Velvillig årbok for viderekomne

Å utgi en musikkårbok i 2016 kan leses som en slags motreaksjon: Sett fra Twitter-strømmen, hvor brorparten av ENO-årbøkenes lesere og skribenter antagelig er aktive, er dette formatet en ytterlighet, akkurat som LP-en er det stilt overfor en Spotify-konto.
Samtidig fremstår årets ENO-utgave mest av alt som en fortsettelse: Flere av skribentene, som er kjente navn for lesere av norsk musikkjournalistikk, bidro i fjorårets årbok og diskusjonene om sjanger og formater går igjen.
To år etter at ENO ble lagt ned som blad, er det også tydelig at mange av komponentene i årboka er de samme som utgjorde magasinet: Artiklene baserer seg på redaktørenes doktrine om å velge skribenter som «skriver om det som er viktig for dem», og det finnes en hang til å diskutere kvalitetskriterier mer eller mindre eksplisitt: Hva er forskjellen på kjip og gøy playback? Hvorfor er bergensrap-gruppen Hester V7 et band du vil bli kompis med, heller enn å bli provosert av? Hvorfor konkurrerer PJ Harvey med Nick Cave om å være mørkets auteur?

Fri for anmeldelser og lister
Tradisjonelle plateanmeldelser har ingen plass i ENOs univers, men på grunn av nettopp disse tilsynelatende litt smalt formulerte, kritiske spørsmålene i mange av artiklene, er det likevel en kjerne av kritikk og utforskning her.
Redaksjonen ser ut til å ville ivareta miksen av aktualitet, kuriositet og analyse: Både illustrasjoner, kort-tekster, lengre essays og intervju har fått plass. Med 30 tekstbidrag, alle skrevet av forskjellige skribenter, er dette en bok som gir plass til mange stemmer, selv om de også er nokså like i sin holdning til stoffet: Essays med tydelige jeg-fortellere dominerer, og jeg savner flere av intervjuene og reportasjene som ofte preget magasinet ENO.

Essays med tydelige jeg-fortellere dominerer, og jeg savner flere av intervjuene og reportasjene som ofte preget magasinet ENO.

Utover disse tekstene består årboken av illustrasjoner og kortere, muntlige tekster der artister forteller om sine lytteopplevelser i løpet av året. De sistnevnte ville ha gjort seg bedre i en mer destillert intervjuform. Mange av artistenes jeg-fortellinger er litt for pratsomme, og med få variasjoner over temaet «musikalske høydepunkter fra mitt år». «Stort sett hver dag har jeg vært alene og hatt muligheten til å høre på akkurat det jeg vil. Men jeg har ikke hatt lyst til å høre på noe som helst,» skriver for eksempel Kaja Gunnulfsen, uten å granske opplevelsen av å miste interessen noe særlig nærmere.
Melkehvit musikkjournalistikk
De beste tekstene i årboken er i mine øyne de lengre essayene med et visst journalistisk tilsnitt, som Øyvind Holens tekst om dragningen mot det dystre og det ekstreme i dagens popmusikk. I en litt sedvanlig navnetett tekstmasse fra Holens side, proppfull av popkulturelle referanser, tar jeg meg i å oppdage nittitallets pendelvirkninger fra Michael Jackson til Nirvana og fra Metallica til Spice Girls i et nytt lys.

Dagens poplåter er mer opphengt i knark enn kroppslig kjærlighet, hevder Holen, og her finnes det en fruktbar påståelighet man kan være enig i eller uenig i.
Redaktør Eirik Kydlands skjermdumper, hentet fra en mildt sagt kronglete jakt på nyutgitt musikk gjennom året, via et stort antall strømmetjenester, er det bidraget som bokstavelig talt kommer nærmest redaktørenes egen selvdiagnostisering om årboken som en samling «tidsdokumenter». At forbruket av nyutgitt musikk er forvirrende er ikke spesielt overraskende i seg selv, men omfanget av eksempler gjør denne fortellingen tilstrekkelig absurd og fanger det kaotiske musikkforbrukets digitale tidsånd presist.
I «Ordboken ENO» av Bernt Erik Pedersen forsøker ordbok-forfatteren å gi medienes musikalske nyordliste det siste året til kjenne. Ved å blande fiktive og faktiske nyord i musikken får han frem hvor subjektivt pressespråket som omgir musikken er, og ikke minst hvor tett sammenvevet dette språket er med politikken. At Kygo kan knyttes til flere nye uttrykk som «eksportvarepop» er fortellende, mens estetiske nyvinninger som «mumlerap» og «posttropisk» er tidstypiske på en helt annen måte.
Den ENO-teksten som tydeligst går inn for å gjøre det ubehagelig for seg selv og for meg som leser, er Emilio Sanhuezas essay om paradokser ved hvordan etnisitet fremstilles i pop-kulturen. For meg stikker teksten seg ut blant vittige og smarte vurderinger om musikk i ulike tapninger, fordi skribenten gransker sin egen posisjon som skribent.

Det er også ubekvemt forløsende når Sanhueza påpeker den lille bristen ved ENOs ambisjoner om å sette sammen «en rikt sammensatt skribentgjeng» ved å henvende seg direkte til leserne om sitt eget navn: «Du trenger ikke å kunne uttale det perfekt, bare ikke le av det foran meg».
Irritasjon og offentlighet
Under Offthepage-paneldebatten om norske musikk-tidsskrifter på nyåret, uttalte ENO-redaktør Synne Øverland Knutsen at et tidsskrift kan leses som en produktiv frustrasjon over det initiativtakerne savner i offentligheten.
– Det er hele tiden veldig mye irritasjon i redaksjonen, og hver gang irritasjonen oppstår, så tror man veldig på den. Man føler seg ikke hjemme i den norske musikkoffentligheten, og så tenker man at her har vi noe helt nytt å melde, sa hun og understreket også tyngden i ordet tidsskrift.
Også utgivelsen av ENO-årboken sier noe om samtiden som det er vanskelig å ane rekkevidden av i sanntid. Det vil overraske meg om noen lar seg irritere over de utvalgte artistene eller sjangrene som dukker opp her (en av skribentene henviser til Pitchfork som et uomgjengelig nettsted, en annen kaller ENO et kredblad). Men vi trenger definitivt flere liste- og lanseringsfrie arenaer der man kan skrive engasjert om musikk, selv om akkurat denne er ubetalt (som en av bidragsyterne påpekte i lanseringsintervjuet i Morgenbladet).
Selv om jeg også kan la meg irritere av insisteringen på skribentenes egen kontekstualisering av musikken, er nettopp interessen også ENOs store styrke, uavhengig av formatvalgets kvaler. Det skal godt gjøres å lese ENO-årboken uten å bli fristet til å lytte.