Solistkoret berører og begeistrer

Musikerne i Ensemble Allegria finner plassene sine foran i kirken. De stemmer, og på tegn fra konsertmester Maria Angelika Carlsen er det med ett helt stille i Ris kirke. Så hører vi skritt bakfra. Snur vi oss, ser vi sangerne i Det Norske Solistkor komme oppover sidegangene, symmetrisk på hver side av publikum. De stopper opp med passe avstand til hverandre og blir stående slik at de danner en hesteskoform med strykerne der foran. Vi er omringet av et av Europas beste kor, får vi høre i flere av talene, blant annet av styreleder Knut Olav Åmås.

Kvaliteten kjenner vi. Da Det Norske Solistkor, som det første koret i Norden i 2009 ble medlem av Tenso, et europeisk nettverk for profesjonelle kammerkor, var det bare ett av mange tegn på at koret befinner seg i toppen i den internasjonale kordivisjonen. Det finnes mange flere, priser og utmerkelser, for både koret og dirigenten, Grete Pedersen.

Men som publikummere har vi først og fremst lært å verdsette Solistkoret gjennom egne opplevelser. Vi er blitt løftet av fremføringene, musikkvalgene, vektleggingen på tekstene, sammensetningen av verkene til komponerte helheter. Koret har gjennom årene skapt en selvsagt forventning om store opplevelser, om ny forståelse av kjente verk og møte med nye.

Lang historie
Historien om den kunstneriske ledelsen av koret er like uvanlig som den er sann. Knut Nystedt var dirigent for Det Norske Solistkor i førti år, fra starten i 1950. Grete Pedersen har vært kunstnerisk leder de siste tretti år. Det motsier alt i vår tids mantra om at jobbytte er nøkkelen til utvikling og fornyelse.

Kunstnerisk leder i Det Norske Solistkor, Grete Pedersen (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

For Det Norske Solistkor kan det tvert imot virke som om de siste ti årene har vært noen av de mest vitale og nyskapende i deres historie. Kanskje fordi vi husker de nærmeste opplevelsene best, men like gjerne fordi koret rent faktisk stadig har kommet opp med nye idéer, nye samarbeider, nye konsepter, nye suksesser. Og i dette ligger det at hver konsert har sin form, sin bruk og utnyttelse av rommet. Fordi Solistkorets kunstneriske leder nettopp evner å utvikle seg og å få sangerne sine med seg i ustoppelig utforsking av mulighetene de rår over. Det langvarige samarbeidet er opplagt noe av nøkkelen til nettopp deres kunstneriske oppnåelser.

Alvor og skjønnhet
«Ich bin der Welt abhanden gekommen» av Gustav Mahler er første verk på konserten. Med tekst av Friedrich Rückert. Jeg er kommet bort fra denne verden. En tilstand alle kan ha følt på i vår pandemiske verden. Det er kanskje derfor de solistiske innslagene blir så bevegende. De minner oss på at det er individer, oss selv, som fortviler og sørger.

Et stykke virkelighetslyrikk vil man tro når man leser diktet, tonesatt av Mahler med en sødme som er i stand til å bemektige seg all oppmerksomhet. Men i denne fremføringen, for kor og strykeensemble (bearbeidet av Grete Pedersen, står det i programmet), mister vi aldri følelsen av alvoret i teksten. Den blir tvert imot fremført på en inderlig og direkte måte, som var det en betroelse fra en venn. Samtidig som vi får hele sangens skjønnhet.

Nye verk
Det Norske Solistkor ble dannet for å få fremført ny og krevende musikk som andre kor ikke behersket. Denne tradisjonen har vært holdt i hevd hele tiden. På konserten lørdag var det tre urfremføringer.

Den første av den svenske komponisten Maja Linderoth (født 1989), for øvrig valgt ut til å representere Norge på Verdensmusikkdagene i år, en koronaavlyst festival skjøvet frem til 2022.

Fra en prøve på Maja Linderoths verk «Den svarta bilden» (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

Linderoth hadde her valgt en tekst av Gunnar Ekelöf, «Den svarta bilden», som refererer til et 1100-talls svart Madonna-ikon, opprinnelig dekorert med gull og sølv, men gjennom tidene «istykkerkysset» av valfartende tilbedere.

Allt vad vi önskat
kysst och sönderkysst

Allt vad vi inte önskat
kysst och sönderkysst

Talekor, hvisking, rytmisk knitring med papir og bobleplast, kysselyder, etter hvert sang, tette klanger og linjer. Sangerne tenner små lommelykter, lyser med prøvende sirkelbevegelser gjennom hvite ark, røde, blå, gule. Det er som fakler i mørket, lanterner, blålys, nødlys. Et enkelt virkemiddel, men ikke nødvendigvis lett for sangerne som skal utføre disse armbevegelsene samtidig som de har musikk med annet tempo og uttrykk å fremføre. Musikken har et rituelt preg, men har også har noe skjørt ved seg, ikke minst fordi de urolige lysbevegelsene minner om individer i en utsatt situasjon.

Nye talenter
Solistkoret UNG er en nyskapning i år, en satsning på unge, profesjonelle ensemblesangere som får opplæring gjennom coaching og samarbeid med Solistkoret. Et talentprogram støttet av Talent Norge og Sparebankstiftelsen DNB.

Sangere i Solistkoret Ung på konserten i Ris kirke (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

Etter en liten omrigg har de tolv nyutplukkete solistsangerne stilt seg langs langveggene i kirken, seks på hver side. Solistkoret selv har stilt seg foran i kirken, sammen med Ensemble Allegria. Samuel Barbers «Agnus Dei», korversjonen han selv laget i 1967 av sin berømte «Adagio for strykere», skrevet tretti år tidligere. Man fornærmer ingen ved å kalle verket en sviske. Fremføringen er gripende, uttrykket både nennsomt og insisterende. Vi føler for å gi uttrykk for takknemlighet, men nei. Vi får ingen anledning til å klappe etter stykket. Dette er et kjent grep hos Grete Pedersen. Hun komponerer programmene med stor bevissthet, og skaper dermed nye innganger til verk – og utganger.

Programmet går attacca, rett videre, til konsertens andre bestillingsverk, fremført av Ensemble Allegria og Solistkoret UNG, som ennå står oppstilt nedover sidegangene. Det gjør at Grete Pedersen må snu seg for å se sangerne, og vi får se hvordan dirigenten setter dem inn med smil og talende uttrykk. Verket «Till Gunnar» er en mangestemmig kjærlighetskanon av den danske komponisten Bo Holten. En fryd å høre de rene, sikre stemmene, men stykket har en skuffende kontrast mellom lek og lyst i teksten og det mer formelle uttrykket i musikken.

Strålende lovsang
Så igjen en småfrekk overgang, rett videre til Stian Aareskjold på barokktrompet på prekestolen, Ensemble Allegria og Solistkoret i utdrag fra Haydns oratorium «Årstidene». Lyrikeren Paal-Helge Haugen har oversatt tekstene i Haydns oratorier «Årstidene» og «Skapelsen», begge fremført en rekke ganger med Det Norske Solistkor. Her får vi «I stråleglans», og endelig får vi klappe.

Variasjon er et selvsagt element i Solistkorets konsertkomposisjoner. Når konserten fortsetter med Schuberts «Gesang der Geister über den Wassern», er det for mannskor og dype strykere. De tolv sangerne har en særlig skjønnklang i svake partier, en kvalitet som nødvendigvis brytes når tekst- og tonebilder kastes rundt av vannets rundgang: regn fra himmelen fyller fosser og elever på jordkloden, fordamper og stiger opp igjen. Som et bilde på sjelens vandring. Man skal være forsiktig med å gjengi en Goethe-tekst, men Solistkoret fremfører denne sangen med dypeste innforlivelse.

Under de siste taktene av Schubert finner kvinnene plassen sin i koret igjen, og sammen med de unge sangerne, som ennå står oppstilt i sidegangene, går programmet rett over i «Der Abend» av Richard Strauss. Dette blir konsertens høydepunkt, en utforming hvor hver minste detalj får forstørret virkning. En stødighet i konstruksjonen, men likevel flyt, fremdrift, fleksibilitet og en beregning av dynamikk og energi i oppbyggingen som er makeløs presis. Det er til og med smil i sangen og alt man kan ønske seg av klanglig og uttrykksmessig fylde.

Blodfan
Her blir det gjort plass for Valgerd Svarstad Haugland, tidligere styremedlem i Solistkoret, som gratulerer med jubileet og erklærer seg ikke bare som fan, men som blodfan. Og hun er tydeligvis ikke alene i klubben. Stemningen i publikum er stadig stigende. Hadde vi ant hvor dette skulle ende, hadde vi kanskje ikke lyttet til det tredje nye verket så konsentrert som vi gjør. En nestor i vårt naboland, og særlig som korkomponist, Karin Rehnqvist, har valgt en kort tekst av den franske poeten Guillevic. Heldigvis har vi også hennes svenske oversettelse:

Den som lyssnar til sången säger;
Jag existerar.

For publikum på en korkonsert: Alt i én setning. En tolvstemt kanon med et islett av arkaisk og også folkemusikalsk preg, blir fremført av Solistkoret Ung, som nå står foran på scenen. Verket er kort, kun et par minutter, og får ikke helt anledning til å sette avtrykk i denne sammenhengen, for nå lar Grete Pedersen Haydn nok en gang bryte inn umiddelbart etter urfremførte toner. Nå er alle musikere og sangere samlet, Stian Aareskjold igjen på prekestolen med barokktrompet og Rune Halvorsen på pauker, halvt skjult bak de andre.

All sorg fordi!
All gråt forbi!

Paal-Helge Haugens ord jubles ut i «Då bryt den nye morgon fram» fra Haydns «Årstidene». Det gnistrer i overtoner under kirkehvelvet og svinger som bare det.

Ensemble Allegria og Solistkoret har samarbeidet i mange prosjekter de siste årene. Her ligger kanskje én av kildene det øses fra til nye programidéer? Styreleder for Ensemble Allegria, Trond Okkelmo, holder en begeistret tale og overrekker røde roser til Grete Pedersen. Han vil så gjerne omfavne henne, men husker på smittevernreglene i siste liten.

Olle Holmgren i ekstranummeret «Nu kommer kvällen» (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

Allsang på tampen
Som ekstranummer stiller bassangeren Olle Holmgren seg opp i midtgangen med gitaren og synger Olle Adolphsons «Nu komme kvällen» i et stemningsfullt arrangement han selv har laget, og som inviterer inn alle sangere og musikere bak ham. Og vi lander litt. Men hva finner Grete Pedersen så på? Jo, hun vet at tenoren Håvard Gravdal har laget et arrangement på en sang vi kunne prøve, hvis alle lover å bli med? Og vi lover. Slik går det til at det rocker i Ris kirke når vi alle synger med i «Hele Norges Kor» på refrenget:

Optimist,
jeg vet det går bra til sist.
Så lenge jeg lever her
er jeg en Optimist.

Gratulerer med 70-årsdagen!