(Foto: Erik Valebrokk)
Inspirasjoner: Elisabeth Nesset velger Erland Dahlen
Ballade har snakket med trommeslageren Elisabeth Nesset om hennes fremste norske inspirasjonskilde, trommekollega Erland Dahlen, kjent for å ha spilt med «alle» i norsk musikkliv.
I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavspersoner som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Elisabeth Nesset, som velger seg Erland Dahlen. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
- Elisabeth Nesset, trommeslager, vokalist og låtskriver. Kjent fra bluesrockbandet Phone Joan og barnemusikkprosjektet Du og jeg og vi 2-3-4. Hun har spilt for en rekke andre artister, blant annet Frida Ånnevik, Amund Maarud, Erik Lukashaugen, Hanne Kolstø, Adam Douglas, Frøkedal & Familien og Falkevik. Hun jobber også for Riksteatret, og har denne høsten spilt i forestillingen Teaterkonsert Sundfør. Hun vant en Heddapris for Antigone på Det Norske Teatret i 2018 og Gammlengprisen i klassen studiomusiker i 2021. Født 30. mai 1982, Oslo.
- Erland Dahlen, trommeslager og komponist. Har gitt ut fire studioalbum med instrumentalmusikk, senest Bones i 2020, og er kjent fra både plateinnspillinger og konserter med en nærmest endeløs rekke artister, blant annet Madrugada, Sivert Høyem solo, Geir Sundstøl, Nils Petter Molvær, Odd Nordstoga, Marit Larsen, Anne Grete Preus, Claudia Scott, Bjørn Eidsvåg, Ellen Andrea Wang og Ingrid Olava. Han fikk Gammlengprisen i klassen studiomusiker i 2010, og har vært Spellemannominert for platen Blossom Bells i 2015. Født 15. mai 1971, Ulefoss.
De som følger denne spalten har nok registrert at intervjuene alltid starter med et spørsmål om hvorfor vi skal snakke om den og den personen, den norske inspirasjonskilden som har hatt aller størst betydning for intervjuobjektet. I dag har vi intervjuet trommeslageren Elisabeth Nesset, og hun er den første i denne serien som blir bedt om å svare på et annet åpningsspørsmål:
– Da jeg fikk det for meg at jeg ville intervjue en kvinnelig trommeslager fikk jeg problemer. Jeg kom rett og slett ikke på så mange. Det er deg, og det er Siv Øyunn Kjenstad og noen få til. Hvorfor er det så få kvinnelige trommeslagere i Norge?
– Det er jo et veldig godt spørsmål. Jeg tror ikke jeg har noe klart svar, men jeg har tenkt på det opp igjennom. Jeg tror det handler om forbilder, hvis man skal ta det ned til én ting. Det er få jenter som ser voksne damer som spiller trommer, og jeg tror vi er sånn skrudd sammen at det da er vanskeligere å komme på at man kan bli det. Dessverre.
Barn trenger å se tre voksne damer som spiller på masse forskjellige instrumenter. Pluss at det er veldig gøy, da, sier trommeslager Elisabeth Nesset. (Foto: Erik Valebrokk)
– Men hvorfor ble du trommeslager, hva fikk deg inn?
– Det starta med at jeg skulle være morsom da jeg spilte i korps. Jeg slang en vits om at jeg skulle spille trommer, og så ble det tatt veldig alvorlig. Men der var det ei, litt eldre, som spilte stortromme, så jeg hadde sett det.
– Men synes du hun var kul?
– Ja, veldig. Og akkurat på grunn av dette er jeg veldig opptatt av å være synlig for barn også.
– Er det delvis derfor du også jobber med barnemusikk?
– Ja, litt. Jeg tenker at de trenger å se tre voksne damer som spiller på masse forskjellige instrumenter, pluss at det er veldig gøy da, haha.
Ledige stillinger
– Er det mange som stusser over at du som kvinne spiller trommer?
– Det er færre og færre. Jeg fikk høre det veldig mye i starten. Alle har et behov for å poengtere at det er gøy, men det har avtatt litt, så kanskje vi er på rett vei.
Da har vi lært det. Det er slett ikke Ballades hensikt å stigmatisere kvinnelige trommeslagere, tvert imot, men vi deler Elisabeth Nessets oppfatning om at fraværet av forbilder er en vesentlig forklaring. Det er også noe av grunnen til at vi når vi omsider har valgt å intervjue en trommeslager til denne serien, så måtte det bli en kvinne. Vi trenger rett og slett å synliggjøre kvinnelige trommeslagere.
Elisabeth Nesset i Phone Joan på John Dee. (Foto: Johannes Andersen)
Dermed kan vi omsider stille spørsmålet «Hvorfor Erland Dahlen?»
– Da du spurte var det det første navnet som datt ned i hodet på meg. Så måtte jeg gå en liten runde på hvorfor og fikk et behov for å si mye smarte ting om ham, men jeg landa på at jeg rett og slett bare elsker å se og høre ham spille. Det gir meg så mye, så det er derfor.
– Hva synes du definerer ham som trommeslager?
– Det som resonnerer hos meg, er nok at han på en måte spiller med hele seg.
– At han har en fysisk tilstedeværelse?
– Ja, men også en mental tilstedeværelse. Det tekniske nivået er selvfølgelig udiskutabelt, men det er også sånn at når du får med hele hjertet og sjela og lungene og kroppen i spillet, så treffer det meg veldig. Jeg er svak for musikere der jeg føler at det kommer fra et sted langt inne i kroppen og instrumentet er en forlengelse. Sånn føler jeg det er med ham. Så er det også det at jeg ubevisst har digga ham litt lenger enn jeg trodde fordi jeg hørt på Madrugada og Marit Larsen og Hanne Hukkelberg og Odd Nordstoga opp igjennom, og så oppdaget jeg etterpå at det er samme trommis på alle favorittplatene.
Erland Dahlen har, for å si det forsiktig, spilt på noen plater. I tillegg til de artistene Elisabeth Nesset her nevner, er Ingrid Olava, Bjørn Eidsvåg, Susanna Wallumrød, Anja Garbarek, Vidar Vang, Anne Grete Preus, Anneli Drecker, Nils Petter Molvær, Ellen Andrea Wang, Claudia Scott og Geir Sundstøl blant hans tidligere oppdragsgivere. Hvordan synes hun egentlig Erland Dahlen påvirker innspillingene han bidrar på?
– For det første spiller han jo usedvanlig fint, helt to the point, på musikkens premisser og finner det som trengs til enhver låt. Så er det jo også det at han alltid er på jakt etter de fine og riktige lydene, og ikke minst gidder å dra dem med seg på rigg. Han har så mye klokker og stæsj som han kanskje bare spiller på et par ganger i løpet av en konsert eller i en låt, men som er helt riktig. Det er det at han gidder å gå den ekstra mila hele tida.
Elisabeth Nesset foran Edvard Munch-muralen av Edvard Munch, etter en tegning av Steffen Kverneland. Veggmaleriet er malt av Monica Tollnes. (Foto: Erik Valebrokk)
Har Elisabeth lært spesielle ting av spillestilen hans?
– Jeg må innrømme at jeg ikke har satt meg ned og studert den nøye, men når jeg ser ham spille blir jeg utrolig dratt inn i det han driver med. Han kan skape helt massive groover, men få det til å se så lekende lett ut. Det blir aldri stivt. Han har en dynamisk tilnærming til tromming som jeg synes er veldig kul.
– Det henger vel sammen med at han som du sier bruker hele seg, for å få frem den dynamikken?
– Ja, jeg tror det, og evnen til å bygge opp ting fra veldig lite til veldig stort med bare ham. De solokonsertene han gjør er helt rå. Jeg er egentlig prinsipielt litt skeptisk til trommesolokonseptet. Jeg synes at i ni av ti tilfeller er det veldig unødvendig, og derfor er det litt rart at jeg digger de soloplatene hans.
– Men de er da ikke trommesoloplater heller?
– Nei da, det er masse luft og lange strekk uten trommer, haha.
Norske musikkmiljøer er sjelden større enn at mange kjenner hverandre, iallfall flyktig, og Elisabeth Nesset kjenner vel Erland Dahlen?
– Ikke så veldig godt. Første gang jeg møtte ham var jeg på Victoria og hørte ham spille solokonsert, og det som kanskje også bidrar til at jeg digger ham både som musiker og som person var at etterpå møtte jeg ham utafor. Jeg var helt nyutdanna og hadde flytta tilbake til Oslo og var veldig fan, og hadde behov for å fortelle ham det, men da var det sånn at han ville vite hva jeg dreiv med. Det var et møte med frilansverdenen i Oslo jeg ikke så for meg, at han ville vite hvem jeg var, at han var opptatt av meg. I og med at vi spiller samme instrument er vi ikke på jobb sammen så ofte, men han er sånn som stopper på gata hvis vi treffes og slår av en prat, og det er alltid så hyggelig. Så treffes vi på trommejulebord også, da.
For uinnvidde kan vi fortelle at Elisabeth refererer til Jaga Jazzist-trommis og produsent Martin Horntveths julebord der han hvert år samler det som kan krype og gå av norske trommeslagere. Det er ikke få, og da er jo det åpenbare spørsmålet «hvor mange jenter er der?»
– Du, der blir det flere og flere, føles det som, og det er jo bra!
Elisabeth Nesset (Foto: Erik Valebrokk)
Finnes det noen konkrete elementer i Elisabeths egen spillestil hun kan si at hun har plukket opp fra Erland, bevisst eller ubevisst?
– Det er nok kanskje litt ubevisst i så fall. Jeg får jo veldig lyst til å spille som ham når jeg ser ham spille, så det er nok noe der. Det var en koreograf jeg jobba med nylig som sa at når jeg spiller så ser det liksom ut som om jeg spiller på familien min. Jeg synes det var veldig fint sagt, selv om man kan diskutere om det å spille trommer på familien sin er en bra ting, ha-ha. Men jeg tror han mente at du har samla sammen en del fine lyder som du liker, at det blir mer ett stort instrument bestående av mange deler enn et klassisk trommesett med hi-hat, basstromme, skarptromme-groove, det synes jeg er veldig inspirerende med ham. Det prøver jeg å få til selv også, å løsrive meg litt fra den klassiske popgrooven selv om du fortsatt er i popsjangeren. Det er en poplåt, men det går an å tenke litt annerledes. Uten at det blir jazz, hehe.
Både Elisabeth og Erland skriver låter, men er helt forskjellige. Han lager sin utforskende, søkende, litt eksperimentelle og dronete instrumentalmusikk, mens hun gjennom sine bidrag til Phone Joan og Du og jeg og vi 2-3-4 er mer tradisjonelt singer/songwriter-aktig. Tror Elisabeth likevel at hun lærer noe av måten Erland skriver musikk på?
Elisabeth Nesset i forestillingen Teaterkonsert Sundfør. (Foto: Jonathan Vivaas Kise)
– Det tror jeg. Og de siste åra har jeg jobbet mye med scenekunst og lagd musikk til teater- og danseforestillinger. Det er improvisert fram sammen med skuespillere og dansere, og der er jeg veldig glad i ting som kan gå i ett langt strekk, som en basstromme som kan gå i tjue minutter og hva det kan gi en tekst som blir lest. Der er jeg nok veldig inspirert av måten han tenker på, mens når jeg skriver barnemusikk er det mer tradisjonelt.
– Så du får utløp for den siden ved deg også?
– Ja, jeg er veldig glad i sånn dronebasert musikk som utvikler seg sakte. Når det kommer en liten endring da, blir den så stor, sier hun entusiastisk.
Den amerikanske forfatteren Jonathan Lethem skrev en gang om Lindy Morrison i det australske bandet The Go-Betweens, og i forlengelsen av henne om Keith Moon fra The Who og John Bonham fra Led Zeppelin, at «songwriters come and go, but the drummer is the band». Kan Elisabeth Nesset kjenne seg igjen i det, at trommeslageren på en måte bærer musikken på sine skuldre?
– Jeg har ikke tenkt på at jeg bærer musikken, nei, men man er jo en slags grunnmur. Man har stor definisjonsmakt på grooven, på dynamikken. Det er veldig mange ting som må relatere seg til det trommisen gjør for at det skal henge sammen, men jeg føler ikke at det alltid er en veldig god idé å være sta på sin måte å tenke på ting på. Man må kanskje lytte desto mer når man har den definisjonsmakten for å få det til å henge sammen. Man har et ansvar.
– Hvordan synes du Erland kler den beskrivelsen i forhold til dem han jobber med? Er han bandet?
– Ja, i større grad enn mange andre, vil jeg si. Han bærer mye. Nå skulle jeg til å si at han er helt rå på å ta den plassen, men han er også rå på å forstå når han skal gjøre det og når han ikke skal gjøre det. Det er en av de tingene jeg synes han er så bra på, å forstå akkurat hva den låta eller det bandet eller den jobben trenger, og så har han en vanvittig verktøykasse.
– Er det noe du strekker deg etter?
– Ja, veldig, å bygge ut den verktøykassa hele tida.
I likhet med denne spaltens åpningsspørsmål er som regel også det avsluttende identisk fra gang til gang: Hvilken betydning har Erland Dahlen hatt for norsk musikkliv?
– Jeg tror han har hatt større betydning enn mange forstår, kanskje han selv også. Hvor mange plater har han spilt på, 270 eller noe? Det er helt vilt, så alle i Norge har vel hørt ham spille på en eller annen plate. Der har han en udiskutabel posisjon, men jeg tenker også på det menneskelige plan, det at han er så inkluderende og nysgjerrig på nye folk. Han drar folk inn i miljøet.
– Jeg opplevde i hvert fall at han gjorde det med meg. Han bare regner med folk, og det gjør at folk kanskje regner med seg selv. Sånn kommer det tilskudd til musikerstanden. Jeg liker den ydmykheten han fortsatt har etter å ha gjort så mye bra som gjør at for eksempel jeg kan tenke at jeg kanskje har noe å bidra med. På et tidspunkt hvor jeg er veldig i tvil og alt er skummelt og sånn, så kommer det en sånn påle som sier «kom hit, velkommen», og den betydningen er veldig viktig. Det er det med å bli tatt på alvor, og apropos å være dame og bli tatt på alvor, så har det aldri vært et tema med ham. Han er en av dem som snakker musikk og trommer, går rett på sånne ting. Det er så fint når en som ham gjør det, avslutter Elisabeth Nesset.
