Obo, teknologi og vennskap

Første gang Jan Wiese spilte en helaften alene i Konserthusets Lille sal i Oslo, var i 1987. Det var hans første større presentasjon av eget materiale med obo og live electronics. Lørdag 19. oktober er det femte gang at han rigger seg til nettopp her, for å oppsummere sin stadig pågående utforsking av samspillet mellom oboen og nye teknologiske muligheter.

The extended instrument kaller han konserten. Flere engelske uttrykk dukker opp i samtalen. Hvorfor så mye engelsk i denne businessen, Jan Wiese?

– Jeg syns det er forferdelig, også fordi bestefaren min var den første skrivaren i Noregs Mållag og var med å stifte Det Norske Teatret.

Kan vi finne et norsk ord for the extended instrument?

– Det forlengete instrument. Det utvidete instrument. Men grunnen til at jeg bruker the extended instrument, er at det er en term. På samme måte som extended techniques er en term, en fagterm, forklarer han.

Jo, utvidete spilleteknikker er et begrep som brukes av musikere, om eksperimentelle, utradisjonelle spillemåter som gir nye lyder. Men Jan tilhører et miljø der det snakkes lite norsk.

– Jeg tilhører et internasjonalt obomiljø det ikke fins spor av i Norge. Det er selvfølgelig musikere her hjemme som er opptatt av extended techniques og improvisasjon i samtidsmusikken og i jazz, men det er likevel en annen verden. Jeg har jobba veldig med å finne min egen form. I Statene og i Italia og i Frankrike vet jeg om noen som driver med noe av det samme som meg.

Engelsk horn og obo
Jan Wiese begynte å spille obo som sekstenåring. Han sto i en plateforretning i Skien og hørte klassisk musikk fra en høyttaler. Da kom musikklæreren hans på gymnaset inn, og Jan fikk spurt ham hva dette var for noe. Det er engelsk horn, sa læreren. Hvis du vil lære det, skal jeg hjelpe deg. Dermed fikk Jan kontakt med oboisten Bjarne Lian i Kringkastingsorkesteret, og fikk timer hos ham.

– Siden da har jeg vært helt besatt av at jeg skulle få til det instrumentet.

Engelsk horn?

– Engelsk horn er tenorutgaven av obo. Lengre og med dypere klang. Alle oboister spiller begge instrumentene.

Bilder og video fra Lofoten, styrt av Jan Wiese fra pc og obo. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Utdanning
Da Jan tok mellomfag i musikk på Universitetet i Oslo på 1970-tallet, fantes det ikke undervisning i improvisasjon. Han spurte og fikk enetimer med komponisten Maj Sønstevold som alternativ til undervisning på hovedinstrument. Dette er ennå fundamentet han bygger på, sier han.

– Mye av min holdning til å utvikle ferdigheter i improvisasjon, det har jeg fra henne. Alt det med akkorder og toneartene, å kunne det ordentlig, det er fra henne. Hun la masse arbeid i undervisningen.

Ved siden av studiene hadde Jan en av våre fremste oboister, Brynjar Hoff, som instrumentlærer. I mange år siden har The International Double Reed Society vært et viktig lærested, en amerikansk organisasjon med konferanser rundt i USA og i Europa, der Jan har vært invitert til å spille flere ganger.

– Et møtested for de beste oboistene i verden. Det har vært min hovedutdanning, de konferansene der. Jeg var der første gang i 1979, sist i New York i 2014.

Hvorfor akkurat obo? Hva er det med dette dobbelt rørbladinstrumentet, utviklet i barokken for firehundre år siden, som matcher et moderne klangbilde og også elektronikk?

– Det er et instrument med syltøffe extended techniques. Det er ikke noe instrument hvor klangen sprekker så tøft som på dobbelt rørblad. Det spraker noe innmari. Så hører det samtidig til i den idylliske sfære. Mange lekre soloer i klassisk musikk ligger i obo eller engelsk horn. Melodier som går rett til hjertet på folk. Jeg elsker å blande disse multiphonics-lydene med det vakre – og dra det inn i samme uttrykk.

Improvisasjon med virtuelle musikere
Jan Wiese har spilt to år i Forsvarets musikkorps Nord-Norge, og han har spilt i forskjellige musikerkonstellasjoner, ikke minst med Erik Wøllo på gitar og Rob Waring på vibrafon i trioen Wiese Wøllo Waring. Men de siste tjue årene har arbeidet med å beherske oboen vært et enmannsprosjekt – i samspill med datamaskin og høyttalere. Hvorfor all denne utforskingen alene?

– Å spille den musikken jeg gjør nå, med ekte musikere, ville tatt fem generasjoner av musikere å få til. Hvordan skulle jeg kunne finne en bratsjist, en fiolinist, som kan alle de skalaene og akkordene som jeg jobber med, som kan dem så godt at jeg kunne vifte med en lillefinger, så visste de hva de skulle spille? Hvordan skulle jeg klare å dirigere et sånt ensemble? Vi måtte hatt et koordinerende signalsystem som gjorde at vi kunne kommunisere umiddelbart underveis. Et sånt orkester finnes ikke.

Det er tydeligvis den praktiske siden av saken. Men jeg merker at det ikke er hele svaret på spørsmålet. Jan bøyer seg litt fremover og puster hørbart.

– Kompromissløshet. Jeg hadde så mye jeg hadde lyst til å gjøre med oboen. Det krever tid å øve det. Jeg måtte ha masse tid. Men å organisere andre for å utvikle obospillet mitt, det kunne jeg ikke holde på med. Å være alene, det var en tanke om å spare tid, være mest mulig effektiv og selvstendig. Jeg måtte bare holde på med mitt. Jeg måtte være fri.

Testing på scenen
Jan Wiese inviterte presse og venner til generalprøve på The extended instrument for to uker siden. En gjennomspilling av hele programmet. Da erfarte vi raskt at dette er ikke musikk man sitter og lukker øynene til, og bare lytter. Dette er musikk man må følge med på, for å se hva han gjør.

– Selvfølgelig er det sånn, sier Jan, og går evolusjonshistorisk til verks i svaret. – Når vi blir utsatt for noe fremmed, er det naturlig å prøve å forstå. Sjekke om det er noe som truer. Hjernen er obs på risiko.

Men når det viste seg at det ikke var fare på ferde i Konserthusets Lille sal, var det i stedet nysgjerrigheten som ble vekket. Og fascinasjonen. Vi fulgte med på samme måte som når vi prøver å avsløre en tryllekunstner. Vi hører jo at det blir musikk, poetisk, intens, fargerik musikk, men det er samtidig noe som er skjult. Der står musikeren, der er noen høyttalere, og der en enorm skjerm med bilder og video. Hva er sammenhengen her?

– Jeg har aldri opplevd at folk ikke lurer på hvordan jeg gjør tingene mine. Det er heavy teknologi. Det er avansert teknologi.

Jan Wiese i øverommet i kjelleren hjemme. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Lydkatalog
Samlinger med toner fremført av klassiske musikere, enkelttoner fra alle instrumentene i et symfoniorkester fremført på forskjellig måte, med forskjellig karakter. Dette finnes tilgjengelig som lydbibliotek for musikere som vil utforske nye klanger og klangfarger, og nye måter å lage musikk på. På konserten The extended instrument henter Jan frem toner fra denne slags samlinger, ved å sende signaler fra instrumentene han bruker, inn i en datamaskin.

– Det er nesten så jeg gjenskaper disse musikantene som spilte inn tonene sine. Jeg kan si: nå spiller dere sammen som meg. Eller jeg kan si, hør her, nå kan den musikeren vente litt, ta en delay, og så kan noen av dere andre la tonene gå oppover og noen skal lage en melodi. Noen får beskjed om å ikke spille i det hele tatt, andre skal bare spille lange toner. Alt dette kan jeg si, eller … dette har jeg gjort i dataprogrammet. Tatt hver enkelt musiker og gitt vedkommende noen rammer. Så henter jeg dem opp når jeg spiller. Det låter selvsagt ikke helt som ekte musikere, men lydene har jo sin egen interessante karakter, og det holder at de ligner.

Du snakker om disse tonene som om de var samspillspartnere?

– Sånn tenker jeg på det. Jeg har med meg en hel haug med mennesker opp på scenen. Jeg henter dem opp når jeg har bruk for dem, og så får de instruksjoner om å spille, og så sørger jeg for at de gjør det, for jeg kan styre dem.

Styrer du dem der og da, eller er alt dette forhåndsbestemt av datamaskinen?

En sammenfatning av Jans svar er omtrent som dette: Alt improviseres. Ingenting er forhåndsinnspilt. Det er programmert hvilke grep og kommandoer på instrumentet som styrer hvilke signaler som går til datamaskinen, som så igjen gir de og de lydene ut i rommet. Alt han spiller, og måten han spiller på, tempo, styrkegrad, aksenter, alt dette sender signaler til datamaskinen og skaper den musikken vi hører. Dette har tatt ham årevis å beherske, få til å fungere organisk, som han sier, slik at forløpet og klangen blir som han vil.

Tre instrumenter
Jan Wiese veksler mellom tre instrumenter på konserten, obo, engelsk horn og MIDI-instrumentet WX7. MIDI står for musical instrument digital interface, og WX7-en er et overgenialt instrument, sier han, lagd på 1980-tallet av Yamaha. Et stumt blåseinstrument som er avhengig av å sende signaler til pc-en for at det skal bli lyd.

En mer hjemmelaget løsning er å feste en bevegelsessensor på engelsk horn.

– Det er en liten dings som er hengt på instrumentet nederst, på den karakteristiske kula. Når jeg beveger instrumentet, sender bevegelsen beskjed om det til datamaskinen.

Er det definert hva bevegelsen betyr?

– Det er nøye bestemt. Hvis jeg for eksempel peker oppover med instrumentet, blir delay-en aktivert. Hvis jeg tar instrumentet ned, blir det reverb. Hvis jeg tar det opp på venstre side, forsvinner romklangen. Hvis jeg tar det ned her på venstre side, er det programmert slik at det ikke blir noen elektroniske komponenter inne i bildet i det hele tatt. Og så videre.

Du spiller med bevegelser? Lydlig koreografi, for du styrer jo dette med kroppen? Da er det ikke bare snakk om det utvidete instrumentet, men også den utvidete kroppen?

– Det kan du si. Bevegelsessensoren egner seg på engelsk horn. Det gjør seg. Hornet er langt å fekte med. Det blir store bevegelser.

Flere sensorer er det i et fotbrett Jan Wiese står på. Feetpanel kaller han det. Et brett han kan stå stødig og stabilt på. En oboist kan ikke hoppe rundt på scenen som enkelte andre instrumentalister kan. Det vil gå ut over pusten og kontrollen med tonedannelsen.

– Jeg har utviklet en pedal hvor jeg kan stå rolig og styre så mange parametre som jeg har bruk for. En patentert fotkontroller. Her bestemmer jeg slikt som grunntonen, skalaene, tempo. Alt dette kan jeg styre direktesendt mens jeg spiller.

Musikken din er langt på vei et resultat av instrumentariet?

– Mange komponister tar et instrument som er ferdig. For meg har det vært naturlig å tenke at jeg må lage instrumentet mitt selv. Oppsettet mitt fins det neppe maken til. Det kreves en del mekking.

Tilfeldigheter
Jan Wiese lytter så vi ser det, når han spiller. Han lytter intenst, som et dyr på sprang etter sitt bytte. Plutselig er han borte på tastaturet på pc-en og gjør et eller annet. Hva er det han gjør?

Han skifter scener, forklarer han. En scene, det er et forhåndsprogrammert oppsett av musikere, unnskyld, av lyder.

– Det velger jeg mens jeg spiller. Jeg skifter scener underveis.

Er du komponist eller utøver eller improvisator når du skaper musikk på den måten du nå gjør, i The extended instrument?

– Jeg er femti prosent komponist og femti prosent utøver.

Ikke improvisator?

– Å være improvisator er del av det å være utøver, tenker jeg. Men begrepene flyter over i hverandre.

Er det egentlig interessant for deg å sette disse skillene?

– Jo, det er fint å rydde litt opp i dette, så jeg ikke sammenligner meg for mye med vanlige oboister og jazzmusikere, eller vanlige komponister, for jeg jobber med teknologi og anvendt teori i improvisasjonssammenheng, og jeg er helt fri fra de tradisjonene. Dette er noe annet.

– For meg handler det å komponere om å tilrettelegge for at det skal komme overraskelser. Sånn har det vært siden jeg begynte å jobbe med direktesendt electronics. Teknologien nå gjør det mulig for meg som musiker å få disse overraskelsene uten at det er randomiserte prosesser i spill. Det er ingen tilfeldige prosesser i mitt system. Men det er helt umulig å ha oversikt over alt det maskinen kan respondere med. Derfor oppstår det overraskelser og tilfeldigheter for meg, men maskinen har ingen tilfeldigheter. Den opererer etter algoritmer og tall som jeg har programmert inn på forhånd. Men resultatet av det framstår som en overraskelse for meg.

Fordi det er for uoverskuelig, det hele?

– Ja.

Hva vil du med disse tilfeldighetene? Hva bruker du dem til?

– Jeg bruker dem til ideer. Jeg bruker tilfeldighetene og overraskelsene til å improvisere over.

Foranderlig billedkunst
Jan Wiese har kjent billedkunstneren Ulf Nilsen i mange år. De møtes ukentlig og snakker sammen, ikke minst om det de jobber med for tiden.

– Vi har lett etter måter å kunne samarbeide på. Så oppdaget jeg dette programmet Zwobot bygd for Ableton. Da jeg oppdaget de mulighetene der, ringte jeg til Konserthuset og bestilte Lille sal. Dette er så gøy at det må jeg bare få til, tenkte, jeg. Men ante ikke hvordan. Det har tatt meg mye tid å lære programmet. Til og med i går lærte jeg noe nytt. Holdt på i to timer med en liten ting. En ørliten knott, ikke selvforklarende i det hele tatt.

Sånt som vi andre blir gal av etter en halvtime, og du har holdt på i et langt liv?

– Jeg er helt besatt. Det er crazy, altså.

Hva er det dette programmet kan, da?

– Det har et enormt potensial for å lage bilder som følger musikk. Stykket mitt Painter’s remix er en utforsking av det potensialet. I måten jeg har programmert det på, ligger mye komposisjonsarbeid, forberedelse av verket. Resten er improvisasjon. Jeg improviserer bilder og lyd samtidig.

Jan Wiese har fått velge ut hvilke bilder av Ulf Nilsen han ville arbeide med. Bilder som i utgangspunktet er store. På en skjerm på sceneveggen i Konserthusets Lille sal er bildene blitt enda større. Når Jan spiller, endrer de seg. Elementer i billedflaten løsner, beveger seg rundt, multipliseres og får andre dimensjoner. Den firkantete omkretsen abstraheres og blir en kube inne i bildet. Vi føres rundt i et billedrom og forføres og forundres av lyd og musikk og av visuelle formasjoner i endring.

Jan Wiese foran et av Ulf Nilsens bilder. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

– Da var det naturlig å spille på WX7 som sender signaler til datamaskinen, der de konverteres til signaler i bildet. Jeg spiller de kommandoene som utøser de effektene jeg vil ha. Dette er mulig å gjøre nå, å ta bildene til Ulf og spille dem. Jeg lette etter en måte å gjøre det på. Da oppdaga jeg dette programmet, Zwobot.

Musikerens blikk
Ulf Nilsen ga Jan frie hender, vel vitende om at bildene ville kunne bli forvandlet på alle tenkelige måter.

– Ja, dette skulle gå gjennom en musikers blikk og følelse, sier billedkunstneren. Det var musikken som til sist skulle styre mine bilder. Da jeg så dette nå for første gang, så jeg at det er noe sørgmodig over bildene mine. Det er noe han gir tilbake til meg. Det er noe av dialogen vår. Han bryter inn og forvandler ting. Det kvadratet, for eksempel. Bildet er en firkant vi skal putte våre følelser inn i. Jeg syns det var fint hvordan han tok den formen, vred på den og omformet den til en kube inne i billedflaten.

Tok du en sjanse med bildene dine? Tenk om han hadde gjort noe som du ikke likte?

– Det er jo det at når du viser dine bilder offentlig, så er det ikke sikkert det er din historie som tolkes gjennom bildene. Da kommer deres historier inn. Men det var en tillit der, fra begynnelsen av. Vennskapet vårt begynte før jeg viste ham bildene mine. Summen av det hele er tillit og vennskap og at han løfter bildene inn i sin verden, og jeg sitter igjen med følelsen av – åh, jeg synes det var fantastiske bilder.

Har du vært med på å utforme bildene i dette mediet?

– Det var meningen i begynnelsen, men etter en stund sa jeg: Jan, nå gir jeg bildene til deg, så gjør du det du finner ut at du vil gjøre. Føl deg trygg på det, så skal jeg se på det. De klangene han brukte nå, kunne ikke ha kommet hvis han ikke hadde sett bildene mine. Det er en vennskapsklang i det jeg hører, som jeg liker veldig godt.

Jan Wiese spiller konserten The Extended Instrument i Oslo Konserthus, Lille Sal, lørdag 19. oktober.