Aksel Kolstad i nærkontakt med primærnæringa (Foto: privat)

– Flere bør tørre å brette opp ermene

Dugnad, sa du? Med puter sydd under armene? spør Aksel Kolstad når han oppsummerer 2020. Pianisten mener kulturlivet burde stilt opp for andre for å raskere bli tatt på alvor.

Kalender

Dugnad, sa du? Med puter sydd under arma?

Av Aksel Kolstad, pianist

Da det smalt i mars mistet jeg vel et par og tredve konserter, mer eller mindre over natta. Det er en del penger, for å si det slik. Ekstremt mange i kulturbransjen, som meg, var i samme type situasjon. Hva gjør man så. Man kaster seg over de rettighetene man har for å motta kompensasjon for tapt arbeidsinntekt. Og tenker på seg og sitt, gjør man ikke? Jo. På med egen surstoffmaske først. Så, hjelpe andre. Men hva er egentlig den beste surstoffmasken i denne sammenhengen? Demonstrere? Eller agere. Jeg agerte. Norge var i krise. Er fremdeles i krise. Det var kritisk for meg også (tro du meg!), men jeg kunne jo bidra – kunne jeg ikke? Jeg meldte meg til norsk landbruk. Hadde jo ingen konserter likevel. Da kunne jeg i det minste brette opp ermene og bli litt møkkete under neglene. Hjelpe til. Sånn er jeg oppfostra. Om jeg hadde kjørt traktor før? Kun den fra moods of norway, én gang ned Bogstadveien. Melka ei ku? Jo, på Elingaard Herregård (Fredrikstad) i 3. klasse på barneskolen. Thorsø Herregård (også i Fredrikstad) hadde 80 kuer, to håndfull jorder og masse arbeid (flaks for meg) som trengte et par ekstra hender flere måneder fram i tid. Jeg fikk hjelpe til i en krisetid i norsk landbruk. Jeg tjente egne penger. Det var en deilig følelse. Jeg vokste med arbeidet og befant meg der Bjørnson skrev flere av sine største verker. I samme rom til og med! Jeg var i det landskapet Grieg skrev musikk om og fra. Endte opp med både fjøs-, låve- og herregårdskonserter innenfor smittevernsrammer etter tunge arbeidsdager i fjøset. Eventyret ledet til utekonserter i fjella på vestlandet, i Geirangerfjorden og utendørs på Tjuvholmen.

Se Norge Rundt / NRK Østfold reportasje om Kolstads gårsdarbeid (der han stiller på jobb kl 10 på formiddagen).

Og, hvem skulle trodd: Dette året gikk bedre økonomisk enn i fjor. Nød lærer naken kvinne spinne er det noe som heter. Hvorfor satte ikke regjeringen hele kultursektoren i annet arbeid, eksemplevis jordbruket, når de likevel skulle dra teppet under beina på oss. Hvor har det blitt av den egentlige dugnadsånden i oss kunstnere som da Grieg, Bull og resten av der mafiaen regjerte? Spørsmål nummer én: Vi har ikke et kinesisk regime. Dessverre akkurat i denne sammenhengen, spør du meg. Spørsmål nummer to: Ny episode av Brødrene Dahl og den forsvunnede dugnadsånden.

Jeg er nok litt heldig fordi jeg er født med mark i ræva, er uredd og gir som oftest totalt f i hva andre mener. Derfor gikk det for lang tid for meg til å vente på at (stakkars) NAV skulle få orden i sysakene sine. NAV, som egentlig aldri hadde trent på å sy på denne måten. Med andre ord: Vi var ikke klare. Dette har jeg forstått Gro Harlem Brundtland også er enig i, etter hva hun sa under det siste Brennpunkt i historien på NRK for ikke lenge siden. Det er mange som får støtte fra NAV og sitter på baken. I både kulturlivet og i næringslivet. Hva skjer med det? Jeg valgte å måke kumøkk siden midten av mars.

Det har vært viktig å stå på krava. Veldig mange har nemlig falt og faller fremdeles utenfor ordningene som har blitt forsøkt konstruert kjapt. Fordi vi ikke hadde noen plan på dette før det smalt, kjære regjering?

Pianist – også gårdsarbeider, i 2020 – Aksel Kolstad (Foto: Jörg Wiesner)

Derfor forstår jeg at flere grep til demonstrasjoner fremfor å gripe til en spade. Men grip fatt i handlekraft. Det betaler regningene fortere enn å demonstrere. Veldig mange i kultursektoren har banet vei for oss alle og det tar jeg av meg hatten for. Men jeg oppfordrer flere til å tørre å brette opp ermene.

Norge er fremdeles i krise. Jeg hjelper til det jeg kan mellom konserter. Nå og da låner jeg bort muskelkraft til andre gårder også, andre enn den med all kumøkka. Og mellom konsertjobber byr jeg på litt musikalske opplevelser fra egen lomme. På nett, utendørs, innendørs der det er mulig. Viktig å gi. Viktig å hjelpe andre i tider som dette. Men viktig å snakke rett fra levra også. Let’s cut the crap / kumøkka og stikke fingeren i åkeren: Den største grunnen til at kulturlivet knebles er etter mitt skjønn fordi staten ikke tjener penger på kultur i samme grad som de gjør på andre næringskjeder. Fulle fly med folk tett i tett (med maske). Tomme konsertsaler hvor veldig mange flere enn i fly kunne sittet veldig spredt og opplevd kunst og kultur som kunne inspirert og motivert. Jeg skammer meg over vår og flere andres regjeringer.

Min oldefar, Peder Kolstad, statsminister og finansminister i starten av 30-årene, grunnla Kalnes Jordbruksskole og var også fungerende rektor der da epidemien som den gang rystet Onsøy (Fredrikstad) for 94 år siden herjet i 1926. Jesper Dahle jobbet på Kalnes og hadde besteforeldre, tanter og onkler på Brekke (Onsøy). Kolstad nektet Dahle reise hjem til jul da han kunne komme i den situasjonen at han tok med smitte tilbake til Kalnes. Julen fikk han imidlertid feire hos Kolstads familie. (Dette skriver Fredrikstad blad i år, 17. desember.) Det sier mye om Kolstad som både rektor og politiker. En leder. Om en jernhånd av kjærlighet. Dét har ikke regjeringen i dag. For veik, for veik er Jern-Ernas bue (for å lett parafrasere Snorres Heimskringla.)

I tillegg så stiller jeg meg ofte spørsmålet om det nødvendigvis er bra for samfunnet at vi i kultursektoren er del av en interesselobby som bare roper høyest om statsstøtte (for å gå permittert). Jeg ser vi demonstrerer foran stortinget. Jeg heier med, og på rettferdighet! Men demonstrerer vi handlekraft? Egne tiltak? Er vi den generasjonen som fikk puter sydd under armene? Da melder jeg meg ut. Eller har vel aldri helt meldt meg inn. Vil du heller bli med i klubben min? Min far, Leon Hazan, sa til meg i min barndom at jeg aldri skulle være redd for å måtte jobbe hardt. Uansett med hva. Nå må vi jobbe med oss selv. Fordi det er mye som kan forbedres akkurat nå. Ikke bare smittetrenden.

Jeg oppsummerer med at regjeringen får gult kort for stygg takling. Kunstnerne får en liten 2 minutter for passivt spill. Så jeg vil at vi skal på banen igjen kjapt, folkens, sammen, og kanskje forme framtidens kulturliv med et bedre grep om handlekraft. Fra alle kanter rundt målet.

Merry Choronas.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev