Er det nok sprengkraft blant unge nordiske komponister til å engasjere hele samfunnet, spør Maren Ørstavik.

Ung Nordisk Musikk-festival Foto: Emilio Sanhueza

For første gang i historien valgte de norske arrangørene av Ung Nordisk Musikk-festival (UNM) å legge festivalen utenfor hovedstaden i Norge. Fire dager med konserter, workshops og forelesninger i Bergen utgjorde rammene for det som er like mye en sosial som en kunstnerisk event: En møteplass for unge nordiske komponister og en showcase for musikken deres.

Institusjonen UNM er viktig. For mange av de deltagende komponistene er det første gang de møter hverandre som profesjonelle, ikke bare som studenter eller amatører. Det kan også være det første møtet med en lyttende offentlighet. En anmeldelse eller et møte med en festivalarrangør eller ensembleleder kan bli døråpneren til en jobb – kanskje til og med en betalt sådan! I det minste er det å få musikken sin fremført på UNM noe å skrive på CV-en. Musikken som blir fremført er blitt valgt ut av en jury kun på bakgrunn av det innsendte verket. Hverken kjønn, etnisitet, skole eller bosted blir avslørt for juryen, og de utvalgte kan dermed føle seg trygge på at de er valg ut for arbeidet sitt og ingenting annet.

Det betyr likevel lite i det lange løp. Ingen kan påstå at veien til å bli en etablert «komponist» innen kunstmusikkfeltet i dag er lett. I Norge og Norden har vi ordninger og systemer, fra profileringsprogrammer til bestillingsverkstøtte, som gjør at det er mulig. Men selv de mest kjente komponistnavnene i Norge opplever at bestillingsverker for orkester og ensembler sjelden blir gjenspilt, og like sjelden skrives eller snakkes om.

Det er lett å bli pessimist på kunstmusikkens vegne og bekymre seg for fremtiden til de unge nordiske komponistene. Er det egentlig noen som lytter?

Ung Nordisk Musikk-festival Foto:
Emilio Sanhueza

Tradisjonelle formater
Skal man dømme etter UNMs avslutningskveld lørdag 1. september, er svaret heldigvis ja. I samarbeid med både BFUng (Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester) og samtidsensemblet BIT20, samlet konserten et solid publikum – selv om de fleste så ut til å bestå av UNM-deltagere, foreldre og familie til ungdomssymfonikerne og noen av BIT20s faste følgere.

Peer Gynt-salen i Grieghallen summet likevel av liv, og konserten leverte det den lovet – en fin innføring i noe av det som rører seg blant de unge nordiske komponistene. Ensemblene satte imidlertid noen rammer: Her var først og fremst tradisjonelle akustiske orkester- og sinfoniettakomposisjoner. Nemanja Lakicevics klangflatemusikk spente opp stemningsfulle lydlandskap, mens Eetu Ranta-Ahos spenningsladde harmonier og glidende sopranstemme fikk meg til å tenke på både Wagner og Alban Berg. Inga Magnes Weisshappels korte Seigla nikket også til romantikken med sine bølger av strykere i tredelt takt. Joel Järventaustas Cantus formeksperiment bygget over fallende terser og var elegant sammensatt, med en tydelig og stram dramaturgi.

I en slik samtidssetting er det noe komisk at stykket som skilte seg mest ut i denne første avdelingen var Uno Alexander Vesjes harpekonsert Bragi’s Harp. Vesje selv er en virtuos på harpen. Han lener seg tungt på den klassiske konsertformen og er ikke redd for å spille på de «publikumsvennlige» strengene – her er tonale arpeggioer, enkle, gjentatte melodier, og en skamløs bruk av folketoneelementer som åpne kvinter i akkompagnementet og forhøyede kvarter i melodiene. Slik demonstrerer Vesje festivalens motto: Statements and Rituals. Konsertformen og innholdet er ritualet, og å insistere på å videreføre den i en så ren form i dagens fragmenterte samtid er et kraftig statement.

Når periferien blir sentrum
Men også den mest abstrakte samtidsmusikk opptrer i en kontekst. Å lete etter politiske budskap eller moralske meninger i klingende musikk kan fort bli en kjedelig og fordummende aktivitet som forenkler mer enn den beriker. Å lete etter berøringspunkter mellom musikken og samfunnet forøvrig kan derimot være riktig givende. En slik virksomhet lar oss belyse musikkens rolle i samfunnet, og i beste fall, lar oss bruke musikken til å belyse sider av samfunnet.

Paneldebatt under Ung Nordisk Musikk-festival Foto:
Emilio Sanhueza

Under en paneldebatt i pausen forsøkte Borealis-sjef Peter Meanwell å gjøre nettopp det, og stilte spørsmålet: «Er UNM fortsatt relevant?» Med et panel bestående av festivalens arrangører og deltagende komponister blir naturligvis svaret ja. Og de argumenterte godt for seg: Festivalen skaper et nettverk for samarbeid over landegrensene. Den er et møte med det profesjonelle musikklivet utenfor skolesituasjonen. Den er en institusjon som er åpen for eksperimentering, et sted der arrangørene kan videreutvikle ideer som beveger seg i feltet resten av året – som ideer om kjønnsbalanse og mangfold.

Men på tross av en tydelig kampvilje og tro på egne idéer, kom det frem en følelse av nervøsitet rundt komponistenes synlighet og kunstmusikkens plass i offentligheten. Et spørsmål fra salen penset samtalen inn mot hvorvidt festivalen burde ha sterkere kontakt med for eksempel ungdomspolitikken – nettopp for å knytte seg sterkere til fremtidens samfunnsforvaltere. Noe overraskende gikk svaret gikk i retning av at «Det har vi ikke tenkt på».

Les også: Darmstadt 2018 – en slags stemningsrapport

På den ene siden er en slik holdning bekymringsverdig. I et kulturliv som i stadig større grad tvinges til å legitimere seg selv ved hjelp av konkrete resultater, gjerne sosiale, politiske eller i det minste økonomiske, kan man mene at komponistdrevne festivaler bør gjøre seg selv så relevante som mulig for så mange som mulig.

Samtidig ligger det et verdifullt statement i nettopp å insistere på at musikken, komponeringen og UNM er nok i seg selv. Er det ikke befriende å dra på festival og fordype seg i musikken, uten å tvinges inn i – la oss være ærlige – anstrengte argumenter om kunstens samfunnsrelevans?

De opposisjonelt anlagte kan lese et sterkt budskap i UNMs selvforsynthet: Her er periferien sentrum, alternativet virkelighet. Motkulturer lever. En annen verden er mulig.

Fra hammerklaver til tetris
Helt lukket er UNM likevel ikke. Å legge årets festival til Bergen åpner for en annen stemning enn i Oslo. Og festivalen er tydelig i sin utlysning – de sender ut et Call for works, ikke et Call for scores. Meningen er å inkludere musikk- og lydkunstnere som kommer fra andre bakgrunner enn komposisjonslinjene ved konservatoriene. Med noen unntak, og en god del som beveger seg i formater mellom konsert og performance, er det likevel en overvekt av partiturbaserte skapere representert, forteller festivalleder Jonas Lie Skaarud i et intervju med Marion Hestholm på P2. Det er særlig sant ved avslutningskonserten.

Paradoksalt nok åpnet siste avdeling med en aldeles tradisjonell konsert for hammerklaver, av norske Martin Hirsti-Kvam. Den påkalte latter i salen under stemming, for det gamle instrumentet er som kjent stemt flere titalls hertz under den moderne sinfoniettaen. En harmonisk lidelse i to satser, men i en form som pirret nysgjerrigheten. Her er hverken melodi, harmoni, klangflate, rytme eller ornamentering styrende – hva står så igjen? En rekke gester som kastes mellom musikerne, og et konsept som gjør historiske linjer til klingende nåtid.

Les også: Invitasjonens dilemma

Et verk av Chaya Czernowin stod også på programmet. Den israelske komponisten var årets internasjonale mentor, hentet inn fra Harvard. Hennes innholdsrike Lovesongs (2010) er en blanding av punktvise klanger, enkelttoner, musikalske gester og harmoniske sveip. Med seks melodiske instrumenter, to perkusjonister og piano demonstrerer Lovesongs hvordan godt redigert sinfoniettamusikk kan oppleves rikholdig og stram på en gang. Slektskapet til flere av kveldens komponister ble tydelig, og verket fungerte som et solid dreiepunkt mellom Hirsti-Kvam, Lie Skaarud og danske Lauge Dideriksen.

Mest minneverdig var kanskje likevel James Blacks avslutningsverk, Raus. En abstrahert, men selvutleverende performance i fire deler: Black åpnet selv med det som hørtes ut som en irsk folkesang, og fulgte opp med å få sinfoniettaen til å svare med sang på melodiske utbrudd fra en enkel, monofon synth. Høydepunktet kom i stykkets tredje del, der Black fremførte ulike lyder akkompagnert av hver sin håndbevegelse, som en blanding av Kodalys solfege-system og Village Peoples YMCA-dans. Når han til slutt sluttet å synge, men fortsatte bevegelsene, fortsatte også musikken for vårt indre øre – før det hele kulminerte i en tetrislydende syntheksplosjon der hele ensemblet tilsynelatende gikk bananas. Medrivende, forstyrrende og fascinerende, og noe ganske annet enn det meste annet denne kvelden. Man skal ikke kimse av slagkraften som ligger i sterk kontrast.

Fåfengte kategoriseringsforsøk
Det er fristende å lete etter særegenheter hos de forskjellige landene på en festival som UNM. Kanskje kan man, slik Skaarud sa til NRK, dele komponistene inn i nasjonale tradisjoner, der danskene er de minst partiturbundne og lener seg mer mot det performative og konseptuelle (kanskje på grunn av Simon Steen-Andersens virke i Århus), finnene er mer tradisjonsbundne (kanskje på grunn av lange skygger fra Sibelius), islendingene er internasjonalt og eksperimentelt orientert (kanskje fordi de tidlig flytter ut av landet) og svenskene mer åpne for improvisasjon og prosess (kanskje på grunn av sterke utøvertradisjoner). Den norske? Svært mangfoldig, ifølge Skaarud. Czernowyn selv antyder at den nordiske musikken er preget av tenking – hun mener vi bruker mye tid på å tenke lure tanker rundt musikken vi produserer.

Kanskje har de rett. Samtidig er det åpenbart en fruktløs øvelse å forsøke å kategorisere så små virksomhetsfelt. UNMs viktigste oppgave er nettopp å knytte bånd mellom komponister og miljøer. Å dyrke nasjonale særtrekk virker mot sin hensikt. Det er langt morsommere, dog langt vanskeligere, å se etter og dyrke mangfold og ulikhet innad i Norden.

For selv om man ser dagens UNM som stillferdig motstrøms, er det ikke til å komme bort fra at tilfanget av komponister virker relativt homogent. At organisatorene selv virker å være oppmerksomme på det, er oppløftende. Å være komponist er ikke hva det en gang var, og UNM bør være med på å utvide definisjonen og forhindre at kunstmusikkmiljøet presses ut på sidelinjen. Med sin fleksibilitet og eksperimenteringsvilje kan UNM være med på å lede an i en slik bevegelse. Det skjer ting her som det er verdt å lytte til.

Publisert:

Del: