Jørund Fluge Samuelsen er musiker og komponist, og førsteamanuensis ved institutt for musikk, Høyskolen i Kristiania. Nylig ga han og musikerkollega Jan Toft ut låta «Det er ikke alt det fins en app for» – en sang som bare kan kjøpes, ikke strømmes.(Foto: Morten Henden Aamot)
Hva om vi slutter å gi bort musikken vår?
Musikere og artister bruker kløkt, penger og tid på å uttrykke seg. Når musikken er ferdig gis den bort gratis. Adjø, selvrespekt.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Forrige måned ga jeg ut en sang som bare kan kjøpes, ikke strømmes. Flere burde gjøre som meg. Det har nemlig vært både hyggelig, interessant og ikke minst innbringende i en grad jeg aldri ville oppnådd med eksisterende strømmetjenester.
Låta heter «Det er ikke alt det fins en app for» og artistnavnet er Samuelsen og Jan Toft. Samuelsen er meg, og Jan Toft er selveste Jan Toft. I tillegg har Trondheimsolistene, noen av de beste musikerne jeg vet om og durkdrevne teknikere fra aller øverste hylle bidratt.
Det er ikke ett eneste menneske på tellus som venter på en ny låt med Samuelsen. Jeg har ikke noe plateselskap eller markedsføringsbudsjett eller -plan, men sendte ca 400 mailer og tekstmeldinger til ymse mottagere jeg tenkte ville kunne være interessert enten i musikken eller i forsøket. Jeg trykket opp 21 små plakater, hvorav seks ble hengt opp på Høyskolen Kristiania der jeg jobber, én på Bølersenteret og én ved postkassene i nabolaget mitt. De øvrige 13 ligger fortsatt hjemme.
Min utgivelsesstrategi har betydelige svakheter. Nettbutikken har klønete layout, ikke alle bankkort blir akseptert og enkelte kjøpere har fått en fil uten metadata, som cover og navn på bidragsytere. Atter andre sliter med å få sangen avspilt med sin foretrukne applikasjon. Likevel håper jeg å inspirere mitt laug.
Jeg har så langt tjent kr 5772,- brutto på utgivelsen. I overkant av 200 mennesker har kjøpt den og lastet den ned. Noen har betalt mer enn de 20 kronene jeg forlangte, andre har i tillegg donert penger til initiativet. Latterlig lave tall, men dersom jeg skulle tjent like mye på strømming måtte sangen ha fått mer enn 180 000 avspillinger, og om den skulle gått i pluss måtte den ha blitt strømmet omtrent to millioner ganger.
Via mail, sms og kommentarfeltet i nettbutikken har jeg fått tilbakemelding fra mange av kjøperne, og responsen kan sorteres i tre hovedkategorier:
I kategori 1 befinner musikere, akademia-kolleger og studentene mine seg. De er udelt positive, og kommer med supplerende forslag og info som har gjort meg veldig mye klokere enn jeg var for fire uker siden. Studentene har ingen problemer med å finne en applikasjon for avspilling. De er øyensynlig mer fleksible enn oss i høyere alderssegmenter. Kollegaer er betydelig mer forvirret. De trenger gjerne flere forklaringer før de innser at sangen ikke kan strømmes og at de muligens må bruke en annen app enn de er vant til å bruke for musikkavspilling. Men først og fremst er kollegiet forsøkets største heiagjeng. Nye, rettferdige infrastrukturer for salg av musikk er åpenbart etterlengtet.
Kategori 2 er forbrukerne. De er hakket mer frustrert enn fascinert. Begeistra for musikken, men akk, for en dårlig nettside og fila lar seg ikke automatisk spille i bilen. Hvilken app skal jeg bruke, og hvor blei fila av? Vi forbrukere er vanedyr.
Ledige stillinger
Kategori 3 er pressen. De er uten unntak primært forbløffet over at de ikke kan få høre låta uten å betale for den.
Jeg fortalte en bekjent i platebransjen om utgivelsen, og hans umiddelbare respons var at det er da mange som tjener bra på dagens strømmemodell. Selvsagt er det det. Plateselskapet han jobber i, blant annet. Jeg har selv en katalog med sanger som fortsatt genererer penger jevnt og trutt, selv om mange av strømmerne trolig også kjøpte de samme sangene på CD for 20+ år siden.
Mange nyere utgivelser med både unge og gamle artister strømmer også til salt i grøten, men strømmetjenestene handler mye om katalogforvaltning. Sanger og artister som i mange år ikke var inntektsbringende for plateselskapene sørger atter for store inntekter.
Både musikere, forbrukere og presse stirrer enøyd på strømmetall og antall månedlige lyttere, som om det alene forteller om musikken er verdt å høre på. Avregningsmodellene til den største strømmetjenesten er som et omvendt sosialdemokrati, der artister med lave strømmetall – talenter, nyskapende kunstnere og såkalte taste makers – subsidierer katalogøkonomi, KI-generert innhold, Drake og Madonna.
Men mest av alt subsidierer vi tjuvradder som ikke vil oss vel, og det er nettopp her vi er ved kjernen. De største strømmetjenestene er som kjøttetende kyr; lite bærekraftige.
Musikerkollega Hans Martin Sognefest Austestad laget en nettside som heter Spotify Unwrapped, der du kan finne ut hvor lite som går til artistene du hører på av prisen du betaler for tjenesten. Summen er skremmende lav og enda mer skremmende blir det om man tenker over hvor resten av pengene blir av. Alle vet at det er horribelt, men ingen gjør noe med det. Som en venn sa: hvorfor skal pizzabudet tjene alle pengene og pizzakokken ingenting?
Musikere og artister bruker kløkt, penger og tid på å uttrykke seg, og når musikken er ferdig gis den bort gratis. Adjø, selvrespekt.
Om man bryr seg om musikk, musikere og artister og ikke er moralsk avstumpa bør man altså lete etter andre distribusjonskanaler. Disse fins, og jeg har de siste ukene blitt tipset om mange mer eller mindre kjente nettbutikker der man kan kjøpe musikken mer eller mindre direkte fra den som har laget den – butikker som fungerer langt bedre enn den jeg så langt har brukt til min sang. Apper for frustrasjonsfri avspilling av musikkfiler finnes det en skog av og blant de beste finnes endatil norskproduserte.
Vi synes ikke det er merkelig at vi ikke kjøper vinterdekk og sushi i den samme butikken. Kanskje har vi om noen år vendt oss til at vi kjøper ny, spennende musikk i en nettbutikk hvorfra opphavere og artister får realt betalt, mens katalog- og bakgrunnsmusikk fortsatt finnes i strømmetjenestene.
At «Det er ikke alt det fins en app for» med Samuelsen og Jan Toft går i minus er ingen overraskelse. Produksjonen kostet flesk, men jeg er for gammel til å gjøre ting halvveis, og gitt prosjektets natur – og sangens tekstlige innhold – var det ekstra viktig at innspillingen scoret høyt på hygge og produksjonsverdi. Jeg kan ikke forvente at alle liker musikken, men den skal i hvert fall høres ordentlig ut.
Om derimot en artist med følgere, fans og markedsføringsbudsjett gjorde som meg og solgte musikken sin i stedet for å gi den vekk, ville inntektene kunnet bli enorme. Om man tjener kr 5.000,- på 200 solgte lydfiler, tenk da hva man tjener på 2000 eller 20 000 filsalg!
Vi trenger bare at én stor artist eller ett stort band vekker oss fra den snart 20 år lange komaen der verdens dyktigste markedsførere har fått det til å virke logisk at råvaren som produseres er gratis for alle andre enn råvareprodusenten selv.
Coveret til singelen «Det er ikke alt det fins en app for». Designet er ved Magnus Rakeng, som i vinter fikk Jacob-prisen for sitt banebrytende arbeid innen formgivning av plateutgivelser og turnéplakater for noen av Norges mest kjente artister. (Foto: Coverdesign Magnus Rakeng)
