Darmstadt 2018 – en slags stemningsrapport

Jeg kræsjlanda i et klasserom på Lichtenbergschule i Darmstadt. Sånn føltes det i hvert fall.

Jeg kom et par dager for sent på grunn av en spillejobb, og kurset var allerede i full gang. Unge og energiske, med høye ambisjoner for seg selv og podcastene vi skulle lage. De snakket om ”Defrag” og ”Grinm” og om et manifest som hadde avbrutt åpningen av en konferanse samme dag. Der og da forstod jeg knapt hva de snakket om, men det skulle jeg snart finne ut av. Det var høy temperatur – både i samtalene og i lufta. Etter noen raske introduksjoner og et slags sammendrag av hva vi var her for å gjøre disse to ukene var det bare å kaste seg uti det, bli med i gjengen, og slenge seg på sykkelen for å få med seg mest mulig av det som skjedde.

Darmstadt Internasjonale Feriekurs for Ny Musikk (IMD). Det sagnomsuste sommerkurset, som også er en samtidsmusikkfestival, har siden 1947 vært et viktig møtested for komponister og utøvere fra hele verden. Til å begynne med var det hver sommer, men siden søttitallet har det blitt arrangert annethvert år. Her oppsto den berømte Darmstadt-skolen med komponister som Stockhausen, Boulez og Berio, og jeg husker fortsatt at vi lærte om dette i musikkhistorietimene på musikklinja på Stange.

Da jeg i 2012 forsto at Darmstadt fortsatt er et møtested for komponister, utøvere og studenter fra hele verden, og at det faktisk bare var å melde seg på og dra dit føltes det som en stor og viktig ting å gjøre. Jeg husker fortsatt hvor nervøs jeg var før jeg dro. Redd for at jeg ikke var godt nok forberedt, for at jeg ikke skulle være god nok, ha noe å komme med. Jeg reiste dit sammen med flere fra Ensemble neoN, og det ble to intense, inspirerende og fantastiske uker for oss alle. To år senere reiste vi tilbake som utøvere på festivalen.

I 2018 var det tredje gang jeg var i Darmstadt, men første gang som noe annet enn utøver eller deltaker på slagverkkurset. Jeg hadde meldt meg på kurset ”Talking about music” med Peter Meanwell, kunstnerisk leder for Borealis i Bergen, med bakgrunn fra BBC, og Kate Molleson – britisk musikkjournalist som blant annet jobber for The Guardian, The Herald og BBC3.

Vi skulle være der det skjedde, diskutere, skrive, lage podcaster, anmelde konserter, tenke og mene.

Det å være ”på den andre sida” av musikken var en veldig interessant opplevelse for meg. Alle konferansene, samtalene og paneldebattene som foregår rundt selve musikken – jeg var knapt klar over at de eksisterte. Som utøver på en festival har man sjelden tid til å få med seg noe særlig annet enn konsertene man selv spiller på. Nå var jeg plutselig en av dem som snakket om musikken. En av dem som satt i salen med notatblokk og opptaksutstyr. En av dem som fikk med seg det meste som skjedde på festivalen.

Så hva var det vi snakket om i Darmstadt 2018?

Defragmentation
I 2016 var jeg ikke i Darmstadt, men jeg fikk med meg via sosiale medier at festivalen fikk mye kritikk for sitt nesten 70 år lange gubbevelde. Det ble startet en forening som kalte seg GRiD (Gender Relations in Darmstadt) som senere har blitt til GRiNM (Gender Relations in New Music). GRiNM var tydelig tilstede i Darmstadt i år, og markerte sin tilstedeværelse blant annet ved å avbryte åpningen av konferansen ”Defragmentation” med å lese opp et manifest. Det handlet blant annet om at de opplever at Defragmentation nærmest blir som et alibi å regne, for at festivalen skal vise at de tar kritikken fra 2016 på alvor, mer enn at det skjer faktiske holdningsendringer. De setter også spørsmålstegn ved at Defragmentation foregår parallelt med andre ting som skjer i Darmstadt, og at det arrangeres på et sted litt utenfor resten av festivalen.

Men IMD har faktisk tatt til seg kritikken fra 2016, og forsøkt å gjøre endringer. I 2018 innførte de 50/50 kvotering av kvinnelige og mannlige komponister, og program, lærerstab og studentmasse bar preg av et større fokus på balanse.

Sammen med festivalene Donaueschingen og MaerzMusik har Darmstadt tatt initiativ til forskningsprosjektet ”Defragmentation – Curating Contemporary Music” (Ultima er også en av samarbeidspartnerne), hvor man har etablert fora for diskusjon og debatt rundt temaer som kjønn og mangfold, dekolonisering og teknologiske endringer innen ny musikk-feltet.

Defragmentation har også et stort fokus på kuratorisk praksis, og konferansen var delt inn i ulike hovedemner med workshops, paneldebatter og forelesninger. Blant de ansvarlige for Defragmentation er Heloisa Amaral, pianist blant annet i Ensemble neoN, og norske bidragsytere på konferansen var tidligere sjef for Ultima Lars Petter Hagen og komponist Trond Reinholdtsen.

Konferansen varte i fire dager, og foregikk på dagtid, samtidig med det andre programmet på sommerkurset. Som vanlig var det for mange ting som foregikk, og det var vanskelig å få med seg alt. Jeg vil likevel si at tematikken i Defragmentation gikk som en slags rød tråd også gjennom konsertprogrammet, og strakk seg langt utenfor de fire dagene selve konferansen varte.

Kjønnsbalanse og mangfold er et viktig tema, og at en institusjon som IMD ønsker å gå foran og lede dette arbeidet er veldig positivt. I Norge har Borealis vist at det er fullt mulig å sette sammen et interessant og mangfoldig program med kun 50% menn – og er det ikke egentlig på sin plass at nettopp samtidsmusikken, hvis formål er å være nytenkende og revolusjonær, går foran som et godt eksempel i en så viktig sak? Kan den eksperimentelle musikkscena gjennom et slikt engasjement kvitte seg med deler av det utilgjengelighetsstempelet den har opparbeidet seg gjennom de siste tiårene? Jeg håper alle norske festivaler og konsertserier tar en kikk i speilet og gjør tilsvarende tiltak.

Musikken
Det er kanskje mulig å få med seg absolutt alle konsertene i Darmstadt, men det klarte ikke jeg. Det er overveldende mange inntrykk, for mye å ta inn på alle måter. Kurset jeg deltok på var krevende, det å skulle lage innhold til podcaster hver tredje dag, samt skrive anmeldelser og intervjuer tok mye tid og krefter. Jeg hadde aldri laget en podcast i mitt liv, langt mindre redigert lange intervjuer til å bli korte innslag på noen få minutter.

Det mest avslappende jeg gjorde var å spille et stykke av Leah Asher på en Open Space konsert (Open Space er der deltakerne på festivalen selv kan presentere prosjekter av alle slag, utenom det offisielle konsertprogrammet) – men bare det å skulle finne tid til å øve til den konserten var nesten umulig med den stramme timeplanen jeg hadde.

Jeg fikk likevel med meg noen fantastiske konserter, med høydepunkt i Jessie Marinos ”Nice guys win twice” og Natacha Diels’ ”I love myself deeply and unconditionally”. I det ytre var disse to konsertene helt ulike, men i sin kjerne handlet de om det samme. Både Marino og Diels ønsker å si noe om den politiske situasjonen i verden, kanskje spesielt i USA, og retter fokus mot enkeltmennesket. Om hver og en av oss flytter seg unna skjermene for en stakket stund og ser menneskene rundt seg, kanskje til og med innleder en samtale med en fremmed, så kan det hende vi får det litt bedre med oss selv. På den måten kan vi også bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted.

Marinos verk var et fyrverkeri av lyd, video, koreografi og scenografi, og det danske ensemblet Scenatet imponerte i sin presisjon, sitt samspill og tilstedeværelse på scena. Marino bruker subtil symbolikk for å si noe om vår samtid, og gir oss på den måten noen hint om hvor verden er på vei, uten at det blir for bastant eller belærende. Verket skal spilles på Borealis 2019 – jeg anbefaler å få det med seg.

Natacha Diels, som spiller i samme ensemble som Marino, hadde bygget et hus som hun selv omtalte som ”A feelgood haunted house”. Man gikk gjennom huset én og én, med en personlig guide som snakket til deg med en stemme lånt fra selvhjelpslitteraturen, men på en så ærlig og direkte måte at jeg vet jeg ikke var den eneste som kom gråtende ut på den andre sida. Gråtende fordi det traff rett i hjertet. Dette verket var en del av et større prosjekt kalt ”Ourears”, kurert av Ensemble Nadar fra Belgia.

Overtydelige intensjoner
Disse konsertene var ikke de eneste på årets festival med en politisk undertone. Mye av programmeringen var direkte knyttet til tematikken på Defragmentation, med ulik grad av vellykkethet. Det er lett at det blir for uttalt, for påtatt, og det kan fort virke som om festivalen har prøvd litt for hardt i sitt forsøk på å gjøre det som er riktig.

En av konsertene hadde for eksempel fått tittelen ”Série Rose” og skulle belyse det faktum at samtidsmusikken i mye mindre grad enn populærkultur, og eksperimentell film, teater og billedkunst har omhandlet seksualitet og erotikk. Programmet skulle være direkte relatert til sex, kjærlighet, pornografi og feminisme – en i utgangspunktet underlig og motstridende kombinasjon av emner vil jeg si – og det fungerte dårlig.

Sjelden har jeg vært så flau og oppgitt på en konsert. Det ene stykket etter det andre presenterte kvinnelige utøvere, både på scena og på video, som laget stønnelyder og snakket om sexlivet sitt. Det var absolutt ikke noe feministisk ved dette programmet, tvert i mot, det forsterket heller de typiske kvinnelige stereotypene som vel egentlig er det vi ønsker å komme bort fra.

Det hele toppet seg med et nytt videoverk av Johannes Kreidler, bestilt av festivalen, hvor nakne kvinner i ulike stillinger var satt inn i hans typiske videospill-estetikk. Han var med i filmen selv; sittende naken med ereksjon ved et flygel hvor han spilte Bach. De fleste som kjenner til Kreidlers arbeid vet at han nok gjør dette kun for å provosere, men jeg ble ikke provosert, snarere irritert over at så mange kastet bort tiden sin på å se på og lytte til dette, og kanskje er det ikke egentlig verdt den oppmerksomheten jeg gir verket ved å omtale det her.

Men Darmstadt 2018 var fylt av slike forsøk, og de skal ha for forsøket. Programmeringen var merkbart annerledes enn de to tidligere årene jeg har vært deltaker på festivalen, og det er positivt å se at selv en tysk, konvensjonell bauta som IMD åpner opp for verker som utfordrer den tradisjonelle konsertformen. Det ble kanskje vel mange konserter utendørs, og vel mange overtydelige intensjoner, men det er i alle tilfelle et stort skritt i riktig retning.

Den tenkende musiker
Det som likevel gjorde sterkest inntrykk på meg i Darmstadt i år, og som jeg har grubla mest på i etterkant, er dette:

Ved å delta på ”Talking about music” og være på en musikkfestival som noe annet enn utøver oppdaget jeg at det finnes en hel verden av mennesker som snakker om musikken og alt som foregår rundt den. De arrangerer konferanser og debatter, skriver bøker og holder foredrag. De er musikkvitere, kritikere og komponister — mange har sikkert startet som musikere. Ved å være ”på den andre sida” fikk jeg se at det finnes et slags parallelt univers i musikklivet som jeg aldri har visst om. Og jeg spør meg selv – hvorfor har jeg ikke visst om det? Jeg er jo musiker. Det er jo jeg som spiller den musikken «de» snakker om. Det er jeg som er i situasjonene som diskuteres, som må forholde meg til gubbevelder og dårlig kjønnsbalanse, til dårlige økonomiske vilkår og skjevfordeling av midler.

Så hvorfor deltar jeg ikke i disse samtalene?

Er det fordi jeg bare er en ignorant musiker som kun bryr meg om å være god på instrumentet mitt? Er det fordi utdannelsen min ikke har oppfordret meg til å tenke selv, men handlet om håndverk og virtuositet?

Eller er det fordi disse samtalene eksisterer i en verden hvor jeg ikke har tilgang?

Les også: Pinquins 2008 – 2018

Jeg har tenkt mye på dette de siste par ukene, og jeg tror det er en kombinasjon av alle disse tingene. Jeg tror mange (klassiske) musikere er så opptatte av å øve og bli best til å spille, vi må jo det om vi skal få jobb, at vi ikke tar oss tid til å reflektere rundt arbeidet vi gjør. Konteksten, alt som er rundt musikken, det sosiale, det politiske. Det er lett å bare ta i mot beskjeder, øve inn notene, gjøre det vi blir bedt om og gjøre det innmari bra. Det er lett å fraskrive seg ansvaret. Det er lett å si, jeg er bare en musiker, jeg har ikke skrevet dette, jeg har ikke bestemt dette selv, jeg har bare blitt satt i denne situasjonen.

Samtidig tror jeg også at det i akademia snakkes om musikk på et språk vi ”håndverkere” ikke helt forstår. Vi opplever at vi står utenfor fordi vi formulerer oss på andre måter. Men tenk så mye kunnskap vi sitter inne med! Tenk så mange erfaringer vi har! Burde vi ikke engasjere oss mer i debatten? Ta mer plass? Være mer kritiske til den verdenen som er vår arbeidsplass?

Forholdet mellom komponist og utøver har vært i endring lenge. Min erfaring er at det hører til sjeldenhetene at jeg som musiker får tildelt et ferdig partitur fra en komponist som jeg så slavisk må følge. De fleste verker jeg har vært med på å bestille de siste årene har blitt til gjennom nære samarbeider med komponistene. De tradisjonelle rollene som har eksistert i hundrevis av år er endelig i ferd med å oppløses og forvandles til noe som etter min mening er mye mer fruktbart og spennende.

De fleste musikere jeg kjenner vil være med på hele prosessen, fra å komponere musikken til å produsere konserter og festivaler. Vi vil ha innsikt og vi vil bli hørt. Og med dette følger ikke bare det å være en medkomponerende musiker, men også å ta stilling til verden utenfor selve musikken, sette en selv og sitt musikalske uttrykk i en større kontekst.

I Darmstadt ble jeg likevel forbauset over denne verdenen av samtaler som jeg ikke har deltatt i tidligere. Både i 2012 og i 2014 ble all min tid på festivalen tilbrakt i øverommene der slagverkerne holdt til. Vi øvde fra tidlig morgen til sen kveld hver eneste dag for å ha sjans til å få til alt vi skulle gjøre i løpet av kurset. Det var ikke tid til noe annet, – og det er kanskje her problemet ligger? Det å være samtidsmusikkutøver på et høyt nivå er så krevende, det tar så mye tid og krefter, at det skal mye til å ha overskudd til også å engasjere seg i verden utenfor øverommets fire vegger. På samme måte hadde jeg det da jeg studerte på NMH. I retrospekt vil jeg nesten si at jeg har en mastergrad i øving.

Virkeligheten er likevel noe annet enn det å være student, og jeg kunne ofte ønske jeg hadde vært mer bevisst mitt eget arbeid da jeg studerte. At jeg hadde forstått verdien av å lese, lytte, gå på konserter, delta i samtaler og debatter, engasjere meg i noe mer enn bookinglistene på øveromsdøra. Om jeg hadde brukt fire av mine åtte til ti daglige timer på øverommet til å tenke selv, finne ut av hva jeg ønsket å formidle, hvem jeg ville være, hva jeg kunne stå inne for, hadde nok ikke det gjort meg til en dårligere slagverker. Heller til et mer effektivt og reflektert menneske.

Når det er sagt tror jeg likevel det kunne vært større fokus på refleksjon og tenking rundt eget arbeid i musikkutdanningen. Å vite sitt eget beste som student er ikke alltid like lett. Det er harde prioriteringer, og man stoler på at institusjonen er der for å guide en trygt gjennom alt man trenger å vite og ut igjen i virkeligheten på den andre siden.

Ved å delta på ”Talking about music” var det som om jeg fikk et slags frirom til å se musikken gjennom andre briller enn jeg vanligvis gjør. Jeg savnet å spille selv – men jeg satte også uendelig stor pris på å ha tid til å være en del av samtalen. I forkant var jeg redd for at dette skulle gjøre noe med min identitetsfølelse, at jeg skulle føle at jeg mista meg selv i en slik rolle. Men det gjorde jeg ikke. Jeg sto støtt med begge utøverbeina mine i podcastgruppa mi, og jeg er sikker på at mine erfaringer som musiker var like verdifull input for dem som deres mer akademiske tankegang var for meg.

nyMusikk har nylig tatt initiativ til et forum for samtidsmusikkaktører i Norge (skribenten er deltaker i den første samtalen, red. anm). Dette tror jeg er et møtested vi har manglet, og om det lykkes kan det bli en viktig arena for samtaler rundt samtidsmusikken for både musikere, komponister, musikkvitere og festivalarrangører.

Postludium og oppfordring
Da jeg var i Darmstadt for første gang i 2012 ble jeg fullstendig overveldet. Møtet med så mange mennesker som var interessert i de samme tingene som meg selv var en stor oppdagelse, og var nok med på endre retningen på arbeidet mitt i årene som fulgte.

Darmstadt 2018 var like overveldende. Alle samtalene, alle tankene, alle menneskene: musikken, møtene, diskusjonene. Alle de store musikkopplevelsene, alle de kjedelige, langtekkelige konsertene i alt for varme og uegnede rom. Det er et fantastisk møtested for samtidsmusikkinteresserte fra hele verden. Det er åpenhet og god stemning og man kan snakke med alle.

Det å møtes hver morgen for å diskutere gårsdagens konserter med Talking about music-gruppa, for så å suse gjennom dagen på jakt etter nye inntrykk og gode historier, kun avbrutt av den daglige falafelen fra en foodtruck i skolegården, videre til flere konserter, flere samtaler, engasjerte folk med sterke meninger, for så å avslutte med en øl på trappa utafor Centralstation etter siste konsert – for meg blir ikke livet mye bedre enn det. Som sagt – jeg savna å spille selv, men det var ikke så verst å leke journalist heller. Følelsen av tilhørighet, av at det man holder på med er meningsfylt, den trenger alle mennesker.

Post-Darmstadt kræsjlanda jeg igjen. I virkeligheten. Hva nå enn det er.
Her jeg sitter ved skrivebordet og skriver denne teksten lengter jeg tilbake til festivalbobla, til samtidsmusikkutopia, til flokken.

Kanskje det viktigste vi kan gjøre for musikken og mangfoldet er å sitte mindre på hver vår tue? Bygge et større fellesskap rundt det vi holder på med, flere møtepunkter, mer samarbeid mellom institusjoner, utøvere, ensembler, komponister og festivaler?

Hva tror dere om det? Er dere med?

Les kritikker fra skrivekurset i Darmstadt her