Når aviser kutter kultursider til fordel for sport, mat og livsstilssaker, burde musikerne være takknemlige for at noen legger merke til musikken deres, skriver Rob Young.
En versjon av innlegget er også publisert som Leder i Jazznytt #239 (sommer 2016)
Artister rådes ofte til å ikke lese kritikk av seg selv. Forholdet mellom musikere eller hvilke som helst «innholdsleverandører»og kritikere har aldri vært enkelt, historisk sett. Flere års arbeid og harde timer i studio kan fort bli til aske i et drage-åndedrett i en negativ omtale.
Nå nylig, virker det som, har noen artister tatt til motmæle. En artikkel på Ballade.no (Embret Rognerød, “Raseri og kjedsomhet”, 6.5.2016 ) prøvde å sette fokus på bekymringene til det den utga for å være en liten minoritet av jazzmusikere om det å få negativ omtale i «mainstream media», eller at jazzkritikken blir mer steril og PR-drevet.
FØLG DEBATTEN: @BalladeNO på Twitter og BalladeNO på Facebook
Informert forpliktelse
Jeg har alltid tenkt at en musikkskribent skal tjene musikken som best han eller hun kan, men det er ikke det samme som at terningen alltid skal lande på seks. Å tjene musikken handler også om å tjene lytterne, leserne av anmeldelsen. Det er disse hvis tid og penger musikerne håper å få innpass hos med å plassere kunsten sin i det offentlige og kommersielle rom. Musikerne krever vår forpliktelse; vi krever at vår forpliktelse blir belønnet med en stor opplevelse.
Måten musikkritikere (som også er, la oss ikke glemme det, lyttere og musikkfans) reagerer på musikk er basert på alle slags fordommer, personlig smak og bakgrunnsinformasjonen de blir tildelt. Det er deres plikt å være så informert som mulig om musikkens natur og artisten de skriver om, men de må også være ærlige om sin egen estetiske reaksjon og sin emosjonelle respons.
På sitt beste kan kritikk spille en rolle i kulturen så vel som å kommentere den, identifisere bredere trender som enkeltartister kanskje ikke ser eller hører, være med og forme en kanon for smak og dømmekraft – som hentes fra akkumulert kunnskap for å peke ut bindeledd til tidligere musikk og identifisere øyeblikk av genuin innovasjon
Som kritikere er vi forventet å være musikkologer, forbrukerguider og underholdende ordsmeder. Å skrive er i seg selv en kunstform, og å skrive om musikk er ikke bare en representasjon av musikken i ord. På sitt beste kan kritikk spille en rolle i kulturen så vel som å kommentere den, identifisere bredere trender som enkeltartister kanskje ikke ser eller hører, være med og forme en kanon for smak og dømmekraft – som hentes fra akkumulert kunnskap for å peke ut bindeledd til tidligere musikk og identifisere øyeblikk av genuin innovasjon.
Ubrukelige distinksjoner
Det er ironisk at så mange yngre musikere fra Norges jazzutdanninger «går mainstream» ved å ta sin jazzkunnskap inn i en verden av rock, pop og assosierte sjangre. I et annet univers – da snakker jeg om midten av 1970-tallet – ville de utopiske marxistene som startet det idealistiske plateselskapet Mai anklaget dem for å gjøre seg selv til frivillige slaver av USAs imperialisme. I en annen ironisk loop, som sier så mye om den endrede verdenen vi lever i i dag, blir et stort bokssett av Mai-katalogen utgitt på den amerikanske kommersielle giganten Universal.
På den tiden var linjene mellom høy- og lavkultur, mainstream og undergrunn, mye skarpere tegnet. I 2016 er distinksjonene mer og mer ubrukelige. I det norske kritikkmiljøet er noen kritikere musikere selv, andre kritikere skriver for både populære aviser og uavhengige publikasjoner (avhengige som de er av statsstøtte og konvensjonelle kommersielle modeller for abonnenter og reklamering kan man egentlig ikke kalle dem «undergrunns» eller «alternative»).
Når aviser kutter kultursider til fordel for sport, mat og livsstilssaker som vil generere mer reklame, og publikasjoner som ENO legger ned, burde musikerne være takknemlige for at noen legger merke til musikken deres og gjør plass til å trykke noe om den, uansett om de uttrykker kjærlighet, hat eller likegyldighet. Det er opp til dem å lage musikk som er verdt å snakke om.
Rob Young
