Bred enighet om kulturfond

Ballade registrerte under debatten en bred enighet om at det skal opprettholdes et kulturfond, men at det var høyst delte meninger om hvordan midlene bør fordeles, og hvilken type styresammensetning som skal administrere og forvalte midlene. Både politikere og representantene for musik Norge synes det var skammelig at man hadde tapt store økonomiske inntektskilder (det ble operert med et antydet beløp av 40 millioner kroner i går) til fondet på grunn av politisk treghet i systemene og tungrodde arbeidsprosesser for å få klargjort hvilke vedtekter som blir gjeldende.

Styreleder i Musikernes Fellesorganisasjon kommer her til orde med sin vurdering av gårsdagens møte.

— Som initiativtaker følte jeg for det første at det var både riktig og viktig med dette møtet, fordi de som oppfatter seg som parter og engasjerte fikk anledning til å klargjøre sine syn og høre meningene til de andre interessegruppene i saken. Det gikk slik ut en utfordring til musikk-Norge om at en dialog må finne sted – og fortsette. All debatt er ikke ferdig med dette møtet, men det var heller ikke hensikten. Vi ville få i stand en meningsutveksling, og det gjorde vi. Alle de berørte parter har nå kanskje sett og hørt mer nyansert hvor de ulike synene står. Det gjør det forhåpentligvis lettere respektere hverandres ståsted.

Synes du det ble synliggjort noen konfliktområder, eller tror du at det nå finnes bra grobunn for videre kommunikasjon?

— Det er i hvert fall helt åpenbart at de interessekonflikter som finnes er mindre enn det en skulle tro før møtet. Alle var enige om at dette skulle være et solidarisk kulturfond. Det ble også klart at mange av aktørene og
debattantene hadde samarbeidet om andre aktuelle områder. Langt de fleste tilstedeværende signaliserte at debatten kan fortsette. Men det finnes selvsagt ulike oppfatninger innenfor musikk-Norge. Det får vi bare leve med, og vi skal følge utviklingen fremover, både når det gjelder kulturfondet og andre viktige saker.

Hvilke planer finnes nå videre?

— For det første er det vel slik at fondssaken får sin avslutning med det første; antakelig rett over påske, Da blir vel arbeidet med å finne folk til fondsstyret prioritert. Den store utfordringen blir å sy sammen et opplegg til musikk-Norges beste, og om organisasjonene vil ta samling om felles sak.

Fondet for Utøvende kunstneres daglige leder, Bjørg Eriksen, beskyldte ellers Marianne Antonsen fra Gramart og Tore Hansen fra Norsk Artistfond for å spre feilaktig informasjon til media. Hun etterlyste kommunikasjon og empiriske fakta, og lovet på sin side større åpenhet om fondets bevilgninger.

Både Antonsen og Hansen viste til grundige egne undersøkelser, Fondets tidligere motvilje til å offentliggjøre hvem som fikk støtte, og lang tids kommunikasjon med Fondet for å utrede bruken av de statlig bevilgede pengene.

Norsk Skuespiller Forbund var prinsipielt imot den foreslått innstillingsretten. Deres leder Agnete Haaland begrunner dette i en sterk tiltro til embetsverket. Indirekte fremmet hun også forslag om at midler fra offentlig fremføring og kringkasting av amerikansk film kunne være et fremtidig inntektsgrunnlag for fondet eller norske skuespillere.

Kulturpolitiker Trond Giske hadde aldri i hele sin politikerkarriere vært vitne til en tilsvarende tillitserklæring verken til politikere eller byråkrater. Han mente videre at han i sin vikarierende post som kulturminister da Ellen Horn ble erklært inhabil følte striden så sterk, og frontene så skilte, at han heller skulle vært fredsmegler enn kulturpolitiker. Giske oppfordret musikerorganisasjonene om å stå samlet og å sørge for å foreslå faglig kvalifiserte kandidater til de sannsynligvis heretter fire (mot tidligere to) postene i utvelgelseskomiteen til fondet.

Tore Nordvik fra fondet og Musikernes Fellesorganisasjon advarte mot nye internasjonale vedtekter som kunne sette den nye inntektskilden; avgifter på fremføring av amerikansk musikk, i fare.

Øivind Myhrvold mente at inntektene til Fondet for Utøvende Kunstnere nå ikke lenger eksisterte. Inntektene var nå nesten utelukkende generert av popmusikalske uttrykk. Med dette som bakgrunn mente han at midlene også burde tilfalle disse, og pekte i debatten på den dårlige økonomien til pop- og rockmusikere som ikke mottar statsstøtte eller belønnes med statlige tilsettinger slik skuespillere og store deler av musikklivet ellers gjør.

De fleste deltakerne var enige om at organisasjonene burde få innstillingsrett til å foreslå kandidater til fondet. Skepsisen her kom fra daglig leder for Norsk Folkemusikk- og Danselag, Jan Lothe Eriksen, og andre representanter for minoritetskulturer som er totalt avhengige av statsstøtte for å kunne opprettholde sin drift.

Det var noe uenighet om hvorvidt produsentene burde kunne søke om støtte fra fondet. Mest skeptisk var GramArt og Øivind Myhrvold som beskyldte produsentene for tidligere å ha plukket øremerkede midler fra fondet i egne lommer.

Ikke alle deltakerne følte seg ikke trygge på at verken representanter for politikere eller musikerorganisasjoner opererte med åpne kort. Mange av dem kunne ha en skjult agenda, ble det påstått.

— Jeg vet hvor jeg har deg i dag, men vet jeg hvor jeg har deg i morgen?, falt en replikk til Sæmund Fiskvik.

Alt i alt er Arnfinn Bjerkestrand som nevnt godt tilfreds med møtet.

— Jeg følte det bl.a. var møtets hensikt å få avklart om det var hold i forskjellige beskyldninger. Vi kom vel frem til at det ikke var hold i de fleste. At det er uenighet og debatter er bare noe man må regne med – ellers hadde det vært himmelen. Oppmøtet var veldig bra, og jeg er fornøyd med at hele seks politikere fra kulturkomiteen stilte. En så stor ansamling av kulturpolitikere på et og samme sted er det lenge siden vi har sett, avslutter han, og trekker ellers frem bredden i norsk musikkliv som de oppmøte representerte.

Balllade stiller ellers selvsagt sine spalter til disposisjon til alle parter som ønsker å utdype sitt syn i forhold til Fondets videre funksjon og fremtid.