Erik Hillestad elsker de litt rare og spesielle prosjektene. Gjerne med utgangspunkt i en politisk situasjon man kan fortvile over, men som kan omskrives til et håp om endring, forteller han. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Fra kirke til karnapp: Åpent hus hos Hillestad
Pensjonist Erik Hillestad legger i disse dager siste hånd på en bok om sitt liv med Kirkelig Kulturverksted gjennom 50 år. Samtidig har han åpnet stuen sin for intime «karnappkonserter».
Erik Hillestad skriver, produserer og arrangerer konserter. Mye som før, men nå som frilanser, med større rom for det kreative og mindre administrativt ansvar enn tidligere.
– Det er litt roligere morgener. Ellers holder jeg fortsatt på med veldig mye, sier Hillestad når Ballade spør hvordan pensjonisttilværelsen har vært det siste året.
Vi møtes i Villa Nordraak på Oslo vest, et par steinkast fra Vigelandsparken. Han tar oss med ned i kjelleren, der han har sitt eget lydstudio og arbeidsrom. Kvelden før, i etasjen over, inviterte Hillestad-familien til den første av en serie «karnappkonserter» i husets storstue. Først ut var Ellen Sofie Hovland.
– Det er litt morsomt å starte med henne, fordi hun bodde her i huset i rundt ett år i 2011. Vi delte kjøkken, og en morgen spurte jeg om hun kunne synge noen av visene sine for meg. Det endte med at vi lagde fire plater på KKV, hvorav tre ble nominert til Spellemannprisen. Hun er en enormt dyktig tekstforfatter. Det bor litt av historien hennes i huset her, så det var et veldig godt startpunkt.
Vinter- og vårprogrammet rommer også konserter med Karl Espegard & Leo Andersen, Knut Reiersrud, Mahsa og Marjan Vahdat samt Aage Kvalbein og Håvard Gimse.
Flyttet ned i kjelleren
Hillestad og kona Marianne Lystrup kjøpte huset i 1978, etter at Kirkelig Kulturverksted måtte flytte ut av lokalene i Louises gate 30.
– Det skulle rives, og vi måtte finne noe nytt. Vi bodde da i en leilighet på Skillebekk og hadde ikke barn. Så dukket denne annonsen opp i Aftenposten. Huset hadde ligget ute for salg i over ett år, og prisen hadde sunket mer og mer.
Finansieringen var krevende, forteller Hillestad, men de fikk hjelp både fra Mariannes foreldre og fra Kirkens Bymisjon og Kirkens Småkirkeforening, som ga lån på gunstige vilkår. Dermed kunne Kirkelig Kulturverksted (KKV) samles under samme tak med vevstue, kontorer og platelager.
– Vi fylte hele huset fra kjeller til loft. KKV holdt til her fram til 1999, da vi flyttet virksomheten til Kulturkirken Jakob. Jeg brukte toppetasjen som studio i alle disse årene. I dag er det plateselskapet Braveheart og deres artister som har studio der oppe. Selv har jeg flyttet ned hit i kjelleren, hvor jeg kan mikse og gjøre vokalpålegg.
Erik Hillestad i studioet hjemme i kjelleren. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Vil være en liten motstrøm
Ansvarlig for karnappkonsertene er sønnen Øystein Hillestad Lystrup, som har lang erfaring med arrangementer i Kulturkirken Jakob.
Ledige stillinger
– Han er opptatt av at dette skal være en motkraft til hvordan musikk i økende grad blir digitalisert, kunstiggjort og distansert. Vi vil være en liten motstrøm, og knytte oss til lignende initiativer internasjonalt, som «home concerts» og Tiny Desk-konseptet i USA.
Her, i stua til Erik Hillestad i Villa Nordraak på Oslo vest, skjer «karnappkonsertene». – Vi vil være en liten motstrøm, og knytte oss til lignende initiativer internasjonalt, som «home concerts» og Tiny Desk-konseptet i USA, forteller han. Torsdag 29. januar spiller Karl Espegard & Leo Andersen i karnappet. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Samtidig arbeider Hillestad videre med større produksjoner. 5. mars har han premiere på konsertforestillingen Min hemmelighet er et vindu – Prison Songs på Riksscenen i Oslo.
Dikt fra iranske kvinnefengsler
– Andrea Bræin Hovig har hovedrollen som skuespiller, med Mahsa og Marjan Vahdat som sangere. De fremfører dikt og fortellinger bygget på ting skrevet av innsatte kvinner i iranske fengsler. Jeg har jobbet mye med manuset, og samarbeidet tett med Mahsa, Marjan og komponist Atabak Elyasi.
– Slike prosjekter elsker jeg – de litt rare og spesielle. Gjerne med utgangspunkt i en politisk situasjon man kan fortvile over, men som kan omskrives til et håp om endring. Det forferdelige som skjer i Iran nå, gir et bakteppe som gjør forestillingen ekstra aktuell.
Han viser også til fredsprisvinner Narges Mohammadi, som figurerer i forestillingen gjennom sitater og tekstinnslag.
– Hun var nylig ute på midlertidig permisjon på grunn av sykdom, men er nå tilbake i fengsel. Det gir forestillingen en alvorlig aktualitet.
I første omgang blir det én, kanskje to, forestillinger på Riksscenen, men planen er å gjenta forestillingen i andre sammenhenger senere.
– Jeg har lagt mye sjel i dette.
Har fortsatt piff
I april går Hillestad i studio for å spille inn albumet Woven Verses sammen med Mahsa og Marjan Vahdat, Annbjørg Lien og flere musikere. Utgivelsen er planlagt på KKV til høsten. Parallelt skriver han tekster til Strømmestiftelsens 50-årsjubileum, som skal på turné med Haddy N’jie og Kåre Conradi.
– Jobber du like mye nå som før?
– Nei. Jeg har friere rammer. Jeg har ikke lenger ansvar for stab, styre, økonomi eller vedlikehold av gamle kirkebygg. Særlig de 25 årene med drift av Kulturkirken Jakob innebar et betydelig press.
– Hva slags tanker hadde du om det å bli pensjonist før du ble det?
– Det viktige for meg var at jeg kunne, mens jeg enda har kraft, sørge for at Kirkelig Kulturverksted, livsverket mitt, ble ivaretatt på en god måte og fikk et videre liv uavhengig av meg. Jeg ble veldig sterkt assosiert med KKV, og omvendt, og det hadde jeg lyst til å frigjøre meg fra.
– Musikken har en enorm kraft. Den når hjertet før vi rekker å stenge av med intellektuelle forsvarsmekanismer. Men det handler også om å gjøre noe i en verden som akkurat nå beveger seg i feil retning, sier Erik Hillestad. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Jeg kunne gjerne ha fortsatt nå – jeg har ikke mistet piffen – men jeg vet ikke hvor lenge det varer. Jeg er i en alder hvor ting plutselig kan skje. Jeg er veldig fornøyd med det som utvikler seg der nå, med Hans Olav Badens ledelse. Han tar tak på en måte som både er hans, men som også ivaretar arven i KKV og i Kulturkirken Jakob, på en veldig god måte. Han er en flink leder, så jeg føler meg trygg.
Fra vondt til verre
Hillestad har lenge vært opptatt av menneskerettigheter og global politikk, men koblet dette for alvor med musikken gjennom prosjektet Lullabies from the Axis of Evil tidlig på 2000-tallet.
– Du sier at du ønsker at musikken og kunsten kan være med å gi håp og forandring. Opplever du at det du har jobbet med har ført til forandring gjennom årene?
Hillestad begynner å le. Han kunne like gjerne ha grått.
– Det har jo bare blitt verre og verre.
– I både Palestina og Iran, som er de to landene jeg har engasjert meg mest i, så har det gått fra vondt til verre. Men forandring til det bedre er en møysommelig prosess, som ofte kan gå gjennom forverring før det blir bedre. Frøene vi sår som kunstnere kan likevel bli viktige, også når resultatene ikke er synlige med en gang.
Han peker på borgerrettighetsbevegelsen i USA og frigjøringskampen i Sør-Afrika som eksempler der musikk spilte en avgjørende rolle.
– Det synes ikke alltid på samme måte som politiske vedtak, men den følelsesmessige kraften i musikken kan være avgjørende.
Femti år i kulturlivets motbakker
I mars lanseres også Hillestads bok Suget etter en dose evighet. Femti år i kulturlivets motbakker på Verbum forlag.
Boken følger Kirkelig Kulturverksted fra oppstarten i 1974 og fram til i dag, med særlig vekt på motstanden i de tidlige årene, etableringen av Kulturkirken Jakob og arbeidet med artister og prosjekter i konfliktområder.
I mars lanserer Erik Hillestad boken Suget etter en dose evighet. Femti år i kulturlivets motbakker, om Kirkelig Kulturverksted fra 1974 til i dag. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Det er ikke først og fremst en privat selvbiografi, men historien om KKV og arbeidet jeg har stått i.
Lanseringen skjer i Kulturkirken Jakob 11. mars, med blant andre Sigvart Dagsland, Knut Reiersrud, Iver Kleive og Per Oddvar Hildre til stede.
– Hva er det som driver deg nå – musikken eller politikken?
– Begge deler. Musikken har en enorm kraft. Den når hjertet før vi rekker å stenge av med intellektuelle forsvarsmekanismer. Men det handler også om å gjøre noe i en verden som akkurat nå beveger seg i feil retning.
– Men du gir ikke opp?
– Nei. Det kan man ikke. Jeg har tro på at det vi sår i dag, kan andre høste av på sikt.
Ny karnappkonsert finner sted 29. januar med Karl Espegard & Leo Andersen. Forestillingen “Min hemmelighet er et vindu – Prison Songs” har premiere på Riksscenen 5. mars, og boken “Suget etter en dose evighet. Femti år i kulturlivets motbakker” har lansering i Kulturkirken Jakob 11. mars.
