Saksofonist Knut Riisnæs, her avbildet i forbindelse med Jazznytts store portrettintervju med musikeren i 2016, ført i pennen av journalist Terje Mosnes. Lenke til Jazzznytt-intervjuet finner du nede i saken. (Foto: Anne Valeur)
Saksofonist Knut Riisnæs døde lørdag 22. juli etter en tids sykdom, 77 år gammel. Ballade har samlet noen av jazzlivets minneord om musikeren, komponisten og arrangøren.
Knut, vi trenger ikke si Riisnæs en gang, det har nemlig bare vært én Knut, har forlatt tida, skrev musikkjournalist Tor Hammerø i sosiale medier i helgen. I mine ører var han en saksofonist i verdensklasse, men enda viktigere var det at han var en prins – et gjennom godt menneske. Hvil nå, kjære Knut.
Tor Hammerøs Tor de Jazz på Ordentlig Radio sender et program med og om Knut Riisnæs tirsdag 25. juli kl. 21.00 og søndag 29. juli kl. 12.00.
Riisnæs har i mange tiår vært kjent fra samarbeid med blant andre Karin Krog, Frode Thingnæs, Terje Rypdal, Jens Wendelboes storband, Jan Gunnar Hoff og Jon Christensen. Han bidro også i en rekke populærmusikalske sammenhenger, blant annet med Bobbysocks:
Jeg var inderlig stolt da han sa ja til å bli med på vår Bobbysocks-turné i 1985. Takk for musikken, Knut, kommenterte Hanne Krogh.
Knut Riisnæs har gått ut av tiden. En flott fyr og en flott musikant med et mektig kjølvann. Han løftet også de to første Dollie-albumene med sine bidrag, skrev musiker, komponist og artist Ingrid Bjørnov.
Gitarist, låtskriver og vokalist Frode Alnæs kommenterte at han har spilt med Riisnæs i mange sammenhenger gjennom livet, og at han hadde «stor respekt for denne fantastiske musikeren»: Knut Riisnæs hadde en helt egen tone og han var en musiker vi alle så veldig opp til. Han var den beste, men var aldri den som tok stor plass. En stor saksofonist har dessverre gått bort og han vil bli savnet av oss alle.
Den svenske saksofonisten Jonas Kullhammar delte også en hilsen til kollegaen:
Absolut en av de största! Är tacksam över att jag har fått hänga och spela tillsammans med Knut. Saknad men kommer aldrig att glömmas!
Trompetist Tore Johansen delte minner fra de siste par konsertene han var med på med Riisnæs, så sent som april i år. Ballade har fått gjengi minneordene her:
Siste kvelden med Knut.
Midt i april var jeg så heldig å få være med på en stor 80-årsbursdagskonsert for Børge Ytterstad i Harstad. Med et fantastisk band, bestående av Knut Riisnæs, Magne Arnesen, Øystein Norvoll, Dag Erik Pedersen og Roger Johansen.
Knut startet hele ballet med «Just Friends». Den er ikke veldig høyt på lista over mine favorittstandardlåter, men Knut fikk den til å låte som om den var skrevet i mars. Hva skal man si? Den feiteste tonen, den hippeste fraseringen, rytmikken, det utrolige tonevalget, og evnen til å virkelig spille en melodi. Hvilket ikke er noen selvfølge på noen som helst slags måte.
Ledige stillinger
Jeg har ikke hørt noe friskere på utrolig lenge.
Dagen etter tok vi flybuss til Evenes og ventet så raskt vi kunne på Oslo-flyet. Og det gikk fort, for det var så hyggelig. Men da vi gikk av flyet på Gardermoen insisterte Knut på at jeg bare skulle gå i forveien. Han hadde vondt i ryggen og i beinet, og det gikk ikke fort, men ikke snakk om at jeg skulle bære saxen hans.
Og apropos saxen: For mange år siden satt Knut og jeg ved samme bord, nærmest scenen på Herr Nilsen. Det var en sjelden ettermiddagskonsert med Alf Erling Kjellman. Da Alf skulle gå på scenen, misset han litt med den ene foten, og datt bakover. Knut hadde antakeligvis allerede sett hvor det bar, for med sin sjette saksofonsans stupte han frem og grep tak i tenoren til Alf, mens gamle Kjellman havnet på rygg. Knut bøyde seg over, og da han så at det tross alt gikk bra med Alf, sa han, med glimt i øyet og til applaus fra salen: «Det var saxen jeg var redd for»! (Saxen til Alf må ha hatt ni liv)
Jeg fikk spille med Knut i diverse sammenhenger, om enn med svært ujevne mellomrom, i godt over 20 år. Det ble et par plater, noen turneer og en drøss av enkeltjobber. I starten hadde jeg ikke spesielt mye høy i hatten, for han var så enormt god. Men samtidig var han så varm og vennlig, og så raus og kul med oss yngre. Det var aldri noe stress likevel. Jeg bare konstaterte at etter mine 3-4 runder på låtene, så kom Knut sine 11-12. Uten å gjenta seg selv nevneverdig. Bedre jazzskole får man ikke. Og å høre Knut spille blues var en helt egen avdeling.
Jeg kommer til å savne han. En stor musiker og et stort menneske. Det er bare å si takk for de gangene jeg fikk være i nærheten, enten som publikummer, medmusiker eller med-shårrer etter konsert.
Varme tanker til familie, venner og kolleger.
Les også Jazznytts store portrettintervju med saksofonisten, gjort av journalist Terje Mosnes kort tid etter Riisnæs’ 70-årsdag i 2015. Intervjuet er republisert i forbindelse med Knut Riisnæs’ bortgang.
