Duoen Røine/Warg ga ut "Bibopalula" i 2018, et album som sist fredag ble framført live for første gang, styrket med perkusjonist Erland Dahlen. Her kommer villskapen i de ramme slåttene og gorrlaust felestille fra Setesdal for å ta oss, skriver Ballades anmelder. (Foto: Knut Utler)
Røine/Warg & Dahlen: Sexy greier
Det var den mest opplagte og geniale ide i verden, men ingen hoppa på den: Å reindyrke rock & roll-gitarens forvrenging og folkemusikkens dype strøm av over- og undertoner i én organisme.
Inntil 2018, da duoen Røine/Warg ga ut Bibopalula, et epokegjørende album som forble forunderlig ukjent.
Trolig mest fordi Anders Erik Røine og Daniel Sandén-Warg har mange jern i ilden og aldri tok seg tid til å lage noen stor triumf ut av det. Begge er forhenværende rockemusikere som ble musikkvitere og ledende innen norsk tradisjonsmusikk.
Anders Røine skriver på sin doktorgradsavhandling om rytme og takt. Røine/Warg har skjønt den magiske kombinasjonen av 6/8-dels-gangar-takt og dronende overtoner. The original fuck-beat, eller dåm og drag, skriver Knut Selsjord. (Foto: Knut Utler)
Sist fredag kveld ble albumets ni spor framført live for første gang i historien på Riksscenen i Oslo, her med støtte fra tromme- og perkusjonsguru Erland Dahlen (Madrugada, Nils Petter Molvær, Odd Nordstoga med flere).
Les også Daniel Sandén-Warg: En reise fra Sverige til Setesdal
Foran en pakka sal holdt dikter og komponist Røine seg med gitar, hardingfele og en langeleik som også leverte basstoner, den svenske setesdøl Sandén-Warg spilte stort sett feler pluss moraharpe, som er en eldre og råere variant av nøkkelharpe. Sammen og unisont fikk de også munnharpe til å låte som et kirkeorgel.
Daniel Sandén-Warg, Anders Erik Røine og Erland Dahlen med full bibopalula på Riksscenen fredag kveld. (Foto: Knut Utler)
Tilsynelatende målbevisst søker Røine/Warg opp alt som kan skurre, vrenge og skingre fra ulike musikalske røtter innen rock-pop og folk. Musikalsk så vel som litterært. Det moderne elementet her er ikke synthesizer, men gjenklangen av Robert Johnsons gateblues fra Mississippi-deltaet midt på 30-tallet.
Det er mørkt, det er smalhans, savn og sjalusi, det er håpløst, og ingen kommer til å gi seg.
Det nasjonalromantiske i norsk tradisjonsmusikk glimrer med sitt fravær.
Her kommer i stedet villskapen i de ramme slåttene og gorrlaust felestille fra Setesdal for å ta oss.
Selv Anders Røines vokal har denne lett overstyrte finessen. Samtidig er de tradisjonelt svevende og lineære tonene i sangen lekkert og ukunstlet utført. Bittelitt à la Jack White, bare – heldigvis – uten karikatur-preget. Ikke fullt så skarptlydende som på plateinnspillinga, kanskje, men skarpt nok. Lydbildet er fjernt fra det vakre, litt sånn høyhæla og akademisk planlagte som så mye folkifisert popmusikk i Norge har hatt gjennom åra, romantisk og innsmigrende.
Så gjelder det rytme og takt. Et tema som Anders Røine for tida skriver sin doktorgrad på. Røine/Warg har skjønt den magiske kombinasjonen av 6/8-dels-gangar-takt og dronende overtoner. The original fuck-beat, eller dåm og drag, som kappleiksdommere kaller det.
Ledige stillinger
Erland Dahlen er den mest musikalske trommeslager jeg har hørt på en scene, skriver anmelderen. (Foto: Knut Utler)
De siterer slåttestoff i full mundur, oftest i samspill for å få maks trøkk. Erland Dahlen er den mest musikalske trommeslager jeg har hørt på en scene, han har et helt lite orkester av perkusjonsinstrumenter tilgjengelig helt for seg sjøl.
– Nå skal vi fortsette med enda en mørk og grusom låt
Etter konserten går spørsmålet til Røine om hvilke slåttetemaer de egentlig gjorde bruk av. Røine drar på det.
– Husker ikke helt. Hauk Buen sa en gang at det uansett bare finnes seks eller sju hardingfeleslåtter totalt.
Han sikter til at slåttemusikk i alle dager har vært improvisatorisk, geografisk vandrende og har myldra i ulike varianter og former og under ulike navn.
Litterært og tekstlig foregår Bibopalula stort sett på bygda. I dalene, Groruddalen inkludert, der Anders Røine er vokst opp. Det er mørkt, det er smalhans, savn og sjalusi, det er håpløst, og ingen kommer til å gi seg. Med full bibopalula på lørdagskvelder. (Albumets tittel, lånt fra Eddie Cochrans klassiker fra 1956, har aldri hatt bindestreker i Bø, Slidre eller på Lifjell.)
– Ja: Nå skal vi fortsette med enda en mørk og grusom låt, sier Anders Røine fra scenen på Grünerløkka. Den toner ut med at Erland Dahlen drar noen himmelske toner på et sagblad.
Les også Inspirasjoner: Elisabeth Nesset velger Erland Dahlen
På 80-tallet ble norsk popmusikk fornya og berika, var det ikke de Lillos, Dumdum Boys og Raga Rockers som var «de tre store»?
Sammen med Karpe og Valkyrien Allstars kunne Røine/Warg-prosjektet fint fylle slike tanke-konsepter med nytt innhold. Om duoen ønsker og vil den veien, er en annen sak. Hvis ikke får vi ta til takke med å håpe på en konsert om nye fem år.
Les også Sosiale skadedyr, om Anders Røines bestillingsverk på Vossajazz i 2018
