Ble fortalt at hun hverken hadde nok talent eller stemme

Da den svenske komponisten Hans Gefors viste frem operaen Der Park for første gang i Wiesbaden i 1992, var reaksjonene mildt sagt ille. De som var til stede forteller om publikum som ropte «Aufhören! Aufhören!» («Stopp! Stopp!»), og at dirigenten måtte stanse fremføringen til salen hadde roet seg.

At det derfor tok tid før oppsetningen fikk sin svenske premiere er kanskje ikke så overraskende. Men når den først kom på scenen, på Malmö Opera i begynnelsen av mai, var reaksjonene diametralt motsatt av dem i Wiesbaden.

Begeistrede svenske kritikere var rause med godordene:

• Det är oavbrutet groteskt men också oavbrutet berörande, skrev Aftonbladet.
• Sexig fantasy får operahuset att vibrera i Malmö, skrev Expressen.
• Går det att tänka sig en mer färgstark och bättre säsongsfinal för Malmö Opera, skrev Kristianstadsbladet.

Flere norske solister var med i besetningen, blant dem Eir Inderhaug og Torstein Fosmo. Men det var Hege Gustava Tjønn som fikk de beste omtalene. Hun er sjelden å se på norske operascener, men har hatt et mangfoldig internasjonalt arbeidsløp – og flere roller på Malmö-operaen. Flere kritikere trakk frem hennes prestasjon som en av operaens høydepunkter.

Hege Tjønn som Titania. Foto: Quentin Driftwood Photography (Foto: )

Estetisk verdighet
– Jeg ble uendelig glad. Man er jo egentlig fornøyd bare ledelsen er fornøyd. Men kritikkene var spesielt fine denne gangen, sier Hege Gustava Tjønn.

Den etablerte sopranen har hatt en travel karriere som koloratursopran. Men rollen som Titania i Parken, bygget på Botho Strauss’ bearbeidelse av Shakespeares En midtsommernattsdrøm, er blant hennes første som en fyldigere dramatisk sopran.

– Det var en direktesendt premiere, som er ekstra nervepirrende. Vi hadde hatt kortere prøveperiode enn vi skulle, og så kom alle de fryktelige fridagene i mai hvor vi ikke kunne ha prøver! Det var en del som gikk galt under livesendingen – men så gikk det jo bra likevel, sier Tjønn.

Operaen setter gudene Oberon og Titania i en skitten og brutal verdslig setting på en bilkirkegård. På tross av at gudene er der for å lære menneskene om kjærlighet og sensualitet, er handlingene karakterene imellom rå og voldelige. Gefors’ musikk er tett og kompleks, og krevende både å synge og å lytte til.

Tjønn gir blant andre regissør Vera Nemirova og kostymedesigner Mathias Clason en stor del del av æren for at mottagelsen i Sverige ble så annerledes enn i Tyskland for 26 år siden.

– Det handler om å legge lag på lag, og la lagene være synlige. Bilder av gamle greske guder på veggene er tagget over. Disse gamle mytene blandes med et moderne verdensbilde. Men alt gjøres med estetisk verdighet. Da blir det heslige vakkert, sier hun.

«Ikke nok talent»
Knappe to uker etter siste teppefall er solisten tilbake i Østerrike, der hun har bodd med sin østerrikske ektemann siden 2003. Hun tok tidlig valget om å reise ut fra Norge, og har sjelden sett seg tilbake. Før hun hadde tatt eksamen fra Statens operahøgskole hadde hun tilbud om en fast plass i ensemblet ved Theater Vorpommern i Nord-Tyskland.

– Det er fordelen ved å være lys sopran. Stemmen din er klar tidlig, sier hun.

– Men jeg var ikke sikker. Folk sa til meg at jeg burde gjøre andre ting, at jeg ikke hadde stor nok stemme eller nok talent. At jeg burde bli lege eller noe annet nyttig. Men jeg har hele tiden tenkt at det kan jeg gjøre senere, hvis jeg må. Jeg har ikke trengt det ennå.

Hege Gustava Tjønn. Utsnitt av forsiden på magasinet Operawelt i juli 2018. (Foto: )

Som sanger har Tjønn et variert repertoar, fra musikal og operette til kirkemusikk, lieder og opera. Hun har vært frilanser og fast ansatt, utøver og underviser. Alt har sine fordeler og ulemper, mener hun.

– Det går en debatt i Norge om antallet faste ansatte i Nasjonaloperaen. Du har vært både fast og frilanser i Europa, hva tenker du om debatten?

– Vel, å være fast i Tyskland er jo ikke det samme som å være fast i Norge. Det handler stort sett om ett til tre års ansettelser. Det er selvfølgelig flott med fast lønn og gode pensjonsavtaler. Og man lærer veldig mye om ensemblepolitikk – hvem får hvilke roller, hva skaper venner, hva skaper fiender, sier hun.

– På teateret i Vorpommern var vi omtrent en tredjedel ganske nye der de fleste ble skiftet ut med jevne mellomrom, en tredjedel som hadde lang fartstid ved teateret, og en tredjedel mer eller mindre uoppsigelige sangere. Det gir stor kunstnerisk frihet å kunne velge sangere fra mange alders- og stemmesjikt. Ensemblet må ikke dannes på nytt for hver produksjon, samtidig som man tar inn gjester etter behov.

– Det er en periode mange ikke snakker om
Som frilanser i dag reiser hun fortsatt rundt og prøvesynger til nye roller, i tillegg til å gjøre nye prosjekter med regissører og teatersjefer hun har jobbet med før. Selv er Tjønn fornøyd med at soprankarrieren har vært bærekraftig så lenge. Men det har ikke kommet av seg selv.

– For mange kvinnelige sangere skjer det noe med stemmen omtrent midt i karrieren. Det er et litt ubehandlet tema for mange. Det kan være veldig krevende, sier hun.

For Tjønn sammenfalt stemmeproblemene med flere mislykkede graviditeter. Hun tok en pause fra scenen og konsentrerte seg om å finne klangen på nytt. Den norske sangeren Kjellaug Tesaker, som underviser ved Mozarteum i Salzburg, hjalp henne på veien.

– Jeg mistet barn og jeg mistet mykheten i stemmen. Det var veldig vanskelig. Jeg fikk en helt annerledes stemme, ikke bare på grunn av sorgen. Det handlet også om å komme ut av ungjentestemmen og inn i en mer moden sopran, forteller Tjønn.

I dag balanserer hun yrkeslivet og familielivet i tett samarbeid med mannen, som er skuespiller.

– For at vi ikke skal være borte hjemmefra lenge begge to, har vi en avtale om at den som har kontrakt først skal dra. Så er det unntak, hvis det kommer noe som er helt spesielt kunstnerisk viktig eller interessant. Vi prøver, men det er ikke alltid det går opp, forteller hun.

Levende kunstform
Etter mange år som frilanser har Tjønn et stort nettverk, og oppdragene kommer gjerne som følge av et tidligere samarbeid med noen. Men ikke alt er like attraktivt.

– Det hender at det dukker opp ting der honoraret er så lavt at jeg burde si nei. Men det er ikke bare statsstøttet kultur som er bra. Så lenge det er kunstnerisk spennende, og forenelig med min samvittighet som mor, så sier jeg ikke nei til ting, sier hun.

– Men jeg er veldig engasjert i rollene mine. Jeg må føle at jeg forstår hvorfor en rolle gjør sånn eller sånn. Det er ofte problemet med moderniserte oppsetninger. Jeg mener oppriktig at hvis man som regissør eller komponist har et så stort behov for å endre en opera eller en tekst at det blir ugjenkjennelig – da må man skrive en ny opera. Det er det fine med Parken – det er inspirert av En midtsommernattsdrøm, men det er noe helt nytt.

Hun trekker paralleller mellom den levende operaopplevelsen og menneskers spirituelle behov.

– Jeg liker å tenke på opera som en spirituell kanal. Det er mennesker som samles i et felles rom og opplever noe sammen. Og så går man hvert til sitt med helt ulike oppfatninger av hva man har opplevd. Det er levende kunst, bare her og nå. Det er så fascinerende. Uansett valg av stil og virkemidler, trenger vi ikke være redde for at opera skal bli musealt, så lenge vi er helt oppriktige og ærlige.

Vil gjerne undervise mer
Selv om Tjønn ikke har vært så ofte å se i Norge, føler hun at det norske operalivet er raust mot utøvere som i større grad lever i utlendighet. Hun har stadig større og mindre oppdrag også her til lands, blant annet i den kritikerroste Ariadne auf Naxos med Nasjonaloperaen i 2005, og som Violetta i La traviata i Trondheim i 2006.

– Er det norske «operamarkedet» vanskelig å ta del i for en norsk sanger som lever i utlandet?

– Nei, jeg synes ikke det. Jeg har alltid følt meg velkommen og godt ivaretatt når jeg har sunget i Norge. For noen år siden kom det til og med et eget innlegg om meg i Store norske leksikon! Det føltes som en god anerkjennelse.

Tjønn, som selv har pedagogisk utdannelse, forteller at hun kunne tenke seg å undervise mer fremover, gjerne innen høyere utdanning.

– Jeg synes det er viktig å ha karriere når man har karriere, og å undervise først når man har tid til det. En del lærere gjør begge deler, men du skal ha veldig selvstendige studenter for at du skal kunne være borte i tre måneder uten at det stopper deres utvikling. Men jeg finner stor glede i å bygge opp stemmer og dele av erfaringene mine.