Hva er det i bluesens natur du tror treffer deg? En ting er at du har fått det litt inn med morsmelken, men klarer du å definere følelsen som oppstår?
– Jeg tror rett og slett det er at den treffer så hardt, at den er så frigjørende. For meg er det sånn at musikk rører noe og gir litt ekstra, og det sentimentale betyr også mye.
– Ga det å bestemme seg for å synge en slags forløsning inni deg da?
– Ja, det var akkurat det. Jeg ble berørt på en måte jeg ikke hadde vært bevisst på før. Jeg følte at jeg åpnet meg mer, og at jeg kanskje var moden nok til å ta inn musikk i følelsene mine. Det er vanskelig å forklare, men jeg skjønte helt intuitivt at dette ville jeg gjøre for andre. Det var en fantastisk følelse å sitte med.
For Adamas del handler musikk om at alle har de samme grunnleggende behovene. Hun forteller at hun kjenner veldig på akkurat det når hun møter folk som sier de blir berørt av musikken hennes.
– Det gir mening selv om vi er forskjellige, presiserer hun.
– Det betyr vel også at musikk er et eget språk?
– Ja, jeg opplever jo at det er der jeg kan uttrykke meg best. Jeg merker at relasjonene blir påvirket av det, og det er veldig gøy når du spiller i band.
Inspirasjon kan være mye forskjellig, noe vi har belyst i denne intervjuserien i flere år. Hva legger egentlig Adama Janlo i begrepet, hva er inspirasjon for henne?
– Jeg blir inspirert av så mye, så det er egentlig et vanskelig spørsmål. Inspirasjonen gir mye input til musikken min som jeg ikke tenker over bestandig. Det kan være en kul måte å skrive på, eller å uttrykke seg på, hva som helst som gir meg noe jeg kan bruke og utvikle videre.
– Blues er jo en del av det jeg driver med, men også soul og R&B tilhører røttene mine. Det er viktig for meg å få frem at blues ikke er hele pakka, sier Adama Janlo. (Foto: Helge Brekke)
Her kommer hun på flere vokalister hun beundrer og nevner Eva Cassidy, og dernest gospelsangeren Kim Burrell, som har «høy grinefaktor».
– Henne må du høre på hvis du virkelig har lyst til å føle noe, sier hun med stjerner i øynene.
Vi må anta at det finnes spor av Cassidy og Burrell i musikken hennes, og begge antyder – atter en gang – at nedslagsfeltet til Adama er nokså bredt.
Om hun selges inn som en bluesartist bærer A Free Woman også i seg elementer av både gospel og soul og pop og rock, og vi hører til og med glamrock på sangen «Tell Me Fast», som har en trommebeat som trekker linjene tilbake til T. Rex, Sweet og… kremt… Gary Glitter.
– Det er gøy, men apropos inspirasjon føler jeg at albumet gjenspeiler det som skjer i studio. Røttene mine ligger i soul og blues og R&B, men så er det jo sånn at jeg spør meg selv hva jeg kan gjøre med det. Så hører jeg nye ting som jeg lar meg inspirere av og får lyst til å prøve ut.
– Du startet med å spille trommer og rytmiske instrumenter, så akkurat «Tell Me Fast» er kanskje et uttrykk for det?
– Jeg opplever det sånn. Det gjør jeg også med flere andre låter, men det er klart at «Tell Me Fast» virkelig er en trommelåt. Jeg koser meg med den. Likevel vil jeg si at albumet viser et visst spekter.
Føler hun seg komfortabel med bluesmerkelappen med tanke på at hun favner så bredt?
– Både og. Blues er jo en del av det jeg driver med, men også soul og R&B tilhører røttene mine. Det er viktig for meg å få frem at blues ikke er hele pakka.
Adama Janlo under Notodden Bluesfestival 2025. (Foto: Siw Torunn Kasin/Ballade)
Ikke at det er noe galt med hvordan folk som Ray Charles, Stevie Wonder eller Beyoncé synger, men av alle vokalistene Adama har gitt uttrykk for at hun beundrer, er det neppe noen som kan matche Aretha Franklin blant de store soulsangerne. Men er det andre slike hun også beundrer? Hvor står hun for eksempel i spørsmålet om Sam Cooke og Otis Redding?
– Ja, de kunne synge. De har gått på repeat hos meg. Otis har en spesiell nerve som bare treffer, særlig hvis jeg er ekstra følsom.
– Prøver du å strekke deg etter disse store sangerne?
– Kvalitetsmessig, absolutt. Dette er mennesker jeg har latt meg inspirere av. Jeg må gjøre det på min måte, men det er alltid noe du kan lære.
Adama Janlo ble kåret til årets Ung Artist av Norsk Bluesunion i 2024, som ga henne mange gode muligheter til å jobbe med musikken. (Foto: Helge Brekke)
Adama Janlo spiller flere instrumenter, ikke minst gitar, som hun begynte å spille sent, i 19-20-årsalderen. Hun finner glede i å «overføre det (hun) synger til gitaren», og er opptatt av å spille mer på scenen enn hun har gjort så langt. Da melder spørsmålet seg om det er noen gitarister hun er spesielt inspirert av.
– Jeg har et veldig oppheng på en gitarist som heter «Kingfish» Ingram. Det er noe med måten han spiller på som er helt hypnotiserende. Jeg er også veldig glad i Samantha Fish og Eric Gales. Det er disse jeg har hørt mest på i det siste.
Det norske bluesmiljøet har tatt svært godt imot Adama Janlo, som ble kåret til årets Ung Artist av Norsk Bluesunion i 2024.
I tillegg til et kjærkomment stipend, medførte det synlighet og muligheter som har vært henne til stor hjelp.
Hun brukte året som tittelinnehaver godt, blant annet med innspillingen av debutplaten, flere konserter på Notodden Blues Festival, der hun også var såkalt vokalmentor på festivalens Little Steven Blues School, og hun opptrådte på festivaler i Sverige og Tyskland.
Adama Janlo representerer Norge i konkurransen European Blues Challenge, som holdes i Polen i april. (Foto: Oda Aunan)
Senere i år skal Adama Janlo også representere Norge i European Blues Challenge, som blir avholdt i Katowice i Polen 16. til 18 april. Band og artister fra et tjuetalls forskjellige europeiske land deltar i konkurransen, der norske Eric «Slim» Zahl & The South West Swingers gikk til topps i 2016 og nevnte Rita Engedalen vant i 2012.
Debutalbumet A Free Woman er produsert av ringreven Kim Bergseth, som også har vært hennes primære medkomponist. Supergitarist Amund Maarud (som Ballade har intervjuet i Inspirasjoner-spalten tidligere) har vært involvert på låtskriversiden. Vi tar for gitt at dette er inspirerende skikkelser å jobbe med, men har hun noen flere inspirasjonskilder i miljøet?
– Jeg har jo spilt en del med Rita og Margit (Rita Engedalen og Margit Bakken, som i tillegg til å være soloartister opptrer som duo under navnet Damer i blues – journ. komm.), og jeg får mye inspirasjon av å se dem og andre artister spille live, og du har jo sånne som Knut Reiersrud. Du blir bare hypnotisert og glemmer tid og sted, liksom, og det er en så god følelse. Jeg har også hørt en del på Noora Noor, som jeg synes er veldig bra.
Adama Janlo med Rita Engedalen (t.v.) og Marit Bakken under gospelkonserten «Get Right Church» i Notodden kirke under Bluesfestivalen i august. Konserten var en bestilling fra Notodden Bluesfestival, og var en hyllest til kvinner i bluesen med Janlo og amerikanske D.K. Harrel som gjester. Konserttittelen baserte seg på en tradisjonell spiritual om selvrefleksjon, forløsning og søken etter frelse, skrev festivalen i omtalen. (Foto: Siw Torunn Kasin/Ballade)
Med gambisk opprinnelse og oppvekst i Oslo kan Adama Janlo muligens ha opplevd en eller annen form for identitetskrise. Har hun noen gang følt at hun har stått i spagat mellom to kulturer?
– Både ja og nei. Jeg gjorde det da jeg var yngre. I forhold til hvordan andre mennesker oppfatter meg, kan jeg være litt bevisst på røttene mine, på hva de har gjort for meg og hva de betyr for meg, men jeg har ikke like mye av den identitetskampen lenger som jeg hadde før. Nå er jeg mer opptatt av hvordan jeg kan være trygg i meg selv og i relasjonene jeg har. Jeg relaterer veldig til vennene mine og til nettverket mitt, til folka mine. Det var vanskeligere før, da jeg ikke sto like stødig i meg selv. Så tenker jeg også at det kanskje blir annerledes hvis jeg en dag får barn, at jeg da vil begynne å tenke mye på det igjen, men nå føler jeg bare at jeg er den jeg er.
– Opplever du at begge kulturene blør inn i musikken din, på hvert sitt vis?
– Det er et godt spørsmål. Nå jobber jeg innenfor en sjanger som er veldig amerikansk, men jeg tror nok det skjer. Jeg hører ting hele tida, norsk musikk også, jeg vokste jo opp med det, så alt blir nok med inn på en eller annen måte.
Adama har også stått på teaterscenen. Cliff Moustache ved Black Nordic Theatre tok kontakt med henne da han satte opp et stykke han hadde skrevet om Bob Marley, kalt My Story – Hope Road 56 Revisited. Der gjorde Adama Janlo det så bra at regissøren inviterte henne til å lage en soloforestilling, basert på hennes eget liv. Den het Ganu fɔlɔ donkɛ – Historien om mitt liv.
Det Ballade lurer på er hva som eventuelt forbinder de to historiene, Adamas egen oppvekst på Sagene og Bob Marleys liv som jamaicansk reggaestjerne?
– Oi, nå spør du veldig godt da, sier Adama og bryter ut i latter.
Adama Janlo i musikkforestillingen Ganu Fɔlɔ Donkɛ («Historien om mitt liv») på Nordic Black Theatre høsten 2024. Manuset ble skrevet av Janlo selv i samarbeid med teaterets Cliff A. Moustache, som også hadde regi. Musikerne Janlo hadde med seg var Ibou Cissokho, Solo Diarra, Bafana Nhlapo og Olve Flakne. (Foto: Vilma Taubo)
– Den første historien handler jo om livet til Bob Marley, og den andre handler om mitt liv, men det er mange ting. Det er blant annet musikken, men Bob Marley synger også om mange viktige temaer. Jeg lurte litt på hva jeg skulle velge, og det ble en del om identitet og rasisme og sånne ting som jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg hadde ikke reflektert så mye over «Buffalo Soldier» og flere andre låter da jeg hørte dem opprinnelig, men nå fikk jeg et helt nytt forhold til dem, og jeg kunne knytte en del av min egen historie til dem.
I Marley-oppsetningen spilte hun det hun beskriver som «en dame som var litt tøff og ikke viste så mye følelser, men som egentlig var veldig følsom».
– Det er alltid noe menneskelig man kan kjenne seg igjen i, hvis du skjønner. Det satte i gang en del viktige samtaler om identitet og sånn av typen «Hvordan blir jeg oppfattet i samfunnet?» – og det er ikke alle ting som har vært like lett.
Adama Janlo i musikkforestillingen Ganu Fɔlɔ Donkɛ. Forestillingen ble omtalt av Nordic Black Theatre som en indre reise tilbake til Janlos røtter, der hun delte sin dypere forbindelse til musikken og der musikken skapte en følelse av nærhet og forbindelse. (Foto: Vilma Taubo)
Adama bekrefter uten å blunke at de to forestillingene var inspirerende.
– Alle former for bevissthet og erfaring er det, og er viktige å ha med seg videre. Dette har fått meg til å reflektere over hvorfor jeg er den jeg er. Jeg opplever at jeg er heldig som kan dele musikken min og tankene mine og følelsene mine, jeg er veldig bevisst på det.
– Du har faktisk en plattform?
– Ja, og det kjenner jeg veldig på. Etter forestillingen om min egen historie kom folk bort til meg og fortalte at de kjente seg igjen, men det var veldig sårbart, noe av det mest sårbare jeg har gjort. Å være del av et teaterensemble er veldig annerledes enn å være i et bandprosjekt, så det var veldig skummelt også. Det var noe helt annet, men jeg fikk hentet frem en styrke jeg ikke visste at jeg hadde.
For tiden fokuserer Adama på musikken, men sier at hun kan tenke seg å jobbe mer med teater.
– Det er en spennende reise, bekrefter hun. Og altså inspirerende.
Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Adama Janlo, bluesartist, vokalist og låtskriver. Hun ga ut debutalbumet A Free Woman i fjor høst, og har i tillegg bak seg EPen Misaligned og et knippe singler. Janlo har også spilt i to teateroppsetninger på Black Nordic Theatre – My Story – Hope Road 56 Revisited om Bob Marley og Ganu fɔlɔ donkɛ - Historien om mitt liv. Hun ble kåret til årets Ung Artist av Norsk Bluesunion i 2024. Født 5. mars 1997 i Oslo.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
En ny vår for norsk opera: To × opera off-Bjørvika
Ballades klassisk-anmelder Ola Nordal opplevde nylig operaene «Heroin Chic» og «Nokon kjem til å komme» på Parkteatret i Oslo. I denne dobbeltanmeldelsen prøver han å fange noe av det som skjer i norsk operaproduksjon.
