– Rikskonsertene fikk kritikk blant annet for å være en topptung organisasjon. Men i fraværet av en samlende aktør for musikkfeltet, pekes det på vår modell, sier Ådne Sekkelsten Scenekunstbruket

Onsdag 5. september ble Kulturtanken offisielt åpnet. Etaten er sluttproduktet etter at Rikskonsertene ble slått sammen med Den kulturelle skolesekken i 2015. Mens Rikskonsertene var en produserende institusjon innen musikkfeltet, skal Kulturtanken hverken produsere eller programmere, men jobbe med å styrke kvaliteten både i innhold og formidling av DKS, innen alle kunstuttrykk i ordningen.

Leder for Scenekunstbruket Ådne Sekkelsten tar nå til orde for å opprette Musikkbruket i Rikskonsertenes sted. Den foreslåtte nyordningen skal ikke ta en produsentrolle, men ha Scenekunstbrukets modell, der formidling av kvalitetsvurderte forestillinger , nettverksbygging og støtteordninger for både turnerende kompanier og fylker er primæroppgavene.

– Jeg er bekymret for at kompetansen som lå hos Rikskonsertene skal forsvinne. Flere har kommet til oss i Scenekunstbruket og uttrykt denne bekymringen. Det har blitt sagt at man burde ha noe liknende for musikkfeltet, sier Sekkelsten til Ballade, og utdyper:

– Rikskonsertene fikk kritikk blant annet for å være en topptung organisasjon. Men i fraværet av en samlende aktør for musikkfeltet, som Rikskonsertene samtidig var, pekes det på vår modell. Og vi vil gjerne tilby dette.

Ådne Sekkelsten Foto: Lars Opstad_

Kvalitet og nettverk
Scenekunstbruket har seks ansatte. De distribuerer en base som per i dag har rundt 100 forestillinger tilgjengelig for fylker og kommuner. Forestillingene er laget og produsert hovedsakelig av frie scenekunstkompanier, men også av enkelte regionteatre som setter opp turnerende forestillinger. Scenekunstbruket har i tillegg flere støtteordninger, inkludert en refusjonsordning for innkjøp for scenekunst, der kommunene eller fylket får refundert noe av kostnaden for å programmere oppsetninger fra basen.

– Refusjonsordningen har vært et viktig verktøy for kvalitet og styrking av nettverke for scenekunst i DKS: Scenekunst er en veldig dyr kunstform å kjøpe inn, og ordningen gjør det mulig for arrangøren å kjøpe mer scenekunst, samtidig som midlene følger kvalitetsvurderte forestillinger.

– Vår oppgave er å distribuere mest mulig kunst ut i landet, bidra til utviklingen av et kunstfelt, og samarbeide med alle aktørene på feltet. I og med at vi ikke produserer noe selv har ikke vi noen egeninteresse av at noe blir satt opp. Det er jobben vår å gi de som jobber med å sette opp kunst for barn og unge et nettverk, kompetanse og å gjøre kunst tilgjengelig for fylkene.

Forestillingene Scenekunstbruket distribuerer er vurdert av et kunstnerisk råd, i samarbeid med scenekunstkonsulenter i fylkene.

Like felt
Sekkelsten mener at behovet for nettverk og organisering er tilnærmet det samme innen det frie feltet på musikk.

– Jeg tror vi trenger en samlende aktør som kun har fokus på utviklingen av musikkfeltet for barn og unge. Det er fylkene som programmerer, og da er det viktig at hele nettverket fungerer og har en felles forståelse for hvordan man snakker om kvalitet.

Les også: Ønsker styrke rettighetene til frilansutøvere i DKS

– Fylkene tar kvalitet på alvor. Også derfor er det viktig å ha en landsdekkende aktør som bidrar til å holde nivået oppe, i hvordan man snakker om kunst generelt, og hvordan man snakker om kunst for barn og unge spesielt.

Rikskonsertene fungerte ifølge Sekkelsten slik, og som en viktig samarbeids- og samtalepartner for Scenekunstbruket når det kom til å fremme en felles forståelse for kvalitet i performative kunstarter. Han opplevde at de styrket hverandre, ikke minst fordi musikk og scenekunst står hverandre nært.

– Hva skal til for at Musikkbruket skal opprettes?

– Penger og kompetanse. Alle systemene er der, nettverket er der selv om det må utvides med mer musikk. Scenekunstbruket kan tilby et elektronisk søknadssystem og en databasestruktur. Fordelene ved å se sammenhengen mellom et scenekunstbruk og et musikkbruk er at strukturen ligger ferdig, den trenger bare å utbygges videre.

Var en motor
Sekkelsten, som også har arbeidet for Rikskonsertene, vil på bakgrunn av dette ikke uttale seg konkret om om hvorfor man ikke har jobbet for å ivareta noe nasjonalt nettverk på musikksiden. (Sekkelsten har for øvrig fungert som konstituert direktør for Rikskonsertene og ledet omstillingsprosessen frem mot Kulturtanken i perioden 1. februar-30. juni 2016, red. anm.). Men han er enig med Andas poeng i et innlegg her på Ballade, om at det burde vært tatt grep da det ble bestemt at Rikskonsertene skulle legges ned.

– Det er ingen tvil om at skolekonsertene var en motor i formidling av kunst til barn og unge, sier han.

Da Sekkelsten i vår luftet tanken om Musikkbruket for Kulturtanken, var organisasjonen klare på at de ikke kan opprette noe organ av den typen han foreslår. Samtidig ga de den gang klare signaler om at de ville stille seg positive til en slik samlende aktør.

Les også: – Det var et feilgrep å legge ned Rikskonsertene

Trenger støtte
Sekkelsten understreker at Musikkbruket ikke kan opprettes uten støtte fra både stat, fylker og miljøet generelt.

– Musikkbruket må opprettes utfra et ønske hos alle parter. Dette skal ikke være noe som blir tredd nedover hodene på noen. Det er derimot et forsøk på å samle noe som i øyeblikket svever litt i lufta. Det jeg vil få frem er at vi har et apparat klart, som kan utvides og raskt komme på plass.

– Hva vil skje om Musikkbruket ikke opprettes?

– Jeg er redd for at all kompetanse som er opprettet innenfor nettverket i skolekonsertordningen vil forvitre. Og da snakker jeg ikke bare om kvalitet, men også kompetanse helt ned på rigging av turneutstyr.

– Jeg er enig i at beslutninger skal legges ut i fylkene. Slik er det på scenekunstfeltet. Men det trengs noe som kan gjøre jobben lettere og mer smidig. Noen som kan koordinere at de som skal programmere i Møre- og Romsdal får kjennskap til hva som skjer i Østfold, noen som får folk til å møtes, holder i honorarsatser og avtaleforhold, og alt som ikke handler dirkete om DKS, men hele kunstfeltet for barn og unge. Det trengs en samlende og drivende aktør spesielt rettet mot musikkfeltet for barn og unge for å gjøre det.

Håkon Skoge Foto: Turneorganisasjonen

En videreføring av det beste
Daglig leder Håkon Skoge i Turneorganisasjonen, som er navnet på DKS i Hedmark, svarer et klart ja på om det er behov for et tiltak som Musikkbruket.

– Vi trenger et nasjonalt musikkbruk som i holdning og organisering bygger på dagens Scenekunstbruk, sier Skoge og utdyper;

– Den gamle skolekonsertordningen var rigid som ordning og hemmende i forhold til variasjon og utvikling av formidlingsformer. Det beste ved Rikskonsertene var en forutsigbarhet i produksjonsmidler, og som garantist for produksjonskompetanse i hele landet. Dette kan et nytt musikkbruk overta og videreføre.

Lin Marie Holvik Foto: Lars Opstad/Kulturtanken

Hverken for eller imot
Direktør Lin Marie Holvik i Kulturtanken vil ikke uttale seg hverken for eller imot en eventuell opprettelse av Musikkbruket.

– Vi har fått jobben fra Kulturdepartementet om å samle alle feltene, inkludert musikken. Samtidig er det en rekke andre tilbydere av kvalitet og produksjon, og det synes vi er helt greit. Men vi legger oss heller ikke opp i om det blir etablert nye.

Hun understreker at Kulturtanken har ansvaret de har, og ivaretar dette gjennom å bygge opp kompetanse på alle felt.

– Vil Musikkbruket overlappe den funksjonen dere skal ha?

– Det er helt umulig å si.

– Vil dere fungere som en møteplass for de som jobber med musikken i DKS på den måten Rikskonsertene var det?

– Ja, selvfølgelig vil vi det. Vi skal være et nasjonalt ressurssenter for alle kunstartene, med nettverk, produsenter, kompetanseheving og bistand. Det ansvaret både har vi, og det ansvaret tar vi. Og vi skal samarbeide med de eksterne aktørene som finnes i dag, og de som eventuelt finnes i fremtiden.

Publisert:

Del: