Det er ikke så mange operaer som blir verdenskjente og «evigvarende» – som Tryllefløyten, La Bohème og Carmen. Denne blir kanskje ikke heller det. Likevel har operaen Querini, med musikk av Henning Sommerro og libretto av Ragnar Olsen, allerede blitt en musikalsk og kulturhistorisk begivenhet.
Etter å ha blitt oppført i tre runder i Querinihallen på Røst, i 2012, 2014 og 2018, har den nå hatt nypremiere i Venezia, fredag 27. oktober. Det skjedde i noen av de tradisjonsrike båtbyggeri-hallene i området Arsenale Nord.
FRA RØST TIL VENEZIA: Querini i Arsenale Nord-hallen i Venezia, der den ble spilt gjennom helgen 27. til 29. oktober 2023. (Foto: Annar Bjørgli)
Det finnes nok paralleller til dette prosjektet hvis man leter godt, men de kan ikke være mange.
Å lage en scenisk framstilling av det svært dramatiske men også svært veldokumenterte eventyret til venezianeren Pietro Querini (ca 1400-1448) på Røst i 1432 er så nærliggende at dramatikere og filmskapere måtte være blinde for ikke å oppdage det. Mange har da også prøvd, men bare entusiaster på Røst med operasanger Hildegunn Pettersen i spissen har fått det til. Og da måtte det selvsagt bli opera. En opera som inneholder det meste. Her handler det om dramatikk og romantikk, men også om mot, redsel, medmenneskelighet, styrke, utholdenhet, og så selvfølgelig litt mirakler og gudfryktighet.
Ideen til Querini ble født på Røst. Den begynte som en dristig idé, og ble gjennomført av ivrige kulturkrefter på øya i Lofoten. De fikk med seg kommune, fylke og lokalt næringsliv, og laget et eget operaselskap. Formelt er det dette selskapet som var og er arrangør for selve operaen. Med Venezia-satsingen er det kommet med et nytt aksjeselskap som har styrking av norsk fiskeeksport og turisme som sitt hovedformål.
Nå, 11 år etter de første oppsetningene av Querini i 2012, har produksjonen modnet på mange vis, og profesjonaliteten er merkbart større. Et imponerende ensemble av solister er det, med sanger Magne Fremmerlid i spissen som Pietro Querini. Med sin rungende og alltid svært hørbare bass er han den soleklare skipperen på skuta, både i storm og nød og når mjuke toner og følelser dominerer.
QUERINI: Sanger Magne Fremmerlid i hovedrollen som handelsmannen Pietro Querini. (Foto: Annar Bjørgli)
Det gjør de når Querini og mannskapet hans – Anders Eriksson, Joar Simarud Stabell, Magnus Berg og Eivind Kandal – møter befolkninga på Røst. Først blir de tatt rørende hånd om, deretter får de innblikk i hvordan kystbefolkninga levde på Røst anno 1432, en kjempekontrast i forhold til det de kjente fra sitt hjemlige Venezia. Både for nødstedte og «redningsmennene» er dette et mirakel.
Det hadde selvfølgelig ikke vært en ekte opera om det ikke også hadde oppstått noen mjuke følelser. Særlig skjer det i en forsiktig begynnende romanse som aldri kan bli virkelighet, mellom Røst-jenta Inga og en av Querinis mannskap, Nicolo, gestaltet av Henrik Enger Holm. En tenor vi gjerne lytter mer til.
Mina Nystuen, sopran, synger Inga og legges merke til, ikke minst fordi hun framstiller Røst-jenta så tandert og sjenert som man akkurat kan tenke seg at dette forholdet var. Dessverre blir det både i disse delene og en del ganger ellers en tanke for dårlig balanse mellom solister og orkester.
I følge nedtegnelsene til Pietro Querini og to av mannskapet hans hadde de kommet til «paradisets første krets».
Det var befolkninga på Røst som fant dem og tok i mot dem og de ble der i fire måneder. Å ha dette fortalt av tre forskjellige skriftlige kilder er i seg selv en kulturhistorisk spesialitet.
I Venezia-versjonen av operaen blir Røst-befolkninga framstilt av til sammen 50 personer, derav 17 barn. De utgjør et kor som også er høyst tilstedeværende statister og man kan bare bøye seg i støvet for deres innsats og deres iver etter å gjøre jobben sin best mulig. Her er det ingen tvil om at å representere Røst i Venezia er en oppgave som skal vel ivaretas. Og de lykkes. Arktisk Filharmonis Sinfonietta under ledelse av Per Kristian Skalstad fungerte også meget godt som operaorkester.
MEZZOSOPRAN Désirée Baraula-Massari som Maria, Bernardos kone. (Foto: Annar Bjørgli)
Hvordan det italienske operavante publikummet tok i mot et kor som klatret opp i en fiskehjell og hang opp tørrfisk mens de synger og bruker tørrfisken som smellende perkusjonsinstrumenter, det skulle vært veldig artig å vite!
Noe av det mest spennende med denne operaen er også det som gjør den så ekstra velegnet for eksport til Venezia. Det foregår hele tida en kontrastrik og hyppig skifting i miljø mellom Røst og Venezia. For mens tilnærmingen skjer várt og langsomt på Røst, går ektefeller og mødre og kjærester til Querini og mannskapet rundt i Venezia og lengter og håper og frykter. En blir beilet til, men det prosjektet mislykkes når mannen kommer hjem. En får sine følelser og meninger om ektefellen forsterket og forbedret. At mennene til slutt kan fortelle at de nesten har vært i paradis gjør også sitt.
Både dramaturgisk og scenisk fungerer denne hyppige skiftingen flott. Det er i Venezia vi møter de flotte kvinnerollene. Anna Einarsson, mezzosopran, synger rollen som Querinis kone, og sopran Désirée Baraula er kona til Bernardo fra mannskapet. Fine rolletolkninger og flotte stemmer har de begge. Vi blir ikke så mye kjent med dem, men de framstiller sin lengt og tvil slik at vi tror på det.
I disse sekvensene er det likevel et problem. Fra å være en helt norskspråklig opera er alle arier og ensembler blant profesjonistene blitt italienske. Det skulle bare mangle når det framføres i Italia! Men de fortvilte damene i Venezia sier mye klokt når de snakker sammen, takket være geniale Ragnar Olsen, om lengt og tro og tvil og kjærlighet. Det får man ikke med seg fullt ut når det ikke foreligger teksting.
SKARVEN: Saksofonist, komponist og sanger Sissel Vera Pettersen er forteller i skikkelsen til «Skarven» i Querini. (Foto: Annar Bjørgli)
Teksting er derimot ikke nødvendig for den gjennomgående fortellerfiguren i Querini. Det er en skarv vi møter med jevne mellomrom, og en egenskap skarven er kjent for er at den sitter på en brygge eller holme et stykke unna der det skjer noe, og observerer. Den har også en mørk symbolikk rundt seg, og da handler det om skjebnen og døden.
Skarven kommer inn med sine karakteristiske skrik og forteller – på engelsk – hva som skjer. Slik dempes språkmangfoldets ulemper i operaen. Skarven framstilles flott av Sissel Vera Pettersen, i et fascinerende skarve-kostyme.
I andre deler av operaen er omplantingen til Venezia bare fin og vellykket. Det gjelder ikke minst kostymer og rekvisitter. En fiskehjell inne i en forhenværende båtbyggeri-hall i Venezia skaper måping og smil. Det samme gjør de fantastiske tidsriktige kostymene, særlig fra Venezia-scenene. Ekstra artig blir det når man vet at det meste av det er håndsydd på Røst.
Og i operaens Røst anno 1432 er det operasjefen og initiativtakeren sjøl, Hildegunn Pettersen, som regjerer i rollen som Husfrua på Røst. Hun holder i trådene på scenen også, som den som både forteller Røstværingene blant annet om respekt for fremmede og farer for å «blande kortene» i samkvemet med de fremmede gjestene.
HUSMORA FRA RØST: Initiativtaker, prosjektleder og mezzosopran Hildegunn Pettersen spiller rollen som «Husmor fra Røst» med bravur. (Foto: Annar Bjørgli)
Og hun gjør det med bravur. Fyldig, vakker stemme som bærer! Og det har den gjort også i pengesamlende samtale med adskillige både offentlige og private bidragsytere.
Hildegunn Pettersen er fra Røst, hun er operasanger og «operasjef», og hun tør. Hun har turt å fortelle hvilken enestående kulturbegivenhet hun har hatt å tilby. Mezzosopranen har arbeidet trofast med prosjektet «Querinioperaen til Venezia» i minst 11 år. Som sanger og kulturformidler, men også fordi hun har forståelse for samarbeid mellom kultur og næring.
Og det pengesterke tørrfiskrelaterte næringslivet på Røst har selvsagt hatt mer enn en finger med i tilblivelsen av dette venetianske eventyret. Samtidig med fire forestillinger over tre dager var det også en stor messe i hallene i Arsenale Nord, med næringsliv og interesseorganisasjoner innen norsk fiskeri og turisme godt representert.
Jørgen Mathisen er kulturjournalist og kritiker, og tidligere journalist i Avisa Nordland.
Les og se mer om bakgrunnen for operaen og produksjonen på Querinioperaens hjemmesider og Facebook-side.
Red. mrk.: Denne teksten er basert på oppsetningen i Arsenale Nord i Venezia fredag 27. oktober 2023.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
