Kjell Wernøe etablerte i 1986 Pro Arte Kulturkontor, som i løpet av de neste 30 årene skaffet konsertoppdrag for unge norske musikere over hele verden.
I de tre siste årene bodde han på et sykehjem i Bergen, der han døde 24. november. Kjell Wernøe bisettes i dag, 5. desember, ved Møllendal kapell i Bergen.
Det er mange norske musikere som står i stor takknemlighetsgjeld til Kjell Wernøe. En av de første han hjalp opp og frem, var pianisten Leif Ove Andsnes.
– Kjell hjalp både meg, Truls Mørk og andre unge musikere med å komme oss ut i verden, sa Leif Ove Andsnes da jeg nylig traff ham på premieren til dokumentarfilmen «Fotografen – i krig og kjærleik», regissert av Frode Fimland.
Denne filmen handler om Kjell Wernøes far, motstandsmannen Henning Wernøe. Han var med i Bjørn West-styrken i Matrefjellene, og ble skutt og drept av en tysk patrulje 28. april 1945.
Broren Andreas var også med i motstandsbevegelsen. Da han ble arrestert av Gestapo i 1944, tok han sitt eget liv ved å hoppe ut fra et vindu i tredje etasje i Gestapos hovedkvarter i Bergen, «Gestapohuset» i Veiten 3.
PRIVAT FILMVISNING: Henning Wernøe, oppkalt etter sin bestefar, ser Fimlands nye film sammen med sine foreldre, Kjell og Mette Wernøe. (Foto: Frode Fimland)
Kjell Wernøes kone, Mette Wernøe, var på filmpremieren – men dessverre uten sin mann. Han er derimot sterkt til stede i den nye filmen, og regissøren hadde arrangert en privat visning for ham på sykehjemmet noen uker tidligere.
– Jeg vil gjerne viderebringe en hilsen fra Kjell. Han er blitt dement, men følelsene er der fortsatt, og de menneskene han har nære relasjoner til, dem husker han, sa Mette Wernøe da jeg intervjuet henne for Askøy24 på premieren – som ble holdt i kultursalen på Askøy 10. november.
– Hendelser i livet husker han også – og musikken, den sitter dypt i hjertet. Der er han ikke dement. For bare tre uker siden sa han til meg: «Jeg er kommet til denne verden for å hjelpe andre mennesker.» Og det kom fra et hjerte som ikke er dement.
FAMILIEIDYLL SOMMEREN 1943: En ung Kjell Wernøe, fotografert på Skåte i Fusa sammen med søsteren Reidun og foreldrene Ingeborg og Henning Wernøe. (Foto: Privat)
Kjell Wernøe vokste altså opp uten en far, og overtok etter hvert ansvaret for familiens fotobutikk i Bergen, Wernøe & Gulbrandsen. I 1986 opprettet han enkeltmannsfirmaet Pro Arte Kulturkontor, etter å ha solgt familiebedriften til Kodak.
– Jeg fikk tilbud om å fortsette i fotobutikken, men valgte å jobbe for norsk musikkliv i stedet, fortalte Kjell Wernøe da jeg intervjuet ham for Bergensmagasinet i 2018.
Han hadde sett hvordan de første fruktene av høyere musikkutdanning i Norge modnet, uten at det fantes et apparat for å hjelpe norske musikere ut i verden. Dette ble begynnelsen på Pro Arte.
– Jeg følte meg kompetent og kapabel, selv om jeg ikke visste noe om det, og tiden var overmoden. Ingen visste at det fantes fremragende talenter i Norge.
FREMMET NORSK MUSIKK INTERNASJONALT: Kjell Wernøes utstillingsstand på en bransjemesse i New York, 1996. (Foto: Privat)
Kjell Wernøe skriver selv om dette og mye annet i selvbiografien Følgesvenner – Bilder fra en utvikling (Bodoni forlag, 2018).
I bokens innledning skriver han om hvordan det først og fremst er andres skaperkraft som har påvirket ham:
«Jeg blir på en måte vekket til aksjon, til å bli medskapende i det som utspiller seg i musikken og på scenen. Dermed blir også selve kunstbegrepet med ett utvidet. Konsekvensen av det må være at tilstanden av oppmerksomt nærvær kan åpne opp for dypere innsikter som man kan betjene seg av på mange av livets områder, også innen kunsten. Man blir selv en kunstner.»
Bokens omslag viser Orfeus og Eurydike, malt av Jean-Baptiste Camille Corot. Den gamle myten om de to unge elskende er velkjent. Etter at Orfeus har spilt så vakkert på lyren at han har fått hele underverdenen til å gråte, får Eurydike lov å vende tilbake til de levendes verden.
– Den unge kvinnen er gudesønnens skaperkraft. Det var jo den han hadde tapt, og skulle få lov til å hente tilbake. Under vandringen mot lyset og fremtiden måtte han ikke tvile på at skaperkraften var med ham, forklarte Wernøe til meg.
– Vi vet hvordan det gikk. Orfeus vendte seg mot skaperkraften, og da svant den tilbake i skyggene. Tillit til fremtiden bygger vi med våre skapende evner og krefter, og de må pleies og næres på veien.
Der har du Wernøes virksomhet gjennom et langt liv oppsummert i én kort setning. Eventyret, for det er et eventyr, om enkeltmannsfirmaet Pro Arte Kulturkontor, begynte altså i 1986. Han var da 48 år, og hadde som nevnt nettopp solgt familiebedriften Wernøe og Gulbrandsen til Kodak.
– Du var i en heldig økonomisk situasjon?
– Det vil jeg ikke si. Jeg tok med meg en liten fallskjerm på 300 000 kroner over tre år, så det var min kone som holdt liv i familien i de første årene, før jeg begynte å tjene penger. Hun gikk til rektoren på Varden skole, og sa at hun ville starte skolefritidshjem. Det fikk hun også.
NORDMANN I CARNEGIE HALL: Leif Ove Andsnes foran New York-debuten i Weill Recital Hall (konsertsal i Carnegie Hall). (Foto: Privat)
Da det ryktes at noen hadde startet slik virksomhet, tok det ikke lang tid før noen meldte seg.
Den første var cellisten Truls Mørk. Han hadde allerede vunnet flere internasjonale priser.
Senere kom flere navn til, navn som i dag er velkjente både nasjonalt og internasjonalt – blant andre Leif Ove Andsnes, Håkon Austbø, Ole Edvard Antonsen, Henning Kraggerud, og dirigentene Kjell Seim og Bjarte Engeset.
– Det betød vel en del at dirigenten Mariss Jansons gjorde suksess med Oslo-filharmonien?
– Det stemmer. For oss skjedde det to vesentlige ting i 1988. Det ene var at Truls Mørk var solist med Oslo-filharmonien, det andre var at Leif Ove Andsnes, som tidenes yngste solist, spilte Griegs A-mollkonsert under Festspillene i Bergen.
MUSIKERNES FØLGESVENN: I sin selvbiografi forteller Kjell Wernøe om møter og samarbeid med mennesker og virksomheter innen det norske og internasjonale musikklivet. (Foto: Bodoni)
Året etter ble Oslo-filharmonien invitert både til BBC Proms i London og Edinburgh-festivalen. Mariss Jansons ville da ha med Truls Mørk som solist i Elgars populære cellokonsert.
– Mariss hadde ikke hørt Andsnes, så jeg sendte ham et kassettopptak fra festspillkonserten, fortalte Wernøe.
Jansons ble så begeistret av det han hørte at han inviterte Andsnes med som solist i Edinburgh.
Dermed hadde Wernøe allerede to norske solister i stallen som var i ferd med å ta steget over i en internasjonal musikkarriere.
For at de to solistenes internasjonale debuter skulle ha størst mulig effekt, var det viktig å sørge for at de rette personene fikk dette med seg. Wernøe tok runden for å be om sponsormidler, men fikk nei både fra Kulturdepartementet og næringslivet.
Til slutt fikk han en avtale med British Petroleum. Dette var akkurat nok til å kjøpe opp de siste 137 billettene til Proms-konserten i Royal Albert Hall. Disse ble så distribuert videre til en lang liste av bransjefolk. To dager før konserten kom så Truls Mørk til London – med armen i fatle.
– Han hadde arbeidet hardt hele sommeren, og visste ikke om han hadde styrke nok i armen til å spille, husket Wernøe.
– For en situasjon. Ingen sov godt den natten. Men han spilte en fantastisk konsert, og fikk vidunderlige anmeldelser i London-pressen. Det samme skjedde med Andsnes i Edinburgh. Siden var det bare for meg å legge sten på sten.
VISTE FILM PÅ SYKEHJEMMET: – Da min mann fikk se filmen, var han helt til stede, forteller Mette Wernøe, her sammen med regissør Frode Fimland på filmpremieren. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
– Det ble fulltidsjobb?
– Mer enn det, uten at det var særlig innbringende. Nettoresultatet for meg i de første 15 årene var ikke mer enn som en vanlig førskolelærerlønn. Men det var interessant, og jeg ble kjent med mange mennesker.
– Musikk har alltid vært butikk, men jeg reagerer på hvilke ord man bruker i dag. Det snakkes hele tiden om «musikkindustrien»; som om musikk er et industrielt produkt som bare er verdt noe i kroner og ører.
Han viste her til den tysk-jødiske filosofen Günther Anders (1902-1992), som i hovedverket «Om det antikverte ved menneskeheten» (1956) skrev at kunstneriske ideer og frembringelser ikke lenger tilhører fellesskapet, men er blitt omsettelige goder.
– Han hevdet at det som skulle være en gave til menneskene i dag er gjort til gjenstand for kjøp, salg og arveoppgjør, og slik markerer en endelig seier for kulturindustrien over kulturen, utdypet han.
Selv levde han et liv der han fikk med seg mange minneverdige konsertopplevelser.
– Noen konserter har føltes som helt eksistensielle, andre har vært av en helt annen karakter – enten det har vært en fantastisk operette eller en imponerende solistprestasjon, sa han.
– Når det er sagt, så kan jeg gjerne legge til at svært virtuose fremførelser ikke gjør så stort inntrykk på meg – dersom de ikke samtidig klarer å gi følelsen av at musikken kommer innenfra.
– Det er mye jeg ikke kan, men intuisjonen har aldri sviktet meg. Jeg klarer å skille mellom hva som er godt og hva som er dårlig, og jeg kan vurdere om det bare er følelser eller bare virtuositet.
– Så er vel også musikk sjelens og følelsenes språk?
– Ja, men den kan ikke bare være følelser. Det som kommer fra følelsene våre – intuisjonen, vårt sjeleliv – må møtes med noe av høyere kategori; en form.
FESTSPILLKOMPONIST I 2018: Kjell Wernøe hadde et tett samarbeid med den russiske komponisten Sofia Gubaidulina, som døde i mars. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
En komponist som Wernøe satte stor pris på, var nylig avdøde Sofia Gubaidulina (1931-2025).
På midten av 1970-årene grunnla hun sammen med komponisten Viktor Suslin og Vjatjeslav Artjomov ensemblet Astreja, som improviserte på instrumenter brukt i russisk folkemusikk.
Gidon Kremer hjalp Gubaidulina til suksess i Vesten ved å uroppføre fiolinkonserten Offertorium i 1981. Siden har hun vært regnet som en av de fremste russiske komponistene i tiden etter Sjostakovitsj. Fra 1992 og frem til hun døde bodde hun i Appen utenfor Hamburg.
– Sofia Gubaidulina sier at hun ofte får spørsmål om hun er moderne eller ikke. Da svarer hun at dette for henne er komplett likegyldig, fortalte Wernøe, som siterte den russiske komponisten direkte fra hukommelsen:
«Jeg bygger ikke mine verk som jeg bygger et hus; etasje for etasje. Jeg dyrker dem frem. Fra begynnelsen av hører jeg det hele. Så jeg har mine røtter i mange kulturer. Hvis man kan sammenligne det med et tre eller en plante som vokser, og som hvert år folder seg ut på nytt, så er bladene formmessig betraktet gamle, men hvert år også nye».
– Jeg vet ikke om det er ordrett sitert, men det er omtrent det hun sier. Jeg ble kjent med henne under arbeidet med verket Fachwerk («bindingsverk»), som hun dedikerte til akkordeonisten Geir Draugsvoll fra Voss.
Dette er et musikkstykke skrevet for bajan (klassisk akkordeon), perkusjon og strykeorkester, inspirert av den spesielle byggeteknikken det har fått navn etter.
Kjell Wernøe var «executive producer» da plateselskapet Naxos gjorde den første innspillingen av Fachwerk i 2011 – fremført av Trondheim Symfoniorkester dirigert av Øyvind Gimse, og med Draugsvoll som solist.
Sofia Gubaidulina var også årets festspillkomponist under Festspillene i Bergen 2018, der Fachwerk ble fremført med Geir Draugsvoll som solist.
– For meg er det en begivenhet at vi endelig, etter alle disse årene, ikke bare får høre fiolinkonserten Offertorium, men også Fachwerk, kommenterte Wernøe.
– Du setter henne høyt?
– Jeg mener at Gubaidulina er en av de største komponistene fra vår egen tid. Fra de senere årene kan jeg gjerne trekke frem en oppførelse i Nidarosdomen av hennes oratorium Om kjærlighet og hat.
– Det var en helt særegen opplevelse, med stort kor og orkester, og fremragende solister. NRKs reporter kalte det for en musikkhistorisk begivenhet. Det tror jeg alle som var der kan skrive under på.
Wernøe satte også stor pris på den katalansk-spanske cellisten Pablo Casals (1876-1973), som han dessverre aldri fikk oppleve på konsert.
– Men høsten 1973 var jeg tilfeldigvis på en konsert i Royal Albert Hall der Yehudi Menuhin var solist. «I just got a message that my dear friend Pablo Casals has passed away» sa han da han kom inn på podiet.
Den verdensberømte fiolinvirtuosen løftet så instrumentet sitt opp til haken, og spilte de første tonene fra en av Beethovens romanser. Så fikk han «bueskjelv», og måtte stoppe spillingen.
– Han var så beveget av tanken på hva han nettopp hadde hørt at han ikke klarte å få kontroll på fiolinbuen. Det ble for sterkt.
Selv ble jeg sterkt beveget da jeg fikk høre at Kjell Wernøe var gått bort. Det kjennes godt at han fikk glede seg over dokumentarfilmen om sin far før han døde, og det kjennes godt å se alle de vakre hilsnene som har kommet på sosiale media i den siste uken.
MINIKONSERT: Leif Ove Andsnes åpnet filmpremieren med å spille to av Chopins små preludier (opus 28, nr. 8 og 13). (Foto: Magne Fonn Hafskor)
En av de fineste hilsnene kom fra Leif Ove Andsnes dagen etter at Kjell døde, og fortjener å siteres i sin helhet:
«Er sorgfull i kveld, men også fylt av uendelig stor takknemlighet. Kjell Wernøe døde i går. Han var min første manager, og vi arbeidet sammen i over 30 år. Jeg tror ikke jeg har møtt et mer idealistisk menneske enn Kjell. Jeg vil savne hans begeistring, gode humør, sjenerøsitet, takknemlighet for livet, hans undring over musikkens iboende rikdom og kraft. For to uker siden besøkte jeg han på sykehjemmet, og spilte for han der. Før jeg gikk derfra sa han: «Kunst og kultur har vært så viktig for at jeg har fått et godt liv.» Takk, kjære Kjell.»
Ballade lyser fred over Kjell Wernøes minne.
❤️
Sitatene fra Leif Ove Andsnes og Mette Wernøe er hentet fra Hafskors reportasje i Askøy24, publisert 12. november i år. Hans portrettintervju med Kjell Wernøe stod på trykk i Bergensmagasinet 23. mai 2018, og ble publisert på nett dagen etter.
Ny digital verktøykasse skal gjøre kulturlivet grønnere
Kulturdirektoratet samler alt kulturaktører trenger for å bidra til et mer bærekraftig samfunn.
Kjære konsertarrangører, ikke svikt oss nå!
INNLEGG: Kjære arrangører – vern om menneskelaget musikk, håndverket, det levende musikklivet. Ta et standpunkt, ber artist og låtskriver Ylva Sofie Lærum.
– Det har vært en ære å jobbe med legendariske Jo Nesbø
Nick Cave og Warren Ellis står bak musikken til Netflix’ norske storsatsing Jo Nesbøs Harry Hole.
KI-assistert musikk har opphavsrett, KI-generert ikke
INNLEGG: Hvor mye menneskelig skapende innsats må til før musikk skapt med hjelp av kunstig intelligens får opphavsrett? TONOs Willy Martinsen svarer på Anders Oddens spørsmål til forvaltningsorganisasjonen.
Linda Melsom er ny festivalsjef i Moldejazz
– Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med menneskene, musikken og kraften som ligger i Moldejazz, og til å se hvordan vi sammen kan skape veien videre.
– Vi er to introverte typer som lager en introvert skive
Har Norge plass til en moden og godt voksen hiphop-plate? Fredag 30. januar slipper rapper Kjartan Gaulfossen og produsent Fred Russel albumet "Etter alt", en utgivelse som verken lener seg på boom bap, trap eller kommersielle grep.
